Er det noe håp?

[trollmorssmåtroll]

Mannen min og jeg hadde et utrolig godt ekteskap i 7 år, men før jul i fjor fikk det sine første sprekker.

Mannen min hadde en liten flørt på gang med en kollega. Jeg oppdaget det før det utviklet seg noe særlig heldigvis.

Jeg hadde en mistanke om at det var noen andre inne i bildet siden han plutselig ble veldig opptatt av å trene...hver eneste dag, og han som aldri trente før. Han var veldig redd for telefonen sin, og jobbet masse overtid.

 

Jeg hadde mistanker til en konkret person, og spurte han direkte om det var noe...flere ganger. Han nektet og sa at jeg var alt for han.

Etter noen ukers mistanke sjekket jeg mailen hans, og der fant jeg mailer frem og tilbake mellom han og denne kollegaen...og det var helt klart flørting.

 

Da jeg konfronterte han nektet han først, men siden jeg hadde bevis måtte han til slutt innrømme at han hadde gått over streken....uten at det var noe fysisk mellom dem.

Han sa han var usikker på hva han følte for både meg og henne... Han visste ikke om han elsket meg, og om han heller ville ha henne enn meg.

Etter et døgn landet han på at det helt klart var meg han ville ha, og at det aldri hadde vært noen ordentlige følelser for henne.

 

Vi pratet masse, og var som nyforelsket i et par uker før han igjen begynte å distansere seg...

En ny runde på mailen hans viste at han hadde hatt kontakt med kollegaen dagene etter han hadde lovet meg å ikke ha noen personlig kontakt med henne.

Det var forsåvidt ikke noe veldig galt i disse mailene...de spurte hverandre hvordan det gikk hvorpå han svarte henne med at det var slitsomt.

Så var det en mail hvor han takket henne for en hyggelelig samtale dagen før, og avsluttet med "snakkes" og blunkefjes.

 

Jeg konfronterte han igjen, og denne gangen nektet han helt til jeg viste han mailene ( han trodde han hadde slettet dem)

Igjen lovte han meg at de hadde kuttet kontakten, og at denne siste kontakten bare var for å avslutte det hele på en ok måte for at hun ikke skulle spre rykter....Hvorfor hun event skulle spre rykter pga en liten flørt klarte jeg aldri å forstå.

 

Etter dette ble det en del usikkerhet fra min side, jeg var usikker på alt fra om han virkelig elsket meg til om han fortsatt hadde et forhold til kollegaen. Dette tærte selvfølgelig på oss begge, og vi har de to siste månedene hatt et par store krangler hvor han har sagt han vil skilles...

Det tok ikke lang tid etter kranglene før han holdt rundt meg å sa at han ikke mente det han hadde sagt.

 

Vi har vært til familierådgivning, og der fikk vi bla råd om at han måtte ha telefon, mailer osv fullt tilgjengelig for meg. Dette har han likt svært dårlig, og har følt seg overvåket og kontrollert.

Jeg har ikke gått inn på mailen hans uten å ha fortalt det til han, og det har skjedd kun en gang etter jeg oppdaget den siste kontakten han hadde med kollegaen....men det hjelper ikke, or han FØLER seg overvåket.

Jeg har vært så usikker at jeg har spurt han om når hun er på jobb, om hun har prøvd på noe mer osv... Dette var mest rett etter jeg oppdaget forholdet, og dabbet sakte men sikkert av.

 

Han har de siste to månedene blitt enormt fort irritert og sint på meg, så jeg har følt jeg har gått på nåler for å unngå å irritere.

 

Forrige søndag hadde vi en diskusjon som endte opp med at han igjen sa han ville skilles, men at han denne gangen mente det. Han sa han ikke hadde følelser for meg lenger.

Jeg ble selvfølgelig helt knust, og spurte om vi ikke kunne prøve videre for å se om vi kunne få frem følelsene hans igjen.

Etter han hadde tenkt litt sa han at vi kunne prøve, men han ikke følte noenting for meg...så han tvilte på at det gikk.

 

Etter et par dager begynte han å kysse på meg, holde rundt meg om nettene og kikke litt ømt på meg innimellom...Han sier han fortsatt ikke føler han elsker meg...annet enn at det kan ha vært et lite blaff av noe som minner om det enkelte ganger.

Han sier han har mer håp om at det skal ordne seg, og tror selv følelsene kan dukke opp igjen.

 

Nå har det gått 5 dager siden han sa han ville skilles, og de dagene er uten tvil de tøffeste jeg har vært igjennom. Å vite mannen jeg elsker så høyt ikke elsker meg er rett og slett grusomt.

