Er dere ikke interessert i å ha "sjenerte" som venner???

[Anonym bruker]

Jeg flyttet til et nytt sted for noen år siden og har det litt vanskelig å bli kjent med noen, har følelsen av at mange har nok med seg og sitt og er ikke disponible for nye vennskap.

Men jeg har jo fått noen bekjentskaper, særlig to damer som jeg har samme hobby med. I begynnelsen var det veldig koselig, vi treftes regelmessig i en hobbybutikk, men aldri utenom. Sist sommer derimot merket jeg plutselig at hun ene var litt kort mot meg, sa liksom bare hei, småpratet litt og det var det. Dette ble tydeligere utover høsten og jeg lurte på hvorfor. Vet jeg er av den sjenerte typen og det sprudler ikke av meg når jeg prater, særlig hvis det er andre ukjente tilstede, men jeg er ikke innesluttet. Jeg smiler og er en åpen person, inntil et visst punkt. Har nok skallet mitt på. Men jeg har jo alltid vært slik, men plutselig virket det som om hun var lei.

Hun andre damen er mer lik meg og der har jeg ikke merket noe spesiellt, men får ikke alltid den store kontakten med henne heller.

Jeg føler vel egentlig at hun kutter meg ut, til fordel for andre som er mer lik henne, men skjønner ikke hva som utløste det hele. Er det virkelig sånn at man kan reagere så mye på noens person at man ikke orker det mennesket mer (selv om det ikke har vært noen stor hendelse, bare at man plutselig har fått nok)??

[lengter daler ned i skjul...]

j jeg har er som er sjenerte. Men hvis man prøver å bli venninne med noen som er sjenert, og hun liksom ikke sier så mye, bare svarer kort og aldri begynner å skravle litt selv om ditten og datten, så blir stemningen litt rar og anspent, og da føler jeg at vi liksom er forskjellige og at det kanskje ikke er noe vits i å prøve mere.

 

 

[Anonym bruker]

Kanskje hun føler at du avviste henne?

 

Jeg er en ganske utadvent person og her jeg bor så er det en dame jeg har snakket en del med.

Jeg føler at vi har god kontakt når vi snakker sammen, men oppdaget etterhvert at det var kun når jeg tok intiativet.

Javel... jeg tar hintet.

 

Denne damen er også en dibber og jeg har sett henne skrive flere ganger at hun er sjenert og vil ha flere venner. Vel, enten så er jeg ikke god nok som venn (for jeg ville være vennen hennes) eller så er hun faktisk for sjenert til å få venner.

 

Synes det er trist uansett, jeg

[svirrehodet]

enig med ned i skjul..

 

Jeg er gjerne veninner med sjenerte mennesker, men det er viktig for meg at de gir litt av seg selv også... Jeg orker ikke bare å gi, uten at jeg føler jeg kommer noen vei..

[Anonym bruker]

Hi

Ja, det skjønner jeg jo. Men mellom oss har det vært egentlig ganske greit, men jeg lukker meg litt fort når det blir andre ukjente der. Men jeg smiler og ler med, jeg bare klarer ikke å fortelle så mange "anekdoter"/ting som har skjedd meg når det er mange tilstede. Men jeg reagerte liksom på at hun plutselig forandret seg. Akkurat som om hun ikke klarte meg mer.

Men når jeg ikke har sett henne på en stund så sier hun ting som "jeg lurte på hvorfor du ikke kom mer" osv. Føler kanskje at hun sier det bare for å si det.

Men det er klart at jeg sikkert har trukket meg ennå mer tilbake pga hennes væremåte og det er jo nok til å holde sirkelen igang--- den onde sådan.

 

 

[Anonym bruker]

Hi

Hva med de som ikke er sjenerte på tomannshånd eller i lag med folk man kjenner? Jeg er slik, gir mye av meg selv når jeg føler at jeg får noe tilbake også. Men når det er flere ukjente blir jeg ganske stille og snakker mye mindre. Men jeg gjemmer meg ikke bort i en krok! Alle kan jo ikke være like snakkesalige...

[svirrehodet]

dersom de ikke er sjenerte på tomannshånd, men gir litt, og du føler du blir kjent med dem da, blir det jo noe helt annet

 

Det er det, når du føler du ikke blir kjent med personen uansett hvor du prøver, da dabber det av etterhvert.

