Dere som er i et forhold hvor dere krangler stort sett hele tiden;

[Anonym bruker]

Tenker dere på å avslutte for barnas skyld, eller er dere så egoistiske at dere blir?

[Anonym bruker]

Er vel selv i den situasjonen. Vi krangler ganske mye, men plutselig vil han være venner igjen.. Kan jo ikke fortsette sånn her i evigheter forstår jeg.

[Anonym bruker]

Det er noe jeg vurderer hver dag for å si det sånn... Er det ego å dra eller er det ego å bli. De elsker pappan sin over alt på jord, men har de bedre med skilte foreldre som ikke krangler? Er skillsmissebarn selv, så den sitter langt inne. Jeg vil jo at ungene skal vokse opp med både mor og far. Men, jeg vurdere alle muligheter og jeg vil gjøre det som er best for ungene. Hva som er det beste vet jeg rett og slett ikke enda...

[Anonym bruker]

Vi krangler en del, men absolutt ikke hele tiden. Vi har det veldig bra sammen også.

 

Kan svare fra min egen situasjon, jeg skulle ønske mine foreldre skilte seg da jeg var liten i stedenfor da jeg var 15 år, så jeg slapp å vokse opp i et sånt type hjem som jeg gjorde..

Så..blir vi sånn som dem, går jeg fra han.

[Anonym bruker]

Krangler man såpass mye over en lengre periode blir det en ond sirkel som er vanskelig å bryte ut av. Erfaringen viser at mye krangling fører til brudd til slutt, med mindre begge jobber aktiv med saken. Kommer sikkert også an på hva man krangler om egentlig.

[Anonym bruker]

Her krangler vi om absolutt alt og ingenting de gangene vi tilbringer tid sammen, eller er det veldig mye awkward silence og surmuling..