Tror dere virkelig at dere er SÅ viktige? Ang mor/barn...

[Anonym bruker]

Leser i en annen tråd:

bla bla bla "mor og barn hverandre i de første leveårene.. All overnatting borte fra mor de første tre årene er ikke nødvendigvis det beste for hverken mor eller barn..."

Masse innlegg i samme tråd som går i samme gata.

 

-Tror dere virkelig dere er SÅ viktige for barnet? Er det fordi far selv har valgt å ikke være involvert eller fordi han ikke får lov? Min erfaring er nemlig at involverte fedre gir barn som skiller lite på mor/far. Både hos oss og hos ganske mange venner av oss som har små barn, med "aktive" fedre, der far også har tatt ut store deler av permisjonen.

 

Her har pappa'n vært vel så involvert i mini siden fødselen. Han hadde også 6mnd permisjon. Og jeg kan ikke se at jeg skulle være mer viktig for sønnen vår en pappaen! Er pappa borte går han å sier "pappa pappa PAPPA!" og leter i alle rom. Blir hoppende glad når han kommer hjem (bokstavelig talt!), er jeg borte er det mamma han roper.

 

Ja vi gjør ting på forskjellig måter, men det er ikke dermed sagt at min måte å gjøre ting på alltid er den beste.

 

Men JA, JEG har mye større problemer med å være borte fra sønnen min enn det mannen min har. Men det sier ingenting om barnet...

[Miss Misantrop]

Ja, jeg tror virkelig at mor er SÅ viktig for barrnet sitt.

 

Far er viktig også

[Anonym bruker]

Jeg tror at den/de som har den daglige omsorgen for barnet er den/de viktigste personene i barnets liv - uansett om det er mor & far, bare mor / bare far, fosterforeldre, adoptivforeldre osv.

 

Tror nok mange mødre opphøyer seg selv mer en barnet gjør

[Anonym bruker]

Bra skrevet!!!

 

Jeg er så enig... Jo selvfølgelig så er barnet avhengig av sin mor, men man må ikke gjøre seg mer avhengig av barnet enn det barnet er av deg. Barnet er avhengig av å ha trygge rammer rundt seg, det være seg folk som omgåes barnet jevnlig.

Jeg har en baby på 4 mnd, var borte 2 døgn forrige uke.... da jeg kom hjem møtt ejeg verdens største smil og en meget fornøyd og harmonisk baby som hadde kost seg med pappen sin.

 

Det som forbauser meg er at det er hysteri om mor er borte et døgn, men ingen stusser om far reiser bort 2 uker.

 

[Anonym bruker]

For et spørsmål. Selvsagt er mor SÅ viktig for barnet. Jeg lurer på hva som er galt med en del av dagens mødre som bare forkaster biologien sånn helt uten videre. Skaff dere utdanning og kunnskap?

[Anonym bruker]

Ja jeg tror jeg er så viktig for barna mine. De får noe av meg som deres far ikke klarer å gi dem. Jeg har hovedomsorgen, far har vanlig samvær. Barna liker å dra til pappan, for der er reglene slakkere, og pappan gir dem godteri å lar de styre på. kan sammenlignes med når de er til sine besteforeldre.

Julen var de litt over en uke uten meg, å de barna som kom hjem til meg var ugjenkjennelige. Minstn var sur å tverr å viste tydelig at følte seg forlatt av meg. Datteren min også, hun var livredd for å legg seg for da trodde hun at jeg skulle dra noen sted. Slik har de aldri vært før, men på den andre siden så har de aldri vært mer enn 5 dager i strekk borte fra meg fra før av.

[Anonym bruker]

Prakteksempel på ei som ikke evner å sette seg inn i andres situasjon.

 

"Her har pappa'n vært vel så involvert i mini siden fødselen. Han hadde også 6mnd permisjon".

 

Hva med de som IKKE har et slikt forhold til barnefar, aldri har hatt noe forhold, der far kommer inn i bildet lenge etter fødselen og krever 50/50 over natta, gjerne når barnet er 2 år gammelt for å slippe bidrag? Der far tidligere har sett barnet et par ganger i måneden? Da hagler kommentarene om at pappa må få bli kjent med barnet sitt, hva med barnets behov for pappa? Pappa, pappa, pappa! Pappa må få ha med sønnen på 3 ukers ferie! Herregud, de må jo bli kjent!! Tror det er SLIKE forhold det er snakk om der barnet TRENGER mora si mer enn faren!

 

Vet du hva, jeg er drittlei av slike innlegg, drittlei av dere som lever i et samliv med barnets far og ikke har peiling på hva dere snakker om. Ikke uttal dere om hva som er best for akkurat disse barna, vær så snill, det blir bare for dumt.

[Anonym bruker]

Ja. Antageligvis ego av meg, men jeg mener JEG er den viktigste personen i mitt barns liv. Hvorfor? Jeg synes ikke faren hennes engasjerer seg nok i hennes liv selv om vi bor sammen og alt det. Jeg gikk gravid med henne, jeg fødte henne og jeg bysset og bærte henne det første leveåret hennes. Hadde han vært en mer engasjert pappa mens jeg var tilstede hadde jeg nok hatt en annen oppfatning.

[Anonym bruker]

åh gud forby at man skriver slike innlegg som det her... for TENK på alle de stakkars alenemødrene... herregud... tenk på alle de som ikke har kontakt med bf...

 

Fy faen, jeg blir så oppgitt... hva er det med dere folk? Det her er vel ment til de som bor i et forhold der faren er tilstede, og ikke til dere som har ligget rundt og knapt vet hvem faren til ungen deres er.

