Mentalt sliten av alle som bryr seg om meg....

[Anonym bruker]

Huff, utakknemlig b**** er det jeg egentlig er, men her goes...

 

Vi har hatt to enormt tøffe år, da vi trodde ting skulle roe seg igjen så kom det noe enda verre inn i livet vårt. Vi har heldigvis klart å komme oss igjennom det og er snart på målstrekken.

Før denne siste hendelsen så gledet jeg meg noe sinnsykt til å få bygd meg opp igjen fordi de siste årene har hele tiden bare blitt verre og verre.. Den ene krisen avløser den neste osvosv.. Så kom den siste, og hittil værste. Familiene og venner ble informert om hva som skjedde og de har overrøst oss med varme telefoner, mailer og brev siden vi bor for langt unna til at de fysisk kunne komme til oss. DVS mannen min sin familie, min familie har tatt enda mer avstand fra oss.

 

På den ene siden er jeg så mentalt sliten at jeg knapt nok gidder å sitte i telefonen, svare på mailer rett å slett vise at jeg bryr meg om dem tilbake og på den andre siden er jeg såret og skuffet fordi min familie gjør det enda klarere at de ikke bryr seg i det hele tatt...

Jeg er også ekstremt takknemlig for at jeg har menesker som bryr seg om lille dumme meg nok til å ringe, sende en melding, mail osv.. Føler virkelig at jeg ikke har fortjent all den omsorgen de viser for oss.

 

Noen tips til hvordan jeg skal komme meg ovenpå igjen psykisk? Har egentlig lyst til å reise til en øde øy å bare være der i noen måneder for å bygge meg opp igjen, men med min flaks ville det antagligvis skje en naturkatastrofe der.

Er det noen øvelser jeg kan gjøre i hverdagen?

Har prøvd psykolog, men fant ikke den rett for meg og ga rett å slett opp, det ble for mye stress å rekke det også..

 

 

[Anonym bruker]

Dyr (spes hund) hjelper på min psyke! Utover det kan du vel be fatslegen din om ett opphold på ett eller annet sted som gir deg ro? I en periode så du kommer deg.

Til slutt kan du jo fortelle svigerefam hvordan du har det, så forstår de hvorfor du kanskje er kort i telefonen også slipper du ha dårlig samvittighet.

 

Til siste siste slutt ble jeg nysgjerrig på hva som har skjedd. Sorry!

[Anonym bruker]

Kan ikke ha dyr pga livsituasjonen vår, det blir vel bedre etterhvert...

Tørr egentlig ikke å be om et opphold eller fordi helsa til mannen min er ikke såpass at jeg kan overlate han med barna.

Har forklart hvordan min familie er og sagt mildt ifra at det er mye for meg akkurat nå, men siden toppen på kransekaka var at min mann ble alvorlig syk ( men kommer antagligvis til å bli 100% frisk igjen om ca seks måneder) så kan jeg ikke unngå dem eller. De har jo rett til å vite hvordan ting går med sønnen og broren dems, men siden han er så syk at han tidvis ikke klarer å snakke i telefonen faller jo det på meg...

 

Får vel bare bite tenna sammen til høsten og lære meg til å sette pris på at de faktisk bryr seg om oss, i motsettning til min egen familie.

Vi er jo på oppturen nå, målet kan jo ikke være så langt unna og etter dette får det ikke lov til å skje noe mer "drit" i livet mitt.. Har lært mer enn nok for noen år fremover...

Blir nok aleneferie til mamma utpå høsten ja, takk for tipset. Da kan jeg leve på det i noen måneder fremover...