Jeg tror svigermor har gitt opp

[Anonym bruker]

Hun har hatt kreft i et år. Den siste uken har hun bare ligget i senga fordi hun er så dårlig, og hun har sagt at hun ikke orker mer behandling.... Vi har to barn og hun eldste snakker mye om at vi alle skal dø og at vi blir til engler (4 år). Hun vet at farmor er syk, men vi snakker ikke noe mer om det. Nå er jeg usikker på om jeg skal snakke mer med henne. Men så lenge farmor er her så kjemper vi sammen med henne og skal ikke tenke negative tanker...men nå er jeg usikker på hva jeg skal gjøre. Forberede henne på hva som kan skje eller ta hver dag som den er? Vi er der hver helg så hun ser jo at farmor har blitt sykere og sykere...derfor tenker jeg at det er litt dårlig gjort å ikke snakke med henne om hva som feiler farmor.

[Anonym bruker]

Uff, veldig trist å høre. Sender dere først en klem, jeg.

 

Vår gutt var fem da han mistet sin oldemor, hun var også syk lenge og vi visste hun kom til å dø og at det ikke var lang tid. Vi fortalte det sånn at hun var veldig gammel og syk, og han spurte selv om hun kom til å dø.

Vi svarte ærlig at "ja, det blir hun å gjøre."

Jeg hadde ikke sagt noe om han ikke hadde spurt. Barn forholder seg til dette på en helt annen måte enn vi. Vi tok med vår gutt i begravelsen, forberedte ham på hva som kom til å skje der og hvor oldemor var nå etter hun var død.

Han har tatt det helt fint og nevner henne bare innimellom, og spør da om hun er i himmelen, om hun passer på oss osv.

 

Jeg tenker at kanskje det er "skummelt"å vite at farmor skal dø, men ingen vet når? Tenker at kanskje de tar det bedre når det kommer til den dagen?

 

 

[Anonym bruker]

Mulig jeg misforsto deg, men skrev du at dere ikke snakker om at hun skal dø fordi dere ikke skal tenke negative tanker? Slik kan dere ikke tenke.

 

Det er viktig å være støttende og nær den syke på den sykes premisser, og om den syke ikke ønsker negative tanker rundt seg, så greit nok. Men at noen skal dø ER negativt, og det må dere kunne snakke med datteren deres om når dere er alene med henne.

 

Når dere har vært der og hun har sett at farmoren er dårligere, så kan dere jo si noe om det. Om hun ikke ønsker å snakke mer om det, kommer hun ikke til å spørre mer heller, og da er det jo bare å la det ligge. Men det er viktig, mener jeg, at vi voksne er på tilbudssida i slike situasjoner så barna ikke får en følelse av tabu og blir redde for å spørre.

[Anonym bruker]

Ja, jeg tror du har rett. Kanskje jeg kan låne en bok som handler om det på en fin måte? Hun er så veldig oppvakt og følsom så jeg føler jeg skylder henne å gi henne svar på det hun tenker på. Og nå om dagen er hun opptatt av at vi alle skal dø. Men da holder jeg farmor utenfor, det er nok best ja. Man blir så rådløs og usikker i en slik situasjon, og så har jeg ingen å prate med. Mannen min snakker ikke så mye om det og så vil jeg ikke virke negativ overfor han.

[Anonym bruker]

Generelt har vi ikke snakket om at hun er så syk at hun kan dø. Men typen kreft hun har er veldig alvorlig. Men familien til min mann snakker ikke om det og jeg vil ikke være den som tar det opp. Magefølelsen min sier meg at hun ikke har lenge igjen - men de ordene sier vi ikke hjemme. Det er skikkelig kjipt å gå inni seg med den følelsen og så ikke kunne snakke om det. Og så tenker jeg at kanskje jenta vår har det slik som meg....

[Anonym bruker]

Anbefaler deg boken "Pelle og de to hanskenen , ei bok om døden"

Kari Vinje; Vivian Zahl Olsen (Illustratør)"

 

 

Veldig fin bok om nettopp dette. Klem