dere med barn fra før.. trassalder... ufff...

[Snupi27]

vi er nå inne i en veldig morsom periode der jenta vår bare hyler, skriker, sutrer og slår..

det er så utrolig slitsomt og uansett hva vi gjør så bare ler hun tilbake eller skriker..

hvordan søren skal man ta/snakke til dem så de hører da?? jeg blir så fortvila og sint innimellom.. jeg veit jeg skal holde meg rolig og det der men det er ikke alltid så lett med disse hormonene..

f.eks om hun vil ha melk så får hun melk men da er det enten feil kopp, skal være i drikkeflaske, eller det skal være noe helt annet ellers blir det hælvete.. vi er egentlig ganske flinke til å ikke lage nytt eller gi ny kopp for da blir det jo bare verre??

hun får være med å velge før hun f.eks skal ha en kopp.

jeg er ikke særlig fan av "sitt på stolen til du sier unnskyld". hvorfor skal hun si unnskyld når hun egentlig ikke mener det når hun sier det? da lærer hun jo bare at hun kan si unnskyld så slipper hun unna og kan gjøre det igjen..

 

det er så vanskelig...!! jeg er så lei av hyl og skrik og sutring nå.. hun blir 3 år i juli..

 

 

 

 

[Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ i magen]

Hei!

Har en gutt som blir tre i august som er helt i samme tralten. Han blir rasende og hyler ut om alt. Alle overganger fører med seg ekstreme protester. Selv mot ting han egentlig liker. Feks kan han hyle i ti minutter fordi han ikke vil dusje, jeg kler til slutt av han selv mens han freser og hyler. Så setter jeg ham i dusjen. Der hyler han som en gris fordi jeg tok av klærne og fordi han ikke vil dusje. Når han er ren skrur jeg av dusjen. Da fortsetter han å hyle, for nå vil han dusje! Argh! Er det mulig! Sånn kan han holde på i timer selv om vi er aldri så konsekvente. Når det er skikkelig ille hender det at vi bærer han ut på rommet hvor han får beskjed om å komme ut når han har sluttet å tulle. Vi lukker aldri døra, men går ut. Da hyler han rasende og intenst i et minutt elller to, så kommer han ut. Jeg tror at man noen ganger må ta barnet ut av situasjonen og starte på nytt.Det hender også at jeg går ut av rommet der han er med beskjed om at dette orker jeg ike høre på. Lar han rase litt fra seg. Vet godt at han tester hvor langt han kan styre sin hormonelle litt slitne mamma. Her om dagen satt han og smurte yoghurt og korn utover seg selv og kjøkkenbordet rett før avgang til barnehagen. Så ser han på meg og gliser og sier "Klikker det for deg snart nå, mamma?" Herlig:( Snakk om å møte seg selv i døra. Han har hørt meg si til far at "Nå må du gå inn i denne konflikten for nå klikker det for meg snart." Litt morsomt i ettertid, men der og da kunne jeg bare svare JA!!!!! He he. Vi må bare ri det av. Trass og selvstendighetsbygging går i bølger. Det blir roligere etterhvert. Gled deg til 4-åring. De elsker mamma og pappa:)

[C&B♥♀07+♂10♥ Lykkelig :)]

Har ei lita jente i trassalderen jeg også, selv om hun trasser på en litt annen måte.. hun skriker ikke og blir sinna å sånn (før hun blir irettesatt vel og merke) men hun er bare konsekvent på og overse absolutt hver minste ting vi sier.. og vi ser det jo også så sinnsykt godt på henne for hun stopper opp, titter ikke på oss for alt i verden, blir helt smal i øya , så går det en liten djevel i henne og hun MÅ gjøre det hun ikke får lov til EN gang til og SKIKKELIG den gangen, som for og demonstrere....

 

er veeeeldig egen om dagen, føler at vi ikke gjør annet en og kjefte... har funnet ut at det beste er bare og leie henne inn på rommet, forklare at hun ikke hører på mamma og pappa, derfor så skjer det som skjer, så kan hun sitte der til hun vil bli venner igjen... går som regel et par minutter med hylskrik da før hun kommer tuslende ut og sier "jæi tlengel en kooos, kan vi væle vennel igjen?" så blir vi det til neste kamp starter... håper og tror det gir seg snart, hun her er 2,5 men har tatt tidlig fatt på tre års trassen virker det som... men GUD , de kan provosere på seg steiner altså!

 

Og er jo ikke akkurat noe lettere og ikke klikke i vinkel når man nærmer seg hlygravid og er boblende full av hormoner.... jeeesus....

