Har fått ubehagelige tanker...

[Anonym bruker]

...om at jeg kanskje ikke elsker mannen mer...Kom hjem fra langweekend med venninne og skulle egentlig ha vært glad for å se familien igjen. Var selvfølgelig bra å se barna igjen, men følte liksom ingen glede over å komme hjem. Huset så ut akkurat som da jeg dro, bare enda mer rotete. Han har tatt vare på barna i helga, men ikke mer enn det. Kjøleskapet er til og med tomt.... Og han er selvfølgelig kjempesliten. Vi har 3 tette, og det er en slitsom periode nå, men likevel... Føler jeg får så lite tilbake for alt strevet. Ingen som legger merke til om jeg har vasket, eller ryddet. Det er jeg som tenker ut det aller meste...vasking, rydding, handling, middager, klesvask, kontroll på barnehageklær, ting vi gjør som familie, og det er jeg som må levere/hente i bhg(pga han jobber langt unna og reiser tidlig/kommer sent hjem) osv. Føles som om han bare flyter på bølgen.. Vi krangler lite, men de gangene det er noe så er det jeg som tar opp dette med at han tar lite initiativ. Jeg har bedt om at han skal ta sin del av organiseringen av hus og hjem, og i en liten stund er det litt bedre, før det dabber av igjen.. Han gjør mye hjemme, men veldig lite uten å bli bedt om det... Og det er all tenkingen som sliter meg ut... Har sagt at jeg ville blitt glad om han begynte kveldsstellet uten at jeg ba om det, at han bare plutselig begynner å vaske gulvet, eller tar med en dunk med rene klær og begynner og brette uten å bli spurt først, foreslo en kinokveld, eller sa hva han ville ha til middag en dag.... Har til og med sagt at han nødvendigvis ikke trenger gjøre ting selv heller, bare at det er han som ber meg gjøre det uten at jeg har tenkt på det på forhånd....

han er jo egentlig utrolig snill, og veldig glad i meg. Men tror det er en eller annen form for misforstått snillhet det der med at han "lar meg styre" som han sier... Enda jeg har sagt det mange ganger at det er ikke noe jeg ønsker...

Jeg tror aldri jeg hadde klart meg som alenemor, så å gå er liksom ikke noe alternativ det heller...

Vet ikke hvor jeg ville med dette, men måtte lufte ut litt... Er bare så fryktelig sliten.... Jeg jobber ikke hver dag pga deltidsstilling, kvelds- og helgejobbing, men har ungene i bhg daglig. De formiddagene jeg har fri føler jeg meg mer og mer deprimert, fordi jeg vet alt jeg burde gjort, men får det liksom ikke gjort likevel...Er sliten og uopplagt det meste av dagen. Er en befrielse og være på jobb, men jobber jeg for mye blir jo INGENTING gjort hjemme, så å øke stillingen er liksom ikke så lett det heller...

Sukk...dette ble langt...

[Anonym bruker]

Skriv en list over allt som skal gjøres i huset. Få han til å sette seg ned med deg og så deler dere gjøremålene på to. Og henger en liste over hvem som skal gjøre hva et sted han ser den hver dag.

Bli enige om hvor ofte hver ting skal gjøres. hver dag, en gang i uka også videre. (ved behov funker sjelden for en mann som ikke ser behovet.)

 

og viktigst av allt ikke ta hans oppgaver, gjør du det som mye som en gang forventer han at du gjør det igjen hvis han bare lar være.

 

 

Kjedelig å skulle måtte gjøre det slik når man er i et forhold men jeg har funnet at det omtrent er eneste som funker ,(uten kjefting og krangling som man jo helst ikke vil.)

 

[Anonym bruker]

Huff, dette var tunge tanker....

Men, hvis det er noen trøst kjenner jeg igjen mye av det du beskriver. Jeg begynner å lure på om menn generellt ikke ser husarbeidet som trengs å gjøres?

Små barn skal legges hver kveld, og det er slitsomt å måtte mase om hjelp.