 

De fleste av venninene mine gir mest av seg selv når foreningen er samlet, kommer det andre ukjente inn, blir de innesluttet, men det kan jeg skjønne! så da er jeg jo forståelsesfull, og synes det er helt greit

[Anonym bruker]

HI

Jeg føler meg egentlig mindre og mindre verdt, pga personligheten min. Jeg klarer ikke å skravle og fortelle når vi er med andre ukjente, da må jeg føle meg fram og bli kjent og trygg først slik at jeg tør å gi av meg selv. Slik sjenert er jeg.

Men det hjelper jo ikke akkurat på selvtilliten å oppleve slike mennesker som henne. Hun kan si hei til meg helt uten følelser, for så å lyse opp å skravle avgårde med personen som kommer etter meg.

Jeg er veldig klar over slikt og synes det er synd at noen ikke skjønner at det går an å være hyggelig selv om man ikke oppnår noe. Min "venninne" har lagt seg etter to andre som er litt i skuddet ang. denne hobbyen og holder kurs og lignende og jeg føler at det er derfor hun prioriterer dem. Med dem kommer hun en vei, med meg var det ikke annet enn "en i mengden". Synd at folk tenker slik.

[rampetrollet]

Uten at jeg vet 100 % din situasjon så må jeg bare fortelle deg liit om hva jeg selv har opplevd..

 

I mange år var jeg samboer med en mann som tok veldig stor plass i det sosiale livet vårt, -jeg ble den stille, innelukkede, grå musen som alle bare så rett gjennom...

 

Jeg prøvde, og prøvde og komme i kontakt med folk men i etterkant av alle samtaler jeg hadde med folk analyserte jeg ALT og da mener jeg ALT, plukket samtalen fra hverandre og rakket ned på meg selv på alt det gale jeg sa,- eller de tingene jeg burde ha sagt som jeg ikke sa....Så du skjønner, selvtillitten var lik 0 og jeg var veldig sjenert.

 

Så kom den dagen at jeg gikk fra min samboer, tok tak i meg selv, begynte å realisere meg selv og ikke minst: slutte å ta meg selv så høytidlig!

For et vendepunkt!

 

Skal love deg det er ikke gjort på et øyeblikk, og du må jobbe knallhardt!

Det har tatt meg drøye 2år, men nå kan jeg si med hånden på hjertet at jeg har det bra med meg selv!

 

Fra å ha ingen venner (vennene som jeg hadde fra før var hans venner...)

har jeg nå et stort nettverk med både trygge nære venner til en større krets der vi er mer overfladisk men med felles interresser så har vi det veldig gøy sammen !

 

Så til HI, -gå litt inn i deg selv og tenk litt på hvilke bilde/inntrykk du gir av deg selv til andre. Det er ingenting galt med deg,Jeg er helt sikker på du er et fantastisk godt menneske !!!

 

Men tro på deg selv og smil til verden, og sakte men sikkert så klarer du å se at verden smiler igjen

 

Vet ikke om dette er noe hjelp i forhold til hva du er ute etter i hovedinnlegget, men legg fortiden med denne venninnen bak deg, ikke overanalyser, møt henne med et vennlig øyekast ,et smil, et kompliment og kos deg i denne hobbygruppen neste gang du er der ,så skal du se at ting går litt og litt bedre for hver gang

 

Sender deg en klem HI !

 

[svirrehodet]

det må du ikke gjøre!

 

De fleste er sjenerte og innelukket når det er nytt og ukjent, ting tar jo tid!

 

Og jeg vil påpeke STOR forskjell på hyggelig og vennskap. For at jeg skal kalle det et vennskap, må man gi og ta, vite ting om hverandre, man må kunne kjenne for å kunne stole på.

 

Og jeg har opplevd mennesker som er fryktelig sjenerte, på tomannhånd også, og da går det til et punkt der jeg ikke orker å ta kontakt og være den som må ta initiativ hele tiden. Likevel er jeg jo alltid hyggelig, og prater med dem om jeg treffer dem.

 

Du må også huske på, at dersom du er så sjenert som det virker som, kan det være at hun er usikker på hvordan hun skal opptre foran deg. At det ikke er deg det går på, men hun selv som har problemer med å forholde seg til dette.

 

 

[Anonym bruker]

Dytter

[Anonym bruker]

HI, hvor i landet bor du? Jeg har det litt som deg. Kanskje vi kunne møtes, om du holder til i nærheten..