Blir man kjedelig av å få barn?

[Anonym bruker]

Vil gjerne ha synspunkter fra mange foreldre. Min store skrekk i anledning det å bli mor er at jeg skal bli "kjedelig". Med det mener jeg at jeg skal miste alle mine interesser og lidenskaper, og at hele min identitet skal være "jeg er mamma". Hvordan har dere følt dette? Jeg forstår at det i en liten periode blir ekstremt mye hormoner og at morsfølelsen er sterk, men vil dere si at dere forandret personlighet voldsomt etter å ha fått barn?

 

Selv får jeg barn moderat sent, og jeg har mange sterke interesser, eller hva man skal si. Jeg ønsker ikke å "vegetere" selv om jeg får barn, at min eneste altoppslukende interesse skal være barnet mitt, at mitt eneste samtaleemne de neste atten årene skal være barnet mitt, at absolutt all energi jeg har de neste ti årene skal gå til oppfølging av barnhagepriser, sfo, bleieskift og motorisk utvikling. Jeg kan forstå at man får mye mindre tid til seg selv etter å ha fått barn, men mister man interessen for å lese bøker? Diskutere politikk? Henge seg opp i uvesentligheter som opptar en hel kveld i søking på nett for å finne det fullstendig rette argumentet for å slå venninnen ned i støvlene, og som ikke har noe som helst med barn å gjøre? Misforstå meg ikke: det er interessante emner som helt sikkert kommer til å ta mye tid og gi meg glede. Men alt? Mister man seg selv når man blir mor? Ender man opp som en biologisk hormonell klump som først og fremst bryr seg om de nære og kjære tingene hvor eneste tanker om tidligere ambisjoner er redusert til et ja ja, tenk at jeg brydde meg om sånt før?

 

Håper noen kan komme med erfaringer.

[Anonym bruker]

dU BLIR DEN DU ER..... har noen vennepar som ikke vil ha barn for da får de ikke gjort ditt og datt sier de.... pluss en masse andre svada unnskyldninger. men hva gjør de nå? Ingenting. de går på jobb og drar hjem, fester kanskje en helg mere enn jeg gjør. men ellers er det ikke noe

Man blir vel nesten mere interesert i politikk når man har barn, da er det jo virkelig viktig å engasjere seg .

 

[Anonym bruker]

Det er vel ikke din sak hvorfor andre ikke vil ha barn. Unnskyldninger? Var ikke grunnen god nok for deg? Det kan ligge andre ting bak som du ikke har noe med.

[Anonym bruker]

Ok, takk for svar. Så du mener at personligheten ikke forandres, men kanskje heller konsentreres?

 

HI

[Anonym bruker]

når venner av meg forteller hvorfor de ikke vil ha barn og forklarer det med at det er slik og slik, så må jeg vel kunne si at jeg ikke forstår det, når de lever mere hjemme enn meg som har barn. Jeg har da ikke sagt at de må få barn, det er da opp til de. jeg trenger ingen grunn, men noen er flinke til å fortelle om det allikavel......

[Anonym bruker]

Ja, jeg er den samme som jeg var før, men med mere ansvar. og leser mye mere nå av fakta litteratur fordi jeg ønsker å tilføre barna mine kunnskap og for å lære hvordan jeg kan være en god forelder

[Anonym bruker]

Mange blir det. Helt håpløse. Vi snakket masse om det da jeg gikk gravid med nr 1. Vi bestemte oss for å ikke bli sånn, og det går fint. Det hender vi må ta oss selv i nakkskinnet og tvinge oss med på ting, men det går mer og mer av seg selv, og vi stor koser oss med å være nesten like sosiale som før. Vi tar med oss snuppa på det meste, eller skaffer barnevakt når vi skal mindre barnevennelige ting.

 

Resultatet er at vennene våre som ikke har barn sier at vi er sånne foreldre de også vil bli, og at de ikke kjenner noen andre som er med på så mye, og som kan være så impulsive som oss. Og det er jo hyggelig!

 

Så min filosofi er at det bare er å bestemme seg for å ikke bli kjedelig!

[Anonym bruker]

Jeg er den samme, men jeg føler meg mer "voksen" og ansvarsbevisst. Det er helt naturlig at man prater mer om babyting, fordi hverdagen dreier seg mye om det. Men jeg har akkurat de samme interessene som og jeg bryr meg om hvordan jeg ser ut. Jeg tenker faktisk mer på mote og klær nå, enn før jeg ble gravid.

Jeg har ikke fått tid til å å praktisere så mye av interessene mine, men jeg er så sugen på hardtrening, fikle med hobbygreier og denslags. Jeg kan prate om alt mellom himmel og jord og det er like interessant som før.

 

Det eneste som ikke er like spennende lenger, det er festing. Jeg vil heller bruke fritiden min på noe annet. men det er godt å ta seg en kveld med jentene. uten tvil! og da koser jeg meg.

