Den største sorgen i livet mitt nå...

[Anonym bruker]

..erden miserable kontakten mellom min 8 år gamle datter og meg. Vi går ikke overens i det hele tatt..hun bor til daglig hos far, og er her annenhver helg. Ikke engang i de helgene er stemningen bra..hun er her nå, og jeg har allerede kapitulert og bedt faren hente henne..

hn har to yngre søsken er, og er skikkelig hustyran overfor broren på fem, sjefer og herjer, ødelegger leker og får ham til å gjøre ting han vet ikke er lov. Hn gir blake i regler, og har en oppførsel som ligger på toårsstadiet. Jg er gravid i 19 uke, og kjener at dette går ikke..så hva gjør jeg nå?? jeg er lie glad i hene om i resten, kanskje mer siden hun er så vanskelig, men nå er det så jeg gir opp og tenker at kanskje vi ikke bør ha noe kontakt..uff, tittelen verdens jævligste mamma kan vel gå hit iallfall...hun er under utredning for aadhd, men med en pappa som ikke ser det samme som både skole og meg, er det ikke så enkelt...

[Anonym bruker]

Er klar over skrivefeilene, kombinasjon av dårlig tastatur og frustrasjon...hi

[Anonym bruker]

Høres ut som hun trenger masse av mammas omsorg og oppmerksomhet...

 

Det hjelper iallefall ikke at du gir opp på henne...

 

[Anonym bruker]

Hun er 8 og du er den voksne.

Er faktisk opp til deg hva du gjør fremover.

Mulig det å gi opp er enkleste utvei..

At forholdet er dårlig er hvertfall ikke 8 åringens feil !

[Anonym bruker]

Prøver og prøver, men når ikke inn..Hatr situasjonen som den er nå, og gjør vel egentlig hva som helst for at den skal bedre seg. Men føler at vi er låst begge to, og at det liksom ikke er noen løsning jeg får øye på. Jeg er fullt klar over at dette ikk er bram hvorfor tror du samvittigheten min er nattsvart da? Aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre..vi kan snakke om sitasjonen, og hva vi kan gjøre for å ha det bra, men det går fem minutter så gir ho faen...Det er en elendig sirkel det her, og nå vet jeg ikke hverken opp eller ned. Hi

[Anonym bruker]

Dere trenger kanskje hjelp utenfra. At noen får henne til å si hvorfor hun ikke har det noe bra. For det høres det ikke ut som hun har. Kanskje føler hun at du har gitt henne opp. Ikke sikkert hun føler all kjærligheten du har til henne. Oppførselen mot de andre barna er kanskje sjalusi.

Var det hun som ville bo hos far?

 

Men vis henne at du virkelig vil kjempe for henne.

Har du nok bare mor og datter tid f. eks? Kanskje hun føler seg oversett.

Sikkert ikke lett å være størst av en stor søskenflokk, i tillegg så bor hun ikke med dere.

[Anonym bruker]

Hun har bodd hos faren siden hun var ett. vi har mast og krevd på bup at de setter inn en barnepsykolog som kan få henne til å åpne seg litt, men ingenting skjer...vi har holdt på sånn siden hun var to, så det begynte lenge før det kom småsøsken inn i bildet. Vurderer å bestille time til psykolog til meg, for å finne ut hvofor i helvete det er sånn. Dette er fullstendig uholdbart..jgvet jeg er den voksne her, men det hjelper ingen av oss til å få noe orden på dette..Hi

[Anonym bruker]

Jeg tror, uansett hvor feil det kan bli å si det, at barn i de fleste tilfeller takler dårligere å bo heltid med pappa og være helgebarn med en mamma med ny familie. Det båndet som er mellom mor og barn ER noe helt spesielt. Nå kjenner jeg ikke jenta di, men jeg kan tenke meg at problemene som oppstår når hun er hos dere blant annet kan utløses av at hun savner mammaen sin.

[Anonym bruker]

Stakkars jente..og stakkars deg. Kjedelig situasjon dere er oppe i. Vet du. Jeg tror du må skaffe barnevakt til de minste du har der og ta med deg datteren din på tur. bare du og henne! Kose dere skikkelig ilag. Gjør en dag ut av det. Du må ikke gi opp! Du skal ikke gi opp! Hun trenger deg! men har bare en vanskelig måte å gjøre det på. Har selv en 7-åring i hus og det kan jaggu være utfordrende det vet jeg. Så her har du en kombinasjon av alder, sjalusi, oppmerksomhetsbehov og kanskje savn over mammaen sin.

