de jæ*** svigerforeldrene!! (litt langt)

[Anonym bruker]

Nå koker jeg over, er lei av å bruke energi og krefter på dem!! Leser om flere som klager over svigers innblandinger og masing osv., men her i gården er det 0, zero, niks, nada interesse til den lille etter han kom til verden for 5 mnd siden! Kan telle på en hånd de gangene de har truffet han.. Og de få gangene de er på besøk så sitter de bare der (eller svigermor, for svigerfar sier aldri et knusk om noe..) og snakker om seg selv og sitt liv, og viss jeg prøver å fortelle litt om hvordan lillemann har det og hvordan d går med han så blir jeg møtt med 0 intersse... Tigermor sender meg liksom blikket "ja, du får bare ta konsekvensene av å få et lite barn". Så å fortelle om nyheter i hverdagen til lillemann har jeg lagt på hylla for lenge siden! Tenk at det finnes mennesker som tror så vannvittig godt om seg selv at noen skal være så interessert i å bare høre om deres fantastiske liv og ikke kunne vise litt interesse til andres!

Lillemann har hvert mye syk siden januar, og i slutten av mnd skal vi på sykehuset med han... Svigers vet INGENTING om dette... og jeg er ikke interessert i å fortelle dem en dritt heller... Det verste er at jeg gleder meg til den dagen de finner det ut, "in your face" liksom!

 

Har flere episoder jeg bl.a. kan nevne... Det var lenge siden hun hadde sett lillemann og presterer å sende en meld til meg om ikke jeg kan sende et bilde av han, for de hun hadde var så gamle (dette var i arb.tiden hennes og jeg mistenkte hun bare skulle "vise" han fram til kollegaer). Jeg sendte bilde og skrev i tilegg at det også var lov til å komme å hilse på.. Jeg hadde rett, det varet "skrytebilde" hun var ute etter.

 

Hun kaller seg også "supergranny". Det er noe hun har funnet på helt selv etter hun en gang før hun gikk på jobb kjørte innom kiwi og kjøpte en hel haug med bleier til oss.. Jeg kan ikke annet enn å le av akkurat dette og lar bare hun selv tro at hun er supergranny!

 

Men.. nok syting.. eller ikke helt ennå... Det jeg tenker om dette er jo at både farmor og farfar er helt ukjente ovenfor lillemann.. Han har jo ikke sjans til å kjenne igjen dem for hver gang de møtes.. Og selv sier de at de gleder seg sånn til at de skal passe på han osv (noe jeg aldri tror kommer til å skje, det bare høres finere ut enn det virkelig er, og ikke en eneste gang har de spurt om å bare få trille han på tur en gang..) Men jeg kunne aldri levert barnet mitt til noen det ikke kjenner.. selv om vi kjenner dem, så gjør ikke minien d, for han er de helt ukjente! Det er jo veldig synd for minien som ikke får en farmor og farfar slik vi så for oss, og syns samtidig synd på mannen min også oppi det hele. Det er ikke lett for han heller..

 

Jeg er påpasselig med at når de kommer på besøk eller vi er hos dem så får de holde han, jeg gir han bare rett i fanget hennes, så de skal ikke kunne si at de ikke får holde han osv.. Har gått flere runder med meg selv for om det er noe jeg gjør så gjør at de oppfører seg slik, men kan ikke se d...

Er skikkelig forbanna og lei av å ofre dem en tanke.. Og på tirsdag, så har de faktisk invitert seg selv hjem til oss. Har ikke lyst.. Føler ikke de fortjener å se minien når de ikke har sett han på en mnd, og de bare bor 10 min unna! og nå holder jeg på å pønske ut en unnskyldning for at de ikke kan komme...

 

Er jeg urimelig??

[Anonym bruker]

Jeg har det noenlunde likt som deg.

 

Fra første stund har de vært en skuffelse for meg. Jeg hadde forventniger om at de skulle bry seg om sitt første og eneste barnebarn.Men dengang ei.

 

Nå som det har gått ett år har jeg lært meg å gi litt faen. Det er deres tap. Det er de som har gått glipp av alt det morsomme og fine med barnet mitt.

 

Jeg har sluttet å ha forhåpninger og tenker som så at jeg skylder ingenting..

 

Jeg er fortsatt bitter og jeg mener at det burde være en selvfølge å være interessert i sine barns barn. Slik er det i min familie og jeg er takknemlig for det båndet som hittil er skapt

 

Jeg undrer meg ofte over hvor fort mennesker glemmer. Har de selv glemt hvor tøft det til tider kan være å ha små barn? Hvor godt det er å få en time eller to for seg selv?

