Skal jeg såre eller lyve?

[Anonym bruker]

Jeg har vært gift i 6 år (sammen i 8) og vært fornøyd med det. Men så er jeg av natur en flakkende sjel og en periode i fjor var jeg veldig usikker på hva jeg ville ha ut av livet mitt og var ikke fornøyd med forholdet. I debatten rundt forholdet fant vi ut at vi ikke var helt enige om hvordan vi ville det skulle være mellom oss og hva som manglet.

I denne perioden hadde jeg et sterkt behov for å bli sett som kvinne og ikke bare som mor/familemedlem, så det medførte at jeg traff en annen mann, hvor vi hadde sex et par ganger, jeg brøt tvert da jeg fikk følelser for han, jeg var ikke ute etter en ny mann, men å finne ut om det var den veien jeg ville gå videre, ut av ekteskapet.

Jeg fant ut at jeg kunne leve med sidespranget og ville satse på familien min. Så ble jeg gravid. det viser det etter test at mannen min ikke er far til barnet.

Egentlig har jeg vel tatt valget i det øyeblikket jeg valgte å ikke ta abort. Nå er jenta født. og slik jeg ser det har jeg to valg.

Lyve for alle og fortsette livet mitt, eller såre alle og fortelle sannheten.

Jeg er mest innstilt på å fortsette livet mitt slik det er nå, som en fanilie.

 

Hva så med den opprinnelige barnefaren? Burde han få vite noe? Har ikke kontakt med han i dag. Han er singel, han visste jeg var gift og hadde barn fra før.

Hvis du hadde vært singel og rotet med en gift dame, ville du ha visst om barnet? Ville du ha krevd å ha kontakt?

Jeg er redd han vil ødelegge for familien min og forlange kontakt. Jeg ønsker egentlig først og fremst å tilgi meg selv og gå videre med familien, min, ønsker ikke å såre mange menesker/familie/de andre barna mine.

Men burde lille jenta få vite hvem som er faren? Burde faren få vite? Har det noen hensikt å ødelegge for så mange?

Jeg kan leve med dette hvis jeg kanskje får noen tips om hva som er fornuftig å gjøre, ikke nødvendigvis rett.

Jeg vil såre færrest mulig. Det er jeg som nødendigvis måtte leve resten av livet mitt med å hver dag se resultatet av bedraget mitt. Og jeg er innstilt på bot og bedring mot min fantastiske ektemann, som ikke har gjort noe annet enn å falle i hverdagsfellen som medførte at eksteskapet vårt ble kjedelig og jeg ikke snakket med han om det.

Hva syns dere?

[Anonym bruker]

Du skal IKKE lyve.

 

Din fantastiske mann vet allerede at han ikke er biologisk far til barnet.

Så ham har du såret allerede. Om sannheten sårer fler, når biofar får vite det, kommer an på hvordan biofar tar det. Det er uansett bedre for biofara å vite nå, enn å kanskje få vite det om 20 år.

 

Du er redd for at biofar skal ødelegge familien din ved å forlange kontakt. Hvorfor skulle dette være ødeleggende for familien din?

Det finnes da mange familier hvor et barn har kontakt med sin biofar uten at disse familiene er ødelagte!

 

Burde den lille jenta få vite hvem som er faren? Absolutt! Dersom biofar ønsker kontakt, kan dere kalle ham f.eks. pappa Per, mens din mann blir "pappa" eller "Pappa Ole" når man ønsker å presisere. Slik språkbruk forklarer nok for din minste når hun er f.eks. 1 1/2 - 3 år. Så kan du forklare hvordan det har seg at hun "har to pappaer" når hun senere spør. Storesøsken kan få vite det fra de er i 3års alder.

 

Biofar har allerede samværsbarn fra før, så dette er noe han har peiling på. La ham slippe unna økonomisk. Ikke ved at du unlater å føre ham opp som far, men ved at du avtaler at bidraget settes til null. En singel bidrags- og samværsfar sliter antakelig nok økonomisk fra før, så det økonomiske ansvaret synes jeg du og din ektefelle kan ta.

 

Om biofar kommer til å ønske (evt. kreve) samvær, får være opp til ham. Ikke nekt ham det, men ikke insister heller. I hvert fall ikke før barnet er stort nok til evt. selv å ønske å se ham.

 

Noen vil nok foreslå at din mann bør bli juridisk far til barnet, ved at du ikke oppgir noen annen. Det synes jeg ikke er riktig mot ham. Han vil i tilfelle bli bidragspliktig for dette siste barnet i tilleg til dem han har med deg dersom du (av natur en flakkende sjel) igjen blir usikker på hva du vil med livet ditt, og igjen bryter ut av ekteskapet. Det der ikke rimelig at han pr. i dag loses/lures inn i denne fremtidige økonomiske forpliktelsen.

 

Det er heller ikke rimelig at din mann ledes inn i å måtte skjule/lyve/narre omverden og "deres" yngste barn for all fremtid.

La ham heller få lov til å si (og mene) at han er like glad i minsten som om det var hans eget, og at han vil være på alle måter som en far så lenge han får bo sammen med barnet (og med deg).

 

Mann-1