 

Lykke til damer, det trur jeg vi trenger alle mann

[IZ<3Marcus<3Leonora<3]

Jeg skulle akkurat til og begynne en helt lik tråd! Har en som blir 3 år nå i april. Det holder på og klikke for meg her hjemme! Jeg er så dritt lei av å bli slått, klora, dytta, bitt, skreki til og spytta på, jeg blir kasta leker på osv...osv....Jeg prøver og snakke rolig til han og fortelle at jeg blir lei meg når han gjør sånn, og jeg prøver si at det er mamma og pappa som bestemmer, og hvis ikke han vil gjøre som vi sier så må han gå på rommet sitt, for slemme gutter vil vi ikke ha. Jeg har prøvde og kjefte pån, jeg har gapa og skreki ten. Det er jo IKKE noe som går inn! Han bare sutrer og griner for alt, nekter og spise, nekter og bade, nekter og skifte bleie, nekter alt vi sier at han skal gjøre. Han tråkker på lekene sine så de blir ødelagte, han hiver ting rundt seg, han slår bikja ( så nå skal bikja på ferie til en god kollega av kællen), det er et (unnskyld utrykket) hælvete her hjemme om dagen. Og jeg prøver så godt og holde mine hormoner under sjakk, men i tillegg har jeg kraftig bekkenløsning, masse kynnere og vondter, samt at jeg har kraftig luftveisinnfeksjon, så energi nivået mitt er veeeeeldig lavt. For å si det sånn så er det deilig og sende han i barnehagen, sånn at jeg kan spare opp litt energi til kampen vi får når han kommer hjem. Jeg føler han er et veldig ekstremt tilfelle av 3 års trass, og jeg aner ikke mine arme råd! Når han ikke vil spise, så får han heller ikke noe å drikke. Han kan få vann slevfølgelig da, men det nekter han å drikke ( men da er han jo heller ikke tørst), han skal se på tv eller film hele tia, ( da ender det med at vi skrur av hele dritten, men da klikker det i vinkel for lille kroppen). Jeg føler meg helt tom! Vi har sett på eks antall foreldre oppdragelses programmer, jeg har spurt andre om råd om hva jg skal gjøre, men det ærnte en dritt som funker. Jeg gir snart opp!

[Snupi27]

det er akkurat som om dere forklarer hvordan det er her hjemme. kjenner meg veldig godt igjen.

jeg har oxo prøvd å snakke rolig, hyla, være sint, bestemt, oversett osv.. men jeg føler vel egentlig ikke at vi kommer noen vei..

Jenta vår skal og gjøre stikk motsatt av det vi sier. helt til vi gjør det for henne for da blir det hælvete for hun skal selv.. f.eks det med dusjen som ble forklart..

hun lar oxo ting gå utover katta vår.. da blir jeg bare enda mer sint.

jeg har prøvd å sette henne på rommet endel så hun får komme ut selv når hun er rolig og det funker der og da.. hun skriker og hyler til hun er ferdig så kommer hun ut og sier at hun er ferdig.. jeg lukker heller aldri døra..

verst er det når vi er borte og denne oppførselen dukker opp.. jeg blir flau, sint og alt på en gang.. føler at folk bare sitter og tenker at "herregud få kontroll på dattera di"

[ojoj, NÅ er det liv i leiren!!]

Hehehe jenta mi blir tre år i juni, og her er det ei lita sta ei som har blitt ganske sta! Merker at hun har et veldig markerings behov, hun vil bestemme selv, og vise oss at hun bestemmer selv

 

Et eksempel på hvordan vi "lurer oss unna" de verste anfallene, hun vil ha smikke (har en lillebror, så da skal hun gjerne ha de samme "fasilitetene" som han) men, hun skal ha en stor smekke sier hun, det er bare to rene smekker igjen i skuffen, en liten, og et barneforkle (altså ikke en sånn som hun vil ha..) tar dermed med begge to og viser hun først den lille, nei den skal hun ikke ha! og gir hun da den andre (som normalt ikke er akseptert ) og da tar hun imot den likevel fordi alternativet var så mye verre Hehe , det funket jo, men ikke sikkert det funker neste gang da

 

Ellers, så prøver vi å ikke "knuse" henne med å være like sta tilbake, det er sundt at hun viser litt egenvilje (da hun har vert og er veldig sjenert og stille) så vi er jo bare glad for at hun hevder seg mer og mer. Men selvsagt, det finnes grenser, og vi jobber mye med balansegangen mellom å bestemme selv, og å "kjøre over andre" hun har to søsken (hun er mellomst) og finner gjerne på å slå både den ene og den andre for å ha den leken ho vil ha, det er selvsagt strengt forbudt, og det er kanskje det eneste hun får skikkelig hardt tilsnakk for (hun er jo ellers ganske så snill og søt nemmelig)

