Til dere som til slutt gav opp.

[Anonym bruker]

Dere som ikke orket mer og gikk fra mannen deres pga disse problemene, Ble livet bedre etterpå?

Jeg føler meg så låst i situasjonen pga min egen datter.

Går jeg fra han, må hun jo vokse opp i et splittet hjem hun også.

Og hva når pappa`n finner seg ny dame? Da begynner jo alt på nytt igjen. Hun får en stemor som helst skulle ønske hun ikke fantes..

Uff, synes alt er helt håpløst....=( skal jeg bli og ofre min egen lykke for at datteren min skal få ha mamma`n og pappa`n sin. Eller skal jeg gå?

Jeg kan ikke fatte at dette har skjedd meg....man har et liv, også klarer man å ødelegge det nesten før det har begynt =(

[Anonym bruker]

Hei,

 

Vil bare si at jeg sliter med nøyaktig samme dilemma som deg..

 

Kan ikke forstå at mitt liv skulle ende med så masse problemer..

 

Ikke nok med at biomor og stedatter (tennåring) er en stor belastning. Sambo og biomor har svært høyt konfliktnivå, bimor prioriterer alltid egne interesser forran barnets, og tror at vi er en logistikksentral.

 

Barenfar gir for lett etter..

 

Etter en del veiledning fra Familieværkontoret, håndterer vi ting enklere nå... Men har fortsatt ikke bestemt med om jeg bør bli eller ikke..

 

Hadde jeg bare vist den gangen vi ble sammen, hva jeg vet i dag...

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg valgte å til slutt gå fra pappaen til min 4 år gammel sønn. Han hadde to barn fra før. Det var et helvete for meg! Jeg følte at jeg led meg igjennom hver eneste dag de var hos oss (50%) og kun gjorde det som jeg trodde ble forventet av meg. Jeg levde ikke det livet jeg ønsket, og fant ut at jeg heller aldri kom til å gjøre det med han som partner. Ikke pga han, for han var den mannen jeg har drømt om, men pga bagasjen. Det ble rett og slett for mye for meg. Jeg følte en sorg inni meg hver eneste dag, noen dager kunne føles lettere enn andre, men til syvende og sist lå sorgen i magen som en klump. Jeg tok et valg og flytta. Det var ikke lett. Men nå, snart 2 år etterpå har jeg det fantastisk! Jeg er fri! Fri fra barna og biomoren, og best av alt fri til å leve slik JEG ønsker. Det er selvsagt trist å ikke ha sønnen min på fulltid, men jeg vet han har det bra hos oss begge, og jeg er en mye bedre mor for han nå. Jeg har møtt en ny uten barn, og du verden så mye lettere det kjennes. Kun MINE nærmeste å forholde meg til, og min nye kjæreste er en flott stefar! Endelig er jeg lykkelig Lykke til dere!

[Anonym bruker]

"Jeg har møtt en ny uten barn, og du verden så mye lettere det kjennes. Kun MINE nærmeste å forholde meg til, og min nye kjæreste er en flott stefar!"

 

Til den dagen din nye kjæreste finner ut at han også har bare lyst til å forholde seg til SINE nærmeste..

[Anonym bruker]

Det er jo en risk man tar, men som eks stemor har man nok mye mere forståelse for sin nye partner og kan slik unngå å skremme kjæresten sin bort. En kan legge tilrette forholdene i nyfamilien slik at alle sine interesser blir ivaretatt. Jeg tror at mange av konfliktene som oppstår er at far ikke helt har snøring på hvordan en best kan ordne familielivet med seg selv, særkullsbarn og stemor/nykjæreste.

 

Jeg tenkte mange ganger på å gå, har sluttet med det nå, jeg bestemte meg for å bli, hovedsaklig fordi jeg elsker mannen min, men også fordi jeg ikke ønsket at barna våre skulle bli skilsmissebarn.

 

Hadde jeg gått, og så fått meg en ny kjæreste som skulle være stefar til mine barn, som jeg også skulle få fellesbarn med hadde jeg nok oppført meg veldig annerledes mot han, og organisert familielivet og barneoppdragelsen på en helt annen måte enn hva min nåværende gjorde/gjør. Jeg har nok innsikt og kunnskap til å kunne forstå hele fmiliebilde, noe som min kjære ikke evner/evnet.