[Anonym bruker]

Mange blir det. Helt håpløse. Vi snakket masse om det da jeg gikk gravid med nr 1. Vi bestemte oss for å ikke bli sånn, og det går fint. Det hender vi må ta oss selv i nakkskinnet og tvinge oss med på ting, men det går mer og mer av seg selv, og vi stor koser oss med å være nesten like sosiale som før. Vi tar med oss snuppa på det meste, eller skaffer barnevakt når vi skal mindre barnevennelige ting.

 

Resultatet er at vennene våre som ikke har barn sier at vi er sånne foreldre de også vil bli, og at de ikke kjenner noen andre som er med på så mye, og som kan være så impulsive som oss. Og det er jo hyggelig!

 

Så min filosofi er at det bare er å bestemme seg for å ikke bli kjedelig

[Anonym bruker]

Jeg er den samme, men jeg føler meg mer "voksen" og ansvarsbevisst. Det er helt naturlig at man prater mer om babyting, fordi hverdagen dreier seg mye om det. Men jeg har akkurat de samme interessene som og jeg bryr meg om hvordan jeg ser ut. Jeg tenker faktisk mer på mote og klær nå, enn før jeg ble gravid.

Jeg har ikke fått tid til å å praktisere så mye av interessene mine, men jeg er så sugen på hardtrening, fikle med hobbygreier og denslags. Jeg kan prate om alt mellom himmel og jord og det er like interessant som før.

 

Det eneste som ikke er like spennende lenger, det er festing. Jeg vil heller bruke fritiden min på noe annet. men det er godt å ta seg en kveld med jentene. uten tvil! og da koser jeg meg.

[Anonym bruker]

Det var flere betryggende svar her. Jeg tenker ikke så mye på det å bli bundet (ikke kunne ta spontane kinoturer/lønningspils etc), mer på det å miste interessen for alt som ikke handler om barn og huslige sysler.

 

Jeg møter mange på min egen alder som i løpet av det siste året eller to er blitt mødre. Hos flere ser jeg (for meg) skremmende tendenser. Det virker å være en egen humor, en egen klesstil og en inneforståtthet av klebrige bleier, nattevåking, amming og uttrykk som "lille prins" og gud vet hva. Jeg føler meg overhodet ikke hjemme i det der. Spørsmålet er om de også før fødselen hadde en (igjen, for meg) kjedelig personlighet, eller om de ble monumentalt forvandlet under fødselen, til et biologisk monster hvis fremste identitet er "jeg har en baby". Slike tanker gir meg smått angst. At man er seg bevisst større ansvar som flere har påpekt i tråden anser jeg som naturlig. Jeg ønsker bare ikke å miste alt av ting som driver meg nå.

 

Spørsmålet er altså: har noen forandret personlighet grundig etter å ha blitt mødre? I tilfelle hvordan?

[Anonym bruker]

Annie 01.21 var HI.

[Anonym bruker]

Et kjapt svar da jeg har to barn som leker rundt her.

 

Jeg må nok innrømme at jeg er en av de som nok har "forandret personlighet". Det er vel ikke det at personligheten har forandret seg da, men orket. Da vi fikk vårt første barn var jeg bestemt på å være meg selv etterpå, kunne snakke om annet enn barn, være impulsiv, aktiv og drive med annet enn barn. Klarte det faktisk veldig godt (synes jeg). Men så fikk vi nummer to relativt tett og da forandret det seg ja. Jeg har rett og slett ikke energi til stort annet enn jobb og barn. Når det er gjort er det ikke mer krefter igjen enn å ligge litt på sofaen før man kryper til køys om kvelden.

 

Begynner å bli litt bedre nå igjen når minste har blitt over to, men nå er vi jammen i gang med nummer tre! Jeg har vel egentlig bare tatt ett oppgjør med meg selv og innsett at jeg har "blitt sånn" for noen år. De gangene jeg har litt overskudd og gjør noe av mine gamle interesser så ser jeg jo at jeg selv er under der ett sted, jeg er bare skjult av masse trøtthet og lite energi.

 

Har innfunnet meg med at det er sånn, så jeg forsøker så godt jeg kan å nyte det som er nå i dag, det er jo nå barna er små. Selv om jeg som sagt føler jeg har mistet meg selv litt nå, så forsøker jeg å tenke at jeg er meg selv bak der og gleder meg til å finne frem meg selv sakte frem igjen om en 3-4 år når min da minste har blitt enda litt større.

[Anonym bruker]

Flere svar?

[Anonym bruker]

Den eneste tiden jeg sikkert var litt kjedelig var de første 7 måndene etter fødsel akkurat den perioden var jeg veldig fokusert på babyen og ikke stort annet Kunne gjerne se lette serier på tv, men orket ikke faktaprogrammer. men dette endret seg til det normale igjen etter den første perioden.