sjalusi og usikkerhet

[Anonym bruker]

Jeg er ei jente på 25 år som nå venter mitt første barn med samboeren min. Vi har ikke vært sammen lengre enn 8 måneder ca. Han har ei datter på 3år fra et tidligere forhold. Forholdet til barnets mor ble avsluttet for 2 år siden. Ja da har dere fått litt fakta først:) Mitt problem er at jeg føler en enorm sjalusi ovenfor eksdama selv om jeg ikke har grunn til det.. Jeg føler også et sinne mot kjæresten fordi han gikk henn å fikk barn med eksen for 3 år siden. Jeg føler liksom han har noe utenfor forholdet som jeg aldri kan ta 100% del i.. Han har en veldig flott og nydelig datter som har vært på besøk hos oss. Hun var veldig tillitsfull og snill så jeg har ingenting å klage på der. Jeg merka det var litt slitsomt å høre på at hun snakka om mamman sin hele tiden, men det vet jeg jo er noe jeg bare må takle. Når eksen ringer for å gi beskjed om noe så kjenner jeg at jeg stivner helt til.. Spesielt blir jeg sur mot kjæresten som bare er snill og prøver å være så hyggelig og imøtekommende mot eksen som mulig. Jeg klarer ikke tanken på at hun eksen er en han faktisk har hatt et intimt forhold med tidligere for mindre enn 2 år siden, og derfor må vi ha kontakt med henne. Jeg vet dette er noe jeg Må takle men hvordan kan jeg klare det? Når det bare kommer svarte skyer i hodet mitt når han nevner eksen eller hun ringer? Er det noen flere her som har stedøtre i 3års alder f.eks? da skulle jeg gjerne ha kommet i kontakt med nettopp deg! Merker det er trist og sitte alene med sånne irrasjonelle og stygge tanker.. Jeg føler jeg ofte oppfører meg som en heks mot kjæresten min. Og hele tiden trekker fram ting fra fortiden hans hvor dum han var da osv.. Jeg klarer også ikke la være å søke på navnet til eksen hans på nettet. Veldig dumt av meg var det for da fant jeg bilder av hun og kjæresten min sammen på romantiske bilde.. Helt forferdelig å se..

[Anonym bruker]

Vi har alle en fortid. Det har jo sikkert du også? Er ikke i samme situasjon som deg, men kan likevel skjønne tankene dine litt.

Snakk med samboeren din. Fortell hvordan du har det. Det var jo en grunn til at han og eksen din gjorde det slutt. Det at de prøver å sammarbeide om datteren sin, får meg til å tenke at de er 2 voksne mennesker. Altfor mangen som ikke setter barna først.

Kos deg med magen. Ikke la eksen til samboeren din "ødelegge" denne tiden.

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg godt. Kanskje det hadde vært lettere om også jeg hadde en fortid. Jeg hadde ikke særlig med forhold bak meg før jeg traff min kjære. Jeg hadde hatt en kjæreste, men vi bodde aldri sammen.

Nå er vi forlova, vi har bodd sammen i 4 år, og vi har to barn sammen.

Jeg har store problemer med at han faktisk har vært gift før, levd sammen med en annen kvinne i ti år, og fått tre barn med henne.

At han har vært med på å planlegge barn sammen med henne, at han har fridd til henne, at de har gått opp kirkegulvet sammen. At de sammen har kjøpt hus, og innredet et hjem sammen.

Alle disse tingene jeg kun har gjort med han, har han gjort med en annen. Det er ikke enkelt. Hun ringte til han i dag, ordne praktiske ting angående barna, påskeleir, penger et. Jeg kjenner det koker, men jeg vet jo at det er helt greit.

Det er ikke lett, og barna deres er jo et levende bevis på deres kjærlighet, og deres liv sammen. Det er desverre som en mørk sky som henger over oss alltid. Han er ikke ren, han kan ikke starte et nytt liv sammen med meg, for han har alltid det gamle livet sitt hengende ved, og egentlig er det ikke forenelig.

Jeg var fryktelig naiv, som trodde at det skulle bli greit. Og det er ingenting jeg kan gjøre med situasjonen annet enn å akseptere at det er slik. Jeg kan ikke bryte ut. For da blir det jo jeg og mine barn som står i veien for en lykkelig familie, da er det jo mine barn som står i veien for den lykkelige familien.

Dessuten er det best å holde sammen for barnas skyld, det er ikke så lett å bli skilsmissebarn, jeg mener jo at en skal ha det temmelig fælt før en tar slike valg som ødelegger så mye for ens barn. Og sist men ikke minst, han er en grepa kar, han er snill og god, han elsker meg, han har faktisk valgt meg før familien sin, jeg liker han kjempe godt, og elsker han høyt, så jeg har bestemt meg for at det beste for oss alle er å se bort fra at han aldri kan gi meg den familien jeg ønsker, og det livet jeg ønsker, og heller være takknemlig for det jeg har.

En snill og god mann, og to flotte barn, alle tre gir meg stor lykke mesteparten av tiden. Så får vi bare leve med at ting er litt sårt siden han ikke kunne vente med å slå seg til ro, før han møtte meg.

Det er ikke sikkert at de hadde levd så lenge sammen om hun ikke hadde blitt gravid når hun var 18 år, det er ikke sikkert de hadde giftet seg. Kanskje han ikke valgte henne like fritt som han valgte meg. Det hjelper å tenke på den på den måten, at deres liv var et produkt av tilfeldigheter og omstendigeter, men at vårt forhold er et resultat av kjærlighet og aktive valg.

[Anonym bruker]

Føler vel egentlig at det blir litt feil om "samardt med eksen er alt for bra", men mener jo helt klart at det er viktig at det er bra, beste for både barnet og resten, men samarbeidet bør være innenfor det rimelige og det alle parter er komfortable med, og da bør også du telle med.

 

Klart han skal være yggelig og høffelig med eksen på telefonen om hun ringer om noe som er nødvendig, men rnger hun i hytt og pine slik at det bikker over og presser seg på dere, da bør han kunne gi beskjed om at hun må respektere dere. For når det er slutt så er det slutt.

 

Akkurat som en deler ansvaret for fellesbarn, deler de ansvaret for sine barn. Men når jeg har ansvaret for felles og han er på jobb, så må jeg klare meg alene, akkurat så han må klare seg alene når jeg ikke er tilgjengelig. Når hun har barnet så får hun greie seg i sin tid, og han får greie seg i sin tid, samarbeidet bør ikke være så omfattende at det er kontakt flere ganger i uka, eller på dagen, når du blir usikker av det.

 

Er det for mye samarbeid alle mulige veier forvirrer det også barna, blir vanskeligere å vite hva og hvem de skal forholde seg til.

[Anonym bruker]

Jeg vil bare gi deg et godt råd. Om disse følelsene vedvarer eller blir værre, så ta kontakt med noen du kan snakke med. En terapaut, psykolog e.l.

For meg ble de følelsene du beskriver til slutt helt altoppslukende, og jeg klarte ikke takle dem på egenhånd. Nå får jeg litt hjelp og ting går mye bedre. Jeg kjenner igjen så mye av det du beskriver, dessverre........

Håper ting ordner seg for deg ...