 

Vi har vært og fått profesjonell hjelp, og han har tatt til seg mye av rådene, vi har snakket sammen og mine interesser blir mer ivaretatt. Han er blitt mere obs på hvordan vi fungerer sammen som en familie og sin egen rolle i fellesskapet. Nå funker vi sammen, men jeg er likevel lit bitter på at han trengte en psykolog repetere alt, før han hørte på ting jeg hadde prøvd å fortelle han over lang tid. Fint han hr endret seg, men han burde greid det uten hjelp, er lei meg for at han ikke kunne høre på meg første gangen. Vitner om at han ikke respekterte meg, respekterer meg.

 

Det er mer og mer tydelig også nå når vi har to felles barn. Mor/stemor og far MÅ bestemme, aldri barna. De voksne skal sammen bestemme hvordan barna skal innrette seg, og en voksen skal aldri ta side med barna og trumfe gjennom ting, som den andre voksne ikke øsnker.

Men de voksne skal selvsagt ikke bestemme ting som ikke er bra for barna.

[Anonym bruker]

"man har et liv, også klarer man å ødelegge det nesten før det har begynt =( "

 

Akkurat det tenker jeg masse på også....

Føler meg fanget i en catch22. Et umulig valg. Klarer ikke å velge å gå eller å velge å bli... Er en jaget sjel. Føler det blir feil å gå siden jeg synes man skal holde med mannen sin i gode og onde dager. Dessutten er det barnet vårt som jeg synes ikke skulle måtte oppleve det. Føles ut som et stort nederlag og tap, dessutten elsker jeg jo mannen.

 

Men føler det blir feil å bli også siden jeg ikke unner noen mitt liv. Vil ikke lære barnet mitt at dette er en ok familie situasjon. Føler meg dessuten utnyttet og at mine grenser og behov ikke høres.

 

I magen kjenner jeg en følelse av angst om å aldri få en familie som jeg føler meg helt hjemme i. Tenker nå må jeg handle fort, jeg er fortsatt ung og har kun et barn. Har gode muligheter for å finne en ny mann og få flere barn med han. Men jeg må ta det endelige valget. Er så redd for at livet skal løpe fra meg...

 

Har bestemt meg nå for å finne minimum krav som jeg må sette for mannen min for hans deltagelse i felles barn og dekking av mine behov. Tror ikke han kommer til å tilpasse seg dette, men da har han tatt valget for meg. Det store problemet er at mellom eks sine krav, barnet sine ønsker, hans tidkrevende hobbyer og sosial liv er det ikke mye tid til et familieliv som inkluderer meg og fellesbarn. For ikke snakk om å være en kjæreste for meg. Føler meg redusert til en umyndig ressurs for han og hans barn. Føler også at han ikke tar ansvar for situasjonen og for vårt liv sammen.

 

Men sånn her kan jeg ikke leve så en endring må til uansett om jeg blir eller går...

[Anonym bruker]

Synes det er trist at du ser det på den måten. Man kan da ikke ønske at barn ikke eksisterer. Jeg har det ihvertfall ikke slik når det gjelder mine bonusbarn og alle bonusmammaer har det nok ikke som deg.

[Gjest Antarctica]

Jeg er jo i den unike situasjon at henne som skal bli mine barns "stemor" også er den plagsomme, tyranniske biomora som styrte hver minste bevegelse han gjorde mens vi var sammen. Så der blir det nok ike så moro å være for mine barn nei!!! Men de har ennå ikke vært sammen med henne, da, det skal jeg holde øye med ganske nøye...

 

 

Men jeg har det faktisk mye bedre etter bruddet! Selv om barna mine blri skilsmissebarn: de har all omsorg de trenger fra meg! Jeg kan elske dem herfra til evigheten, så mye at de ikke vil savne en far. Han har da heller ike de beste omsorgsgener i seg...

 

Og når en kvinne her sier at "Det store problemet er at mellom eks sine krav, barnet sine ønsker, hans tidkrevende hobbyer og sosial liv er det ikke mye tid til et familieliv som inkluderer meg og fellesbarn."... ja, da er vel svaret opplagt, vel? Hun blir utnyttet, og mannen tar ikke i det hele tatt forholdet alvorlig. Hadde han gjort det, ville nok et par hobbyer måttet vike for barn og husarbeid, slik de må i kvinners liv...

[Anonym bruker]

Mannen din har altså gått tilbake til sin ekskone ? Etter hvor mange år ?

[Gjest Antarctica]

Nesten 5 år

Les hele historien i SeogHør! (Nei kødda, men i et annet diskusjonsforum har du min versjon av 2009...)

[Anonym bruker]

Uff, jeg klarer ikke engang å forestille meg hvordan det må føles =(

Håper det går bra med deg .