Her løste vi det på denne måten:

Jeg begynte å jobbe 100% stilling, og litt av de ekstra inntektene bruker vi på vaskehjelp som kommer hver fredag. Torsdagkveld har vi (store og små) ryddedugnad. Barna rydder rommene sine, og hjelper til med resten når de er ferdige. For mannen min ble det anderledes, da det var en fremmed som kom for å vaske, og ikke meg. Han kunne liksom ikke sluntre unna:-)

 

I en hel måned, gikk jeg tur akkurat da det var leggetid. Jeg la fram pysjer, og gjorde alt klart, før jeg sa hade og god natt til gullene. Pappa måtte legge de, og det som da skjedde var at ungene begynte å henvende seg til pappa òg når de trenger hjelp, og ikke bare til meg.

 

Med disse to enkle grepene ble pappa dratt inn i "hverdagsaktivitetene" hjemme hos oss, og han ser mer hva som trengs å gjøres. Det er fremdeles jeg som "tenker" mest, men du verden så pris jeg setter på beskjeder som: Jeg har satt på en maskin med klær, henger du den opp når den er ferdig?

 

Jeg så en gang på Oprah, at det beste "forspillet" en kvinne kan få, er når mannen tar ut søpla, uten å bli bedt om det... Det er noe i det, når man ikke er utslitt og nedkjørt av dagligdags mas, så kommer ofte følelsene tilbake.

 

Lykke til:-)

[Anonym bruker]

Huff, høres ut som slitsomme hverdagen. Hvis det er noen trøst var jeg på 14 dagers sydentur med en venninne i fjor, og syns det var alt for kort. Det var kjempenedtur å komme tilbake til mannen... Men med meg går ting i bølgedaler hele tiden, nå for tiden savner jeg ham når han er borte en kveld.

 

Jeg synes du skal forsøke å snakke med mannen din igjen, forklare at dette sliter både på deg og følelsene dine, og at dere MÅ få til en varig løsning på ting, ellers vet du ikke om det går i lengden.

[Anonym bruker]

Dette var som å lese om meg selv. I tillegg er mannen min enormt glemsk, så det er mitt ansvar å passe på at han husker den minste ting.

 

Av en eller annen absurd grunn så er det slik for VELDIG mange kvinner. Man blir den som tar de huslige tingene selv omman er i jobb. Min mann gjør ting hjemme han, hvis jeg spør 13 ganger først. Blir som å ha en tenåring i hus.

 

Tror det oppsto en genetisk defekt på den tiden da kvinner kun ble ansett som hushjelper.

[Anonym bruker]

Hvor gamle er barna dine? Gleder meg virkelig til våre blir større(bare så synd jeg ikke helt klarer å nyte den tiden vi er i nå....) og kan bidra litt... Eldste er straks 4, og har ikke klart å få henne til å rydde alene ennå...må gjøre sammen og med mye oppmuntring(og det er jo lett når man er sliten og strikken er kort...)... De 2 minste er 17mnd, og potte sure når vi kommer hjem fra bhg... Kaos hersker i 1,5-2 timer før de er i seng...

 

Takker for gode råd fra dere alle:-) Sitter her og sipper... Det verste er vel egentlig at det er mange som har det verre enn meg, så egentlig burde jeg ikke klage....

 

HI

[Anonym bruker]

Flere gode råd?

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg har en på 7 og en på snart 3. 7 åringen hjelper veldig fint til, og 2,5 åringen vil være like flink som storebror. Vi satte igang dette "prosjektet" da jeg var ny gravid med nr 3, og helt tappet for ork.

[Anonym bruker]

Hos oss har vi følgende planer når jeg skal ut i jobb igjen; jeg skal jobbe max 80% og fridagen ( 1 eller 2 ) skal jeg bruke på rengjøring, ukeshandel etc.. jeg koser meg når jeg gjør husarbeid, og dette er ikke noe offer for meg.

Men jeg vil ikke bli den som går alene å gjør dette på kvelden etter arbeidstid.. Så lenge vi har økonomi til dette så blir det vår løsning, mannen bidrar mer til fellesen med inntekten for å kompensere at min inntekt reduseres..den daglige "driften" med legging, matlaging og klesvask og slikt foreslår jeg at man fordeles, slik en skriver i innlegget sitt.. At man har en oversikt over hvem som gjør hva, og er det feks mannens oppgave å vaske klær så må man nok bare la det gå så langt at det renner over i kurva eller at det er tomt for klær et par ganger, så skjønner han det nok tilslutt..