 

Men, hun vil gjerne gå egne veier (bokstavlig talt) når vi er ute og går, men kan derimot plutselig nekte å gå en cm lenger og setter seg ned og venter på å få "skyss" og sånn er hun veldig sta, de beste triks fungerer jo ikke! hehe barnehagen sliter med dette også når de er på tur, plutselig orker hun ikke å gå mer, og ikke de klokeste hoder klarer å lokke henne har sett de har begynt å ta med vogna på tur... hehe (men hun er minst på avdelingen da, så de går gjerne litt lange turer for hennes del)

 

Jeg for min del prøver å slappe litt av og har vi ikke dårlig tid så lar jeg hun styre litt på (sjekke ut det ene og det andre- gå sin egen vei og sånn, kle av og kle på seg plagg osv) men det er stor forskjell på god og dårlig tid! Er det travelt er det mindre rom for at hun får styre på, og da blir det flere anfall For hennes del handler det mye om å få tid og ro til å gjøre ting på sin egen måte Men personlighet har jo mye å si.

 

Storesøsteren hadde mange fler raseri anfall, men eg må inrømme jeg håndterte det mye dårligere enn jeg gjør nå! Jeg ble så stressa og var veldig opptatt av å vise hun at JEG bestemmer... (huff da) og valgte ikke kampene mine med omhu for å si det sånn

 

Så mitt råd er å stresse litt ned, trass er naturlig og nødvendig, og det gjør ingenting om man prøver å tilrettelegge litt sånn at de kan tro, og føle at de har bestemt alt sjøl hehe og ellers, å velge sine kamper med omhu- barna ¨blir ikke uoppdragne j..unger selv om man ser litt mellom fingrene når de trasser som verst.

[IZ<3Marcus<3Leonora<3]

Takk for tips=) Merker jeg kanskje kan være litt "streng" ja....samboeren min klarer heller ikke velge kamper, så innimellom så blir det litt krangling oss imelllom også pga dette.

 

Greit å høre hva andre gjør.

[ojoj, NÅ er det liv i leiren!!]

Forresten, når ungene blir krakylske hver gang noe skal skje, eller i overganger, kan det hjelpe på å fortelle ungene hele tiden på forhånd hva som skal skje.

 

Eksempel: ungen sitter å leker med klossene på stua, og skal snart ete middag, da kan man gå bort til han og si at om litt, er det middag, så når mamma kommer inn igjen på stua, skal vi gå inn på kjøkkenet å spise. (så han kan avslutte leken- gi gjerne beskjeden noen minutter før)

 

Da vet han at når han ser deg komme, skal han spise.

 

Samme om dere er på besøk, forbered barnet på at dere skal gå, en stund før dere skal gjøre dere klare til å dra, slik at han kan få gjøre seg ferdig.

 

Og husk at begreper som "om fem minutter" ikke funker så godt da:) men heller konkrete ting som at når barnetv er slutt, når sangen er ferdig, når vi er ferdig å lese denne boken, når mamma kommer inn igjen osv

 

Og prøv å gjøre hvardagen (kjedelig) rutinepreget- da klarer barna å forutse hva som skjer og de blir tryggere. Det samme gjelder foreldrenes reaksjonsmønster, så om man prøver å overse trassoppførsel (anfall) kan det være lurt å holde seg til det hver gang istedet for å prøve forskjellige ting (kjeft, tilsnakk, "time-out" på rommet, osv-

 

Så om barnet slår spytter eller kaster ting på dere, kan det være lurt å reagere relativt likt hver gang- ellers kan det plutselig bli et slags "forskningsprosjekt" for barna, der de skal finne ut hva gjør mamma og pappa om jeg gjør sånn, og gjør de det hver gang jeg gjør sånn? Og om dere reagerer veldig ulikt fra episode til episode, prøver barna å utforske alle de forskjellige reaksjonene deres

 

 

Men dette med å forberede de på hva som skal skje, er veldig effektivt om de slår seg veldig vrang i overgangsfaser- og at det er relativt likt det dere gjør og rekkefølgen på det dere gjør i hverdagssituasjonene. Det blir jo helt sikkert protester likevel, men barnet slipper kanskje unna den verste panikk-raseri følelsen av å ikke ha kontroll på hva som skjer.