 

Mennesker er forskjellig og jeg vet at hvis jeg selv blir bestemor, vil jeg være til hjelp for både store og små. Jeg vil bruke tid til å bli kjent med det fineste jeg har.

.

 

 

[Anonym bruker]

Har rare svigerforeldre jeg og... Er ikke det at de ikke bryr seg, svigermor spesielt er jo helt i skyene over å endelig ha blitt bestemor, hun var 74 år da hun ble bestemor. Gutten vår hadde knapt sett dem om det ikke var fordi at vi stakk innom dem, de kommer ALDRI innom til oss, det er såvidt de kan ringe en gang og de bor i gangavstand fra oss. Dette er rett og slett fordi de er RARE. Av en eller annen grunn har de fått for seg at de ikke kan komme innom oss fordi de kan forstyrre, de kan heller ikke ringe for å forsikre seg om at de ikke forstyrrer for det kan jo hende de forstyrrer når de ringer. Er jo glad for at de ikke renner ned dørene her, men herregud liksom. Mamma bor på andre siden av landet så henne ser vi ikke så ofte, så hadde jo vært greit om besteforeldrene som bor her hadde vært litt mer "aktive". Er lei av at det alltid er vi som må komme til dem.

[ToAvHvertSlag:)]

Hei:) Sånn hadde jeg også det med mine egne foreldre. Men da guttungen ble eldre, sånn bikka 2 år. Og kunne "prate" med mormor og morfar, da fikk de plutselig opp øynene for krabaten. Han sjarmerer de hver gang de er på besøk, og de forguder han. Kan ikke vente med å komme på besøk hit til oss, og sender han koselige små ting i posten. Skal love deg jeg var ofte frustrert og veldig skuffa over hvor lite interesse de hadde for gutten min da han var mindre. Hadde bare lyst til¨å drite i de. Men selv om dette irriterer meg fortsatt noen ganger, lar jeg fortid være fortid for guttungen sin skyld.

Håper svigersen din også snart får opp øynene for skatten din.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har også helt forferdelige svigerforeldre. Jeg vil ikke engang bruke ordet svigermor eller svigerfar om dem, for meg er de bare mora/faren til mannen min, har absolutt INGENTING med meg å gjøre:)

 

De er skilt, men begge er helt forferdelige å ha med å gjøre. "Svigerfar" bryr seg veldig lite om ungene sine (han har 3 stk) og synes at familien til kjæresten sin er det viktigste for ham.

 

Når vi en sjelden gang treffer dem (han og kjæresten) begynner han alltid med at "snart kan du sove over hos bestefar", det kan han bare drømme om. Vi ser han max en gang i måneden. Det er ikke SÅ sjeldent, men datteren vår får jo ikke blitt ordentlig godt kjent med ham når vi treffer han ca 2 timer i måneden?

 

"Svigermor" er likedan. Hun klager og klager over at vi aldri ses, men hun kommer jo aldri _hit_ på besøk, hun spør heller aldri om å få komme på besøk for hun er redd for å "trenge seg på". Hallo, er bedre å spørre om å komme på besøk, enn at vi må høre på gnålet om at hun aldri treffer barnebarnet sitt vel!? Alltid vi som må komme til henne. Og når vi er hos henne skal vi bare høre om hva som har skjedd i hennes liv den siste tiden (treffer henne også ca 1 gang i måneden), at datteren vår har blitt flink til å gå og fått masse tenner er ikke interessant, nei vi må bare høre om hva hun har gjort og om venninna til onkelen til sønnen til faren til - ja dere skjønner. Helt utrolig kjedelig å være på besøk der! Hun babler HELE tida, ikke snakk om at vi kan sitte og kose oss med noe å spise, se på litt tv eller bare slappe av, nei hun skal ha foredrag hver eneste gang.. Hun også sier at datteren vår snart skal overnatte hos henne, men nei det kommer absolutt ikke på tale! Om hun skulle overnattet hos noen av dem ville jeg sittet og bekymret meg for allverdens hele tida. Kanskje når hun blir 6-10 år kan hun overnatte hos dem, ikke et sekund før!

 

Jeg vet at disse folka er foreldrene til mannen jeg elsker, og jeg er takknemlig for det, men de er bare helt forferdelige mennesker. Jeg skjønner ikke hvordan to så rare mennesker har klart å skape noe så fint og herlig som mannen min. Og det har jeg sagt til ham også...

 

 

[Anonym bruker]

Kan legge til at vi bor kun 15 min unna begge foreldrene hans, så det har ingentiing med avstanden å gjøre at vi ses så sjeldent.

 

Anonym 10:55