Til dere som har stebarn/bonusbarn. (langt)

[Anonym bruker]

Jeg har selv det men nå vil jeg faktisk fortelle min egen historie. Ikke for å få noe "sympati" selv eller oppmerksomhet, men for å fortelle faktisk hvilke konsekvenser det får for barna når mamma eller pappas kjæreste ikke bryr seg. Jeg sier heller ikke at noen direkte hater stebarna sine, men jeg tror at kanskje man må ta seg selv i nakken å våkne litt innimellom hverdag.

 

Min mor og far gikk fra hverandre da jeg var 5 år gammel, jeg har også en bror som er 2 år yngre enn meg. Sporadisk kontakt med far etter bruddet da han var bitter, selv om det var hans handlinger som var årsak til bruddet. Vi så pappa veldig lite i en lang periode. Han fikk seg en kjæreste og vi begynte være hos han oftere. Damen hans var utrolig. Hun leste bok, sang, tegnet og viste omsorg for meg og broren min. Vi forgudet henne, for hun var som en ekstra mamma for oss. Så ble det slutt etter noen år. Vi hadde opparbeidet oss masse tillit til både pappa og damen hans, da alt gikk i tusen knas. Livet gikk videre. Pappa fortsatte å ha oss regelmessig i helgene han skulle, og vi dro på masse turer sammen. Helt til han traff det mennesket han bor sammen med i dag. Hun var den verste stemora man kan tenke seg. Kjerring fra helvete. Hun viste aldri noe form for omsorg. Pappa kunne ikke fortelle oss ting i fortrolighet når hun var i nærheten. Jeg kom i tenårene og var kanskje litt i opprør. Jeg hadde nøkkel hjemme hos dem og den tok han tilbake da HUN ikke ville jeg kunne komme dit når det var mitt andre hjem. Hun tvang oss til å vaske opp når hun hadde spist. Når jeg var innom i 2 timer måtte jeg støvsuge etter henne når jeg var på besøk Hun tar ikke hus-telefonen når hun sitter hjemme (og vi vet dette med sikkerhet). Jeg har blitt så voksen at jeg kan ha nært forhold til min far uten å blande henne inn. Det er det beste for alle parter. Hun holder seg unna meg - og jeg henne. Det virker som hun skulle ønske vi aldri eksisterte. Min bror har ikke snakket med noen av de på over 18 mnd.

 

Det jeg vil si: TA VARE PÅ BARNA OG VIS AT DU BRYR DEG. For med likegyldighet og bare tilstedeværelse er ikke nok i lengden. Det vil ikke bare ødelegge forhold mellom deg og barnet men mellom den du bor med og barnet også.

[Anonym bruker]

Høres ikke greit ut....men......blir ikke konklusjonen at det er pappaen som er noe dritt, og ikke stemor? Hva med ham som lot et slikt menneske ta del i familien i det hele tatt?!

Kanskje unødvendig av meg å slenge med en slik kommentar. Vet jo at det ikke er lett for barn å utrykke dette til foreldre. Men synst det er viktig å si at det er et delt ansvar her.

 

Eller synst jeg historien din var trist, men også "fin". Man tenker jo ofte på seg selv - og ikke alltids partnerens barn.

[Anonym bruker]

Skjønner at du kan tenke sånn om han.. Og han vet hva jeg mener om henne og hans valg i samlivspartner. Men det som faktisk var poenget mitt er at barn velger ikke sin egen situasjon!

 

HI