Gå til innhold

Er jeg overbeskyttende eller hemmende for guttens utvikling?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Gutten min er 11 måneder... Han spiser grøt og middagsglass og fruktmos, samt drikker fremdeles et par flasker mme. Spiser ikke noe av vår mat, lite brødskiver og sjelden hel frukt.. Av og til banan forresten, for det er så mykt..

 

Jeg mater han med skje, han spiser ingenting selv.. Han drikker ikke av tutekopp..

 

Han babler lite og forstår generelt lite synes jeg.. Han har vært redd for fremmede siden han var 3 måneder. Det har blitt litt bedre de siste par månedene, men vi har kommet inn i et mønster der jeg synes det er utrolig slitsomt og stressende å gjøre noe annet enn å være hjemme med han, fordi jeg har såpass mange erfaringer med at han bare begynner å vræle og vi har blitt nødt til å dra hjem igjen.. Vi har heller aldri hatt barnevakt pga dette..

 

i det siste har jeg begynt å tenke på jeg kanskje har hemmet han, ved å være litt overbeskyttende, og f.eks ikke utfordre angsten hans, men også i forhold til matsituasjoner at jeg ikke helt har latt han få prøve seg så veldig.. Han brekker seg av brødskiver og mat som ikke er most... så, da har jeg tenkt at han ikke er moden enda..

 

Æsj, blir trist og sint på meg selv av tanken på at jeg kanskje har begrenset og overbeskyttet han..

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Alt du beskriver er helt innen for rammen av det som er normalt. Det er bare i norge vi lar barna grise i vei før de engang klarer å holde skjeen sin selv. Babyer skal ikke utsettes for situasjoner som vekker angst. Det å møte sine demoner kommer mye senere.

Skrevet

Syns gutten din høres helt normal ut:)

 

Skrevet

synes jo du bør ta han med ut selv om det kan føre til "problemer" i form av at han blir utilfreds.

Han bør jo trenes i sosiale sammenhenger, og dess oftere og mer han blir stilt overfor disse situasjonene dess forterer må du regne med han blir trygg i de situasjonene.

Skrevet

Både du og gutten din høres helt normale ut:-)

 

Noen ha veldig lettvinte barn som er enkle å ha med seg overalt, andre har litt mer krevende unger på det området. Problemet når man kvier seg for å ta de med noe sted, er at verken barnet eller mamma får trening i å være ute på "vift" (kjøpesenter, åpen barnhage, besøk, bytur m.m) og da blir mamma usikker og stressa når hun først prøver seg på det, og det merker også barnet, og blir også stressa og usikker.

 

Tror bare du må kaste deg ut i det ,og prøve å ikke få helt hetta når gutten din slår seg vrang. Det er ikke verdens undergang om ungen begynner å skrike ute i offentlighet, de lar seg oftest roe der også, bare prøv! Han er garantert ikke den eneste som hyler der:-)

 

Jeg hadde litt av det samme problemet ute med min første, men det ble fort bedre når jeg bare turte å dra noe sted. Det gikk fint! Trivdes veldig godt på kjøpesenter, der gikk vi på lekebutikk så hun fikk krabbe rundt og studere lekene, gikk på dyrebutikk, sat oss på en benk og spiste litt(blir lettere når de er såpass store at de kan få et rundstykke eller noe å holde i hånda selv og spise, istedet for å måtte drasse med barnemat på glass)

 

Lykke til, bare kast deg ut i det, det går bra! Dere har godt av å komme dere ut blant folk og prøve dere på ulike situasjoner sammen, også uten pappa som krisehjelp!

 

Skrevet

Det kommer jo litt an på...

Tror du selv at det at han er redd rundt andre mennesker skyldes at dere lever så isolert at det å treffe andre er så nytt og uvant at det skremmer han?

Om det nærmer seg slutten på permisjonen og han skal i barnehage snart,så ville jeg startet med å venne han til å vær sammen med andre voksne og barn. Gå på babysang eller i åpen barnehage el.

Skrevet

Angst skal ikke utfordres, barn må ledes gjennom den når de blir eldre. Å være sjenert eller redd er ikke gode følelser, og da trenger barn å ha gode støttespillere i foreldrene sine.

 

Skjønner at du tenker sånn, men gutten er ikke ett år enda. Om du vet at han er hjemme og vræler når du er ute, så blir du hjemme. Du får tidsnok muligheter til å sosialisere deg utenfor hjemmet uten guttungen, så da gjør du det som er best for han og for deg. Her er det ingen fasit, med tanke på når mor bør "løsrive" seg fra barnet, og de som mener at sånt skal tvinges gjennom, har generelt liten forståelse for hvordan barn fungerer mentalt, har enten vært veldig heldige med sine egne barn, eller vet rett og slett ikke hva de snakker om. Så bare ta det med ro, du.

 

Der du kan utfordre ham, er på matfronten, ved å la han forsøke litt selv. Om du fortsatt driver og mater ham ved toårsalder, da kan vi begynne å snakke om å hemme utviklinga. :)

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...