[Teline]

Du burde vokse opp.

 

Innlegget ditt er slemt og støtende og totalt unødvendig.

[Anonym bruker]

Saklig, 20:55. Kan du ikke bare passe dine egne saker? Herregud, mange tapere her inne!

[Tante Blås Squaw]

Jeg tviler ikke på at ungene ville fått en knallfin oppvekst sammen med gubben dersom jeg skulle falle fra. Han er en fantastisk pappa.

 

Rent bortsett fra å amme kan han ersatte meg i hva det skal være ;o)

 

Det blir så dumt å diskutere hvem som er viktigst av far eller mor. For ungene er det aller viktigste at de har noen som viser kjærlighet, omsorg og ansvar - uansett kjønn.

 

 

[sjøsamen]

enig med deg Hjemmetråkkende Squaw

[Anonym bruker]

HI her...

- Det er uvesentlig å blande alenemødre inn i diskusjonen, det er ikke det som er poenget (derfor en ny tråd!).

 

Er helt enig med Hjemmetråkkende Squaw, det eneste mor ikke kan erstattes i etter fødselen er å amme! Og har ikke tro på at kjønn spiller så stor rolle som enkelte her skal ha det til...

 

Jeg blir trist på mange fedres vegne som ikke får slippe til med barna sine! Det er ikke minst trist for barna! Tror det er sunt for ungene å få det trygge forholdet mor -barn gjerne har, med fler voksne personer!

 

Til anonym: 20:46, som mente jeg burde skaffe meg en utdanning. Kan opplyse deg om at jeg er utdannet lærer, har 7år på universitet, og har bla. både grunnfag psykologi og biologi, så den må du lenger ut på landet med...

[Anonym bruker]

Da kan du umulig være særlig dyktig innen biologien. Eller du er blitt "hjernevasket" av den mannsalliansen som jobber så iherdig med å frata morsrollen verdi? Lykkes gjør de også. Til og med kjønnsforskere kommenterer tilbakesteget for kvinners og barns rettigheter, men sosialistene har klart å snu det hele på hodet for å få det til å dreie seg om likestilling. Det er nokså sinnsykt.

[Anonym bruker]

Den som er glad i og gir barnet/a det den/de trenger er barnet viktigste støttespiller, om det er mor/far/besteforeldre/fosterforeldre osv har ikke så mye å si. Dette handler om kjærlighet og behov.

Alle kan gjøre det en mor kan unntatt å amme. Det skulle ha vært mange barn der ute som hadde hatt det grusomt hvis bare det er mor som kan ta seg av unger. Det er en del menn som også er aleneforeldre som fint klarer det like bra som mor. Hva med alle som bor i fosterhjem eller som er adopterte, har ikke de det bra fordi de ikke bor med sin mor?

[Anonym bruker]

Ja, jeg tror mor er SÅ viktig for barnet. Her delte vi permisjon med 6 mnd hver, pappaen legger annenhver kveld, vi deler likt på henting/levering i barnehagen, vi står opp tidlig med barnet hver vår morgen i helga, unntatt ammingen er vi akkurat like mye involvert. Allikevel, etter 2 år, er det fortsatt hyl og grin når mamma går ut døra, hyl og grin når det er pappa som står opp med ungen om morgenen, hyl og grin når pappa prøver å trøste lite barn som har slått seg når mamma også er i samme rom.

 

Dette barnet favoriserer mor selv om vi har gjort alt vi kan for at mor og far skal være like mye verdt. Jeg synes faktisk synd på far jeg som gjør den kjempeinnsatsen uten å få så mye tilbake.

[Anonym bruker]

Det er faktisk mange arter i naturen der fedrene har en stor rolle i å oppdra ungene! Selv hos dyr vi kjenner godt som ulv/hund tar gjerne en ung hannhund over kullet etter 5-6uker, da er moren ofte lei, og holder seg til å sørge for at valpene får mat (dette krever selvsagt at forholdene ligger tilrette for det!)

 

- Men nå liker jeg ikke å sammenligne meg med hverken aper eller ulver... Hos menneske har mor tradisjonelt sett seg av barnet mer eller mindre alene eller med hjelp av andre kvinner (til det skal lære seg å arbeidet/jakte ol). Ofte fordi det har vært slik man har overlevd. I dag er vi ikke avhengig en slik fordeling. Disse kjønns-forskerne kan du uansett få billig av meg, den dagen jeg leste en (pensum) artikkel som kort oppsummerte at UL i svangerskapet kun har noe å si for mor og barn, -ikke for far. - Akkurat som et sykt barn ikke påvirker far (de snakket ikke om det fysiske om at mor kanskje måtte opereres el).

 

Jeg tror barnet har veldig mye igjen for å vokse opp med en mor OG en far (eller tante/onkel, besteforeldre what ever) som er de tryggeste og viktigste i verden. Om det er bare mor som er trygg/viktig, har barnet et stort problem om det mot formodning skulle skje noe med mor!

[Anonym bruker]

Jeg tror definitivt mor er viktigst det første året. Jeg ser likevel ikke at det er problematisk for en baby å være sammen med pappaen sin et par netter så sant mor og far bor sammen og far er deltakende i barnets liv.

 

Det stiller seg selvfølgelig anderledes med foreldre som ikke bor sammen.

 

 

[Anonym bruker]

Ja vi er så viktige for våre barn=)

 

Jeg er glad for å se at så mange i denne tråden er enige med mitt utsagn som er sitert i hovedinnlegget her!!