Jeg merker jeg blir mer og mer redd for at dette ikke ordner seg jo flere dager som går.

Han sier tiden virker inn positivt for hans del, men for min del mister jeg mer og mer av håpet for hver dag som går.

 

Jeg tenker at jo flere dager det går uten at han føler han elsker meg jo større fare er det for at det forblir sånn. De første to dagene kunne jeg jo håpe det kun var han var sint på meg eller noe sånn.

 

Han sier at det med kollegaen ikke er noe i det hele tatt lenger, og at hun ikke har noe med dette å gjøre...men jeg kan liksom ikke hjelpe for at jeg tenker tanken likevel.

 

Jeg vet ikke hvor lenge jeg skal våge å beholde håpet...

Vi skal flere ganger til familierådgivning den nærmeste tiden, så håper på å få noen gode tips til hvordan vi kan løse dette....

 

Hva tror dere? Virker det som han er på vei tilbake? Eller ser det ut som dette er slutten av ekteskapet vårt?

 

Jeg fatter ikke hvordan jeg skal holde ut denne vonde ventetiden

[melkekua™]

Jeg hadde blitt gal om jeg hadde en slik vinglete mann :-s

Kanskje mer rådgivning gjør susen ja! Føler du at du kan stole på han igjen? Vil du innerst inne at forholdet skal holde? Er det en mulighet å konfrontere flørten/kollegaen? Eller blir det for teit synes du?

 

Sender deg en klem.

[erteposen + 4]

Jeg aner ikke og har ingen gode råd. Tanken på at min mann ikke elsker meg er fryktelig vond, og jeg kan ikke begripe hvordan du klarer deg så fint. Du har jo gjort alt rett, og det er jo han som ikke vil legge ned arbeid i forholdet. Jeg får helt panikk av å ikke kunne kontrollere mitt eget liv, og hadde nok tatt besluttningen om at min mann måtte ut. Håper dere får masse god hjelp og at tiden bringer det beste for deg.

[xxxJulianexxx]

Du jenta mi...Dette holder du ut. Du kommer ikke til å dø av det selv om det føles som om livet ditt faller sammen. Det går over igjen uansett hvordan det ender med dere to. Du blir et menneske igjen du også.

 

Men ikke legg alt du har av selvrespekt til side. Kan ikke han respektere at du skal ha fullt innsyn i det han driver med, er han heller ikke verdt det. Ikke utsett deg selv for dette. Gi han litt tid, men ikke la han styre det helt selv.

[Karoline's*mamma]

Stakkars deg, dette kan ikkje vere særlig ålreit! Synast du er kjempe tøff som held ut.

 

Skriv under på det dei to over her har sagt, masse bra.

 

Det er utrulegg vanskelig for meg å seie nokoo. Føler det kan gå begge veiar utifrå det du skriv. Hadde det vore meg, trur eg at eg hadde satt nokre krav til han, og så dratt vekk for nokre dagar. Då får han tid til å tenke og forstå at du meinar alvor, og ikkje er der uansett ka han gjer og seier. Han får no valg, men forstår forhåpentligvis at du ikkje er der uansett. Håpar han ser ka han vil miste dersom han forlater deg.

 

Hold ut, du er kjempe tøff!! Masse lykke til.

[LOTP i Barneparadis<3<3<3]

Jeg hadde sagt "greit da skilles vi". Han må da flytte ut fra deres felles hjem. Du kan ikke la han bruke en trussel om skilsmisse hver gang han føler for det. Slikt truer man ikke en partner med. Han må faktisk ta konsekvensen av sine trusler.

 

Vi har på en måte vært i gjennom det samme for et par år siden. Han dro og kom tilbake etter ca 1 uke. Noen ganger trenger man ro og rom for å tenke.... savne og føle.... gi han rom til det.

 

Klem

C

[trollmorssmåtroll]

Tusen takk!

Utrolig hvor mye det hjelper med noen gode svar og litt oppmuntringer.

Jeg klarer nok å holde ut ja...selv om jeg ikke ser hvordan akkurat nå.

 

Håper virkelig det hjelper med familierådgivning. Det er mange barn involvert også ( mine, dine og våre) Så håper vi klarer å redde familien.

 

Tror han synes han kjemper masse bare med å gi det hele en sjanse...men jeg savner å se litt mer glød bak det.

 

Vi har hatt det så utrolig bra sammen, og håper vi kommer tilbake dit.

 

Igjen tuuusen takk for svar, dere har ingen anelse hvor godt det føles å få disse svarene...Dette er et tema jeg har problemer med å ta opp med de rundt meg fordi jeg er redd for hvordan de vil forholde seg til mannen min om dette løser seg...