Mitt råd er altså å finne alenetid, bare dere to! Kjempeviktig! Skal se dere kan finne tilbake til hverandre igjen...(men vær forberedt på at oppførselen nok kan fortsette når dere kommer hjem..hehe, helt normalt).

PS. det er INGEN unnskylding til at dere ikke klarer å sette av tid bare dere to!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Kan jeg spørre hvorfor jenta har bodd hos sin far siden hun var 1 år? Noen spesielle grunner (som kanskje er relevante for etterhistorien..)?

[Anonym bruker]

Alenetid høres på papiret ut om en bra idè..hadde det ikke vært for at vi har prøvd det igjen og igjen og igjen ..og ikke engang under nevnte alenetid er det bra. Så da får jeg vel egentlig bare konkludere med at jeg suger som mamma, og det hjelper ikke at jeg er redd jeg holder på å utvikle en form for depresjon, om det er svangersapsrelatert eller ikke vet jeg ikke, men noe er det iallfall. Jeg VIL ikke ha det sånn, og jeg vil ikke at jenta mi skal ha det sånn. Ser jo at jeg virker som største sutra i verden, ryggradsløs og tiltaksløs..det her klarer jeg iallfall ikke å håndtere alene, så må få hjelp utenfra tror kjeg. Prate med Bup igjen, og psykiatrisk eller noe Går utover lille i magen og, når sinnstilstade min er på det her viset at det eneste jeg gjør er å grine, ikke får jeg i meg mat og energien er på nullpunktet.

Vi finner vel utav det, får iallfall tro det. Hi

[Anonym bruker]

Guri, du må jo ikke tenke at du er en dårlig mamma! Du har jo et godt forhold til sønnen din? Datteren din er som du sier til utredning for ADHD, som er en diagnose som er vanskelig for både barn og foreldre uavhengig av familieforhold. Det er kanskje en ekstra belastning på jenta pga at foreldrenebor fra hverandre, og at hun ikke har daglig kontakt med mammaen sin i en alder hvor jenter kanskje trenger det. Men dette har jo ikke noe med deg som mor å gjøre, det er situasjonen og en potensiell diagnose som spiller inn.

 

Som noen andre sier lengre oppe, vet vi jo ikke om forhistorien, det er jo litt spesielt at et barn bor heltid hos pappaen fra så ung alder. Men IKKE tenk på deg selv som en dårlig mamma. Bare nyt graviditeten din, barna dine, og forsøk å vise jenta di at hun er like viktig for deg som de andre i familien. Er det for sent å ikke sende henne tilbake til pappaen i dag? Det er kanskje ikke så smart.

 

Hilsen hun som nevnte båndet mellom mamma og barn.

[Anonym bruker]

Har ikke fått noe svar fra fare enda, så kan endres.

Hun bor hos pappaen på grun av at livssituasjonen min på den tiden gjode at barnevernet ville frata meg omsorgen, vi inngikk et kompromiss om hun skulle til faren i stedet. Ikke snakk om dop eller noe sånt, bare en veldig, veldig sliten mamma som ikke klarte gi jenta si det hun trengte. Så for min del er det mye dålig samvittighet inn i bildet her, som gjør at jeg følermeg liten i forhold til andre mammaer som ikke har vært gjennom det der. Nå reger jeg med mange her tenker sitt om hvorfor jeg har fått barn i ettertid, men ha i mente at livssituasjoner kan forandre seg om man er villig til det. Hvilket jeg har vært, og har tatt et digert grep om livet mitt.

Selvfølgelig vil jeg ikke gi henne opp, det er bare den følelsen av å være utilstrekkelig som biter..Takk for gode svar her, både krasse (som jeg sansynligvis trengte) og de mer konstruktive.

[Anonym bruker]

Kjære deg, kan du ikke forsøke å avlyse at pappaen henter henne, og spørre henne hva hun mest av alt har lyst til i kveld? La henne forstå at det ikke er greit at hun oppfører seg vanskelig, men vis henne at hun likevel har tryggheten hjemme hos deg.

 

Tror du at hun kan bære på en sorg over å ha blitt "overlatt" til pappaen sin? Da kan det være at hun trenger svar på spørsmål hun ikke tør å stille. Sørg for at dere får tatt en slik viktig prat om hennes følelser rundt bosituasjon osv, hvis dere ikke allerede har gjort det.

 

Klem til deg. Husk på at du ga fra deg barnet ditt til pappaen fordi hun skulle få det bedre. Det gjør deg absolutt stor som mamma, ikke liten.

 

Fra hun som bevnte båndet mellom mamma og barn

[Anonym bruker]

Har sendt melding til han nå om han ikke trenger hente. Så får vi ta resten av dagen og prøve å gjøre det beste utav den. Hi