Krangler dere foran barna?

[Anonym bruker]

Vi har hatt det tøft i forholdet i året som har gått siden vi fikk barn. Økonomien er vanskelig, vi har ikke hatt tid til hverandre eller til oss selv, og nå krangler vi ofte. Før kranglet vi aldri. Jeg har godt humør når jeg er sammen med barnet vårt, men ikke i forhold til min mann. Klarer det bare ikke!

 

Vi jobber med dette, og er fast bestemt på å ride av stormen sammen. Likevel har det hendt alt for mange ganger at vi krangler med barnet til stede. Hun blir så usikker virker det som. Det er aldri voldelig, og ikke så veldig høylytt, men hun merker jo stemningen. Hun er ett år.

 

Er det mange som ikke klarer å ta seg i det foran barna? Og tror dere hun kan få varige men av det hvis vi ikke klarer å ordne opp i det før om en stund? Jeg er så redd for at hun skal ta skade av det.

[Anonym bruker]

Jeg må si at desverre har det hendt.

Vi forsøker å unngå det begge to. Men det har hendt. Det er ikke lange krangler, men det er noe med stemningen som barna oppfatter.

Lillegutt på snart 2 år blir usikker med en gang, og sier forsiktig "pappa?" med stort spørsmålstegn.....

Vi krangler heldigvis ikke ofte.....men det hender.

[Anonym bruker]

Nei, det gjør vi aldri. Jeg husker fremdeles hvor fælt det var da foreldrene min kranglet så vi hørte det, enten det var mens vi var til stede eller høylytt så vi hørte det fra soverommet etter sengetid. De har alltid hatt et langt og godt ekteskap (og er fremdeles gift), de var aldri skikkelige uvenner, og jeg vet at krangling er normalt uansett. Men som barn syntes jeg det var ekkelt når de var så uenige at de måtte krangle. Derfor er jeg bevisst på at barna våre ikke får høre det. Det hender jeg kommer med kritikk mens de er til stede, ikke alt kan vente til senere,eller det glipper en sur kommentar hvis jeg er sliten og blir oppgitt over ting. Men vi krangler ikke høylytt så de hører det. Selv om det kanskje ikke er noe som vil plage dem, så er det heller ikke sunt. I beste fall så bryr de seg ikke, i verste fall er det noe de tar med seg resten av livet.

[Anonym bruker]

Huff, det er så trist. Disse små som har oss som den eneste tryggheten sin, også blir det plutselig utrygghet der også. Ikke bra! :'(

 

Jeg må lære meg å bite irritasjonen i meg, men jeg er så sliten. Mannen min er også sliten, og kjæresteriet er en saga blott føles det som.

 

HI

[Anonym bruker]

skjønner problemstillingen, og jeg tenker den selv.

har det opp og ned i forholdet, barnet vårt er 18 mnd og har opplevd mange kranger. Jeg ønsker det ikke, men vanskelig å ikke krangle når man er i kranglehumør...

 

Har problmer selv om morgninger av og til når småen er i dårlig humør, da blir jeg så påvirket..... Blir sur og grinete da og, får sånn dårlig samvittighet og lurer på hva skade hun ta av det.

Men barnet har fått sitt hissige temperament i natur fra en av oss, og jeg blir selv så påvirket av sllikt humør.

Det er stort sett meg som tar meg av småen om morgninen.

Kan ikke si annet at man må prøve å skjerpe seg (prøver selv, men ikke alltid like lett...) Men jeg har blitt mye bedre til å takle hennes humør, men da jeg jeg har søvnproblemer til tider (som gir meg dårlig humør) er det ikke alltid like lett..

(sliter med humøret når jeg er trøtt)

 

 

varme klemmer til deg, og man lærer av slikt.

Livet er en skole, man gjør alltid sitt beste, og man kan alltid bli bedre