[trollmorssmåtroll]

Takk for klem

Godt å høre fra noen som har opplevd det samme!

Ja jeg burde egentlig bare latt han dra, men jeg frykter at han er så sta at han aldri hadde kommet tilbake...

Det med å la han savne meg....kanskje ikke det var så dumt det... Hvordan jeg skulle løst det praktisk sett vet jeg ikke men...

[LOTP i Barneparadis<3<3<3]

Kanskje du kan si at du føler dere har behov for en pause. Har han et sted han kan dra?

 

Når det gjelder det med telefon og overvåking så synes jeg mannen bør legge seg flat. Som jeg sa her hjemme så gjør man seg fortjent til tillit og respekt. Han har brutt den tilliten og må opparbeide seg en ny. Det kommer etter hvert:)

[trollmorssmåtroll]

Vi hadde nok løst det slik at han hadde hatt et sted å bo ja...

 

Ja jeg synes også han burde legge seg flat ang tlf og mail. Om han ikke har noe å skjule burde det ikke være så hardt tenker jeg...men der tenker vi ikke likt!

 

Føler han er såpass på vei bort fra meg at jeg er så redd at bare et lite feiltrinn fra min side vipper det hele totalt overende..

[LOTP i Barneparadis<3<3<3]

Samlivsproblemer er jo veldig tøft, slitsomt og ikke minst vondt. Spes når man har barn i bildet. Uansett så kan man dessverre ikke tvinge en annen til å ha de rette følelsene. Her hjalp en pause veldig for mannen som plutselig en dag påstod at han ikke var glad i meg lenger. Vi var i etterkant til rådgiving hos famvern kontoret og fikk vel begge en del og jobbe med hver for oss.

 

Masse lykke til:)

[LOTP i Barneparadis<3<3<3]

det ligger forresten et innlegg til deg på anonym

[trollmorssmåtroll]

Ja dette er noe av det værste jeg har opplevd...

Når jeg våkner om morgenen er det som å innhalere flammer, og halsen føles som jeg har grått i timesvis.

Han ligger der ved siden av meg, legger armene rundt meg...men jeg vet han ikke elsker meg lenger....det er bare ubeskrivelig.

Jeg kjenner jeg elsker han, og savner han så masse at jeg har ikke ord!

[trollmorssmåtroll]

Måtte bare dytte dette opp istedet for å skrive et nytt

 

Vi var til familierådgivning for fire dager siden. Der ble vi enige om å gi det et halvår for å se om vi kom nærmere hverandre.

Mannen fortalte at han var utrolig sliten av alle konfliktene som hadde vært etter jul. Han forstod jeg reagerte, men for hans del hadde ikke det med hun andre betydd noe...og dermed hadde det vært veldig tungt for han når jeg hele tiden brakte det på bane.

Vi la vekk all krangling, og etter kun TO dager kom han bort til meg å sa han elsket meg likevel.

Nå virker han nokså på plass igjen, men jeg kan ikke hjelpe for å fortsatt være litt bekymret ( noe jeg aaaldri kommer til å si til han)

 

Det som bekymrer meg er at han er så klar for å kaste bort alt vi har sammen, og bryte opp familien vår så lett! At jeg er den som må kjempe for å holde oss sammen, mens han gir opp når det kommer litt motgang.

Og at han kunne si at han ville skilles og at han ikke elsket meg lenger når det var så lett å få frem følelsene igjen får meg til å føle meg usikker....Elsker han meg virkelig eller har han bare innsett at det er greit å beholde familien sin... hmm..

Han kysser meg og sier jeg er vakker flere ganger om dagen. Ser på meg med smilende øyne....så det virker jo som han mener det han sier...for nå iallefall.

 

Er livredd han ombestemmer seg igjen. At alt bare ramler i hodet på meg igjen om noen dager...det svinger så fort!

 

En annen ting jeg tenker på er om han virkerlig var forelsket i denne andre jenta, og at han har tenkt så masse rundt dette at han har mistet følelsene for meg en periode. Kanskje har han blitt avvist av henne?

Han har nemlig de tre siste mnd voktet over telefonen sin som en hauk, vært på trening på kveldstid...og da er tlf helt skrudd av. Chatter på msn hver eneste kveld...masse masse.

Da han bestemte seg for at han elsket meg igjen ligger telefonen helt åpent, han holder rundt meg i stedet for å sitte alene i sofaen med pcen. Han er veldig opptatt av å fortelle meg hvor han er og at ingenting er galt...uten at jeg ber om det engang.

 

Merkelig merkelig...