Hvrfor irriterer jeg meg over hans barn?

[Anonym bruker]

Nå er påskeferien godt i gang, og jeg føler meg drit sur. Prøver å ta meg sammen så godt jeg kan.

I kveld stakk han og stesønn avgårde på noe, og jeg kjente jeg ble irritert. Hadde han stukket avgårde med hvem som helst andre så hadde jeg vært den første til å glede meg over at han skulle ut å ha det hyggelig. Det er heller ikke fordi han lot meg være igjen med leggingen av en motvillig liten tass, som ikke er helt i rute med feriestyret, for han er en flott far, og tar helt klart sin del av jobben.

Når jeg kom inn i stua lå stedatter å sov i godstolen, tv var på, etter min mening var det på feil kanal og lyden var alt for høy. Hadde det vært svigermor som satt i godstolen min hadde det vært helt greit. Hadde sikkert spurt om det ar noe jeg kunne fine til henne.

Men når det gjelder barna hans merker jeg at jeg blir så furten. Har bare lyst å gå å gjemme meg på soverommet, jeg som egentlig elsker mennesker og elsker å ha besøk. Jeg gjøt alltid mitt ytterste for at folk skal trivest sammen med oss.

 

Jeg må jo prøve å kjenne litt på hva det er som skjer, hvorfor jeg føler det slik. Har egentlig ikke tro på at det er fordi eksen hans er vanskelig, eller fordi barna er vrange. Tror egentlig ikke det er sjalusi på hans fortid heller, for jeg føler ting har blitt verre med årene, den første tida følte jeg at jeg var både mere positiv og kjærlig.

Jeg tror det er fordi de ikke liker meg, aldri har gjort det, og aldri kommer til å gjøre det. At jeg ikke blir akseptert i min egen familie. Tror det er en barnslig holdning om at du gidder aldri gjøre noe finf for meg, så da misliker jeg sterkt å gå å degge for deg.

 

Noen med erfaringer og tanker?

[Anonym bruker]

"Noen med erfaringer og tanker?"

 

At du er det største og mest furtne barnet i familien

[Anonym bruker]

Å, så saklig svar, 01.11.

Har dessverre ingen råd, har ingen stebarn eller lignende erfaringer. Men lurt å finne ut hva som ligger til grunn her ja!

[Gjest sug lut]

Det er en menneskelig reaksjon. Det ser ut som du har godt tak i hva du føler og hvorfor. Det høres også ut som du har ganske store stebarn? Store barn er en potensiell pest&plage selv når du har født dem - og med stebarn har man ikke den absolutte brannmuren av ubetinget kjærlighet som ligger i bunnen i forhold til egne barn. Det er ingen god følelse å bli gjest - uvelkommen sådan - i eget hjem. Likevel er jo dette noe du og faren har valgt å gjøre, ikke barna - og det vet du jo. Jeg har ingen spesielt gode råd å komme med, annet enn at erkjennelsen av hvor hunden ligger begravet er en god begynnelse, tross alt.