Om å være "flink pike" i helsesystemet

[Anonym bruker]

Jeg lider nok litt av dette "flink pike" syndromet. Jeg vegrer meg alltid for å dra til lege, venter i det lengste. Vil ikke være til bry. Og når jeg sitter på kontoret der, så merker jeg at jeg toner ned det jeg er der for. Latterliggjør mine egne symptomer. "Unskyld at jeg er her, sikkert ikke noe farlig, dumt at jeg kom, men..."

 

Jeg har vært heldig, for jeg har aldri vært ordentlig syk. Så det har liksom ikke vært noe problem.

 

Men. Så ble jeg syk. Psykisk syk. Og snill pike syndromet slo inn for fult. Jeg vil ihvertfall ikke bry legen med noe som bare sitter inne i mitt eget hode. Med at jeg ikke får sove. Med marerittene. angsten. trangen til å ta mitt eget liv. Jeg må da kunne klare å skjerpe meg. Kan ikke gå og mase om sånt. Der finnes da andre med "skikkelige" problemer.

 

Så jeg gikk ikke til lege. Jeg ble bare dårligere og dårligere og dårligere. Månedene gikk. Jeg møtte veggen. Mannen min, fra seg av bekymring, tvang meg til å oppsøke hjelp. Jeg gikk. Følte meg dum. Følte jeg ihvertfall ikke var noen flink pike. Følte jeg var en sytepave. Følte jeg tok opp verdiful tid. At jeg var til bry.

 

Legen syns ikke det. Jeg skulle få hjelp.

 

Time hos psykolog. Sitter på venterommet. Vil ikke være der. Hva har jeg gjort. Hvorfor har jeg stelt i stand så mye styr. Alt sitter jo i mitt eget hode. Hvorfor kan jeg ikke bare skjerpe meg. Er ikke en "sånn en", en sånn "spykisk syk en". Er sterk, smart, livlig. Ikke en sånn svekling.

 

Klarer ikke å være ærlig hos psykologen. Vil bare han skal si "du er frisk", bagataliserer, unlater å nevne det jeg egentlig sliter med. Tøyser med problemene mine. Latterliggjør meg selv.

 

Det er vanskelig å se hva han tenker. Lurer han på hvorfor jeg egentlig er der? Syns han jeg er en sytepave? Kan han ikke bare si til meg at jeg er frisk, sånn at jeg kan komme meg bort der i fra.

 

Jeg får diagnose. PTSD.

 

Jeg angrer. Vil ikke være syk. Har ikke lyst til å ta tak i problemene. Vil bare viske alt bort. Vil ikke være denne megen som jeg nå har blitt. Vil ha tilbake den ordentlige meg.

 

Timene fortsetter. Jeg fortsetter å tøyse med problemene mine. "Det går mye bedre nå altså" hehe. "Nei, jeg tror jeg er over det verste", "Ja, kanskje jeg skulle ta en pause fra å være her, se hvordan det går. Vi sees om et halvt år." LETTELSE.

 

 

Men. Så kommer natten. Jeg uler i mørket. Jeg er syk. Jeg er alene. Jeg trenger hjelp. Jeg vil ha hjelp. Jeg klarer ikke dette mer. Det blir for mye. Uansett hva jeg gjør, så blir det bare værre. KAN JEG IKKE BARE SKERPE MEG? Hvorfor meg? Jeg er ingen svekling. Jeg er sterk.

[Himmel og hav]

Takk for at du ville dele. Du er utrolig god til å sette ord på hvordan du har det. Send dette til fastlegen og psykologen din, så har du tatt ett skritt til på veien til å bli bedre.

 

Og du, om vaskemaskinen din ryker, eller beinet ditt brekker, sikringsskapet slår gnister eller vannet bobler opp av kummen - da ringer du etter fagfolk, gjør du ikke? Det å be om hjelp fra noen som kan mer enn deg er å være sterk og ta kloke beslutninger. Om du er svak og "dum" så stikker du et skrujern i sikringsskapet og håper på det beste...

[Anonym bruker]

Et lite tips til neste gang du skal til lege/psy mm...

Skriv et brev, der du skriver konkret hva du ikke klarer å si...

 

Ta med dette innlegget og vis frem!

 

Legen og psykiateren sin jobb er å hjelpe deg, det er DET du betaler dem for! Hvordan skal de hjelpe hvis de ikke vet problemmet???

 

[Anonym bruker]

Jeg har det også litt på samme måte med angsten min. Jeg "løste" problemet med å si rett ut til legen min at jeg desverre ikke klarer å la være å fjase og le bort problemene mine når jeg sitter her, og at jeg ikke klarer å se alvoret i min egen situasjon så lenge jeg ikke er midt oppe i det. Jeg smiler og sier "joda, det er egentlig ikke så ille, det er bra nå om dagen" osv selvom jeg vet at jeg ikke klarer å hanskes med problemene mine selv.

 

Tror det er ganske typisk, men det er viktig å være åpen om det ovenfor legen, kanskje spesielt hvis legen er mann (jeg tror ikke de kjenner igjen dekkhistoriene på samme måte.)

[Anonym bruker]

Takk for at dere gadd å lese.

 

Jeg vet jeg trenger hjelp. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg når hjelpen kommer. Jeg vet ikke hvilken hjelp jeg trenger. Jeg kan bare ikke gjøre dette alene mer.

 

hi

[Anonym bruker]

skriv ut og ta med dette!