Irritert mann og avvenning...

[Anonym bruker]

Vi har verden søteste og snilleste baby på 9 mnd. Han har holdt oss lite våken på natten, annet enn mat. Og det er det jo jeg som har tatt meg av. Nå er puppen tom, og jeg ser ingen hensikt i å fortsette med "kosepupp" på natten. Så, jeg trodde vi var enige om hvem som skulle ta gullet disse nettene i helga for å avvenne.

 

Vel, han gikk inn der første runden og da sovnet gullet nesten med en gang.

Andre gang, hak tre i natt ba han meg gå. Jeg så gjorde, og bysset litt og la han ned. Ble litt sutring og litt gråting, men ikke hysterisk hyling.

 

Jeg satt på en stol der inne i 45 min. Da kom mannen min inn som en furie! Ta han opp! Han skal ikke ligge der og hyle og holde meg våken.

 

Ble endel styr, og det endte med st jeg bar gullet i søvn.

 

Jeg synes han er så urimelig. Hadde babyen holdt oss våken hver natt kunne jeg skjønt han var sliten, men dette er første natta med avvenning. Han har vært sånn hver gang det har vært litt gråting på natta. Nå ser jeg mørkt på å få en til med han om han ikke tåler mer. Kan jo ikke garantere nestemann blir like rolig...

[Anonym bruker]

Drittmann!!! Sånn er det faktisk å ha barn! Gled deg til ungen får tenner/jeksler :-s

[Anonym bruker]

Dette er en voksen mann? Tror jeg hadde bedt ham å slutte å oppføre seg som en drittunge og sagt at det holder med en baby som sutrer her.

[Anonym bruker]

Hehe. Ja er nok med en baby... Og han er nok voksen, ja. 37 år. Og ganske egoistisk. "Meg først"...

 

Og nytter ikke å kjefte, for han blir rasende. Har et fryktelig temperament.

[Anonym bruker]

Jeg hadde klart å bo med en mann med et sånt temperament, så det sier seg jo selv hva jeg hadde gjort!

[Anonym bruker]

Ikke skulle det stå mellom hadde og klart hehe.

[Anonym bruker]

Er du redd for han?

Gjør du ting for å ungå at han skal bli sinna selv om du mener at at det ikke er det riktige?

 

Da må du faktisk gjøre noe med det.

 

Jeg bodde med en slik mann, jeg tok allt jobben med allt, tørte ikke stille krav og lista meg omtrent rundt her hjemme fordi jeg ikke orket enda et sinneutbrudd fra han.

Det var så slitsomt å leve slik og til slutt orket jeg ikke mer. Han ville ikke gjøre noe med sinnet sitt og nektet å søke hjelp så jeg ba han flytte.

 

Han slo meg aldri eller noe slikt men det gikk så langt at jeg på slutten var redd for at han skulle gjøre det.Eller skade barna.

 

Han ble gradvis slik over mange år det var ikke noe som alltid hadde vært der.

 

Sett deg ned med han å ha en rolig diskusjon om hvordan ting er, om han ikke klarer å se at det er et problem, og om han ikke klarer å ungå å bli dritsur og styre for ingenting. Så må faktisk ha hjelp for å komme seg videre og kunne håndtere problemet HAN har.