Om å overføre sitt eget problem over til barnet

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om dere er enige, men jeg hadde i dag en reaksjon som såret min venninne.

 

For 3 år siden traff hun en flott mann, og flyttet fra oss på østlandet over til vestlandet for å bo med han. De kjøpte hus og fikk for 2 år siden et nydelig lite barn. Forholdet dem i mellom har skrantet et års tid, og hun har tydelig gitt signaler om at hun har veldig hjemlengsel etter familie og venner her på østlandet. I dag ringte hun meg, og var i fyr og flamme over nyheten om at hun og samboeren har gjort det slutt og hun skal flytte tilbake til oss. Hun gjentok gang på gang hvor mye hun savner foreldrene, søsknene og venner, og at hun ikke orket å bo så langt vekk lenger.

Hun skal å ta med barnet, og at faren skal ha ungen 1 uke hver måned. Han kommer da med fly for å hente og bringe. Han har god råd, så det er greit nok.

 

MEN; jeg tenker litt sånn: Hun har valgt å flytte fra hjemstedet, valgt å bosette seg i et annet sted i landet og valgt å få barn med en som av jobbårsaker ikke har lett for å flytte til østlandet (jobber innen fiskeindustri). Og du velger altså å forlate mannen pga. savn over familien.

Hvor mye vil vel ikke barnet savne PAPPA i løpet av oppveksten? Og èn uke i løpet av måneden kan vel funke så lenge det er snakk om barnehagebarn.. men hva med skolebarn?

 

Uff, jeg burde vel støtte henne i valget, men jeg kommer ikke helt over at hennes problem er løst, mens barnet må ta "smellen". Eller overreagerer jeg...?

[Hufsla]

jeg er igrunn helt enig, hennes problem er løst, men barnet må ta smellen. Syns det er trist at mange ikke setter hensynet til barnet først... Når det er sagt er jo ikke virkeligheten bare svart-hvit heller.

[Anonym bruker]

Er det ikke "alltid" slik da?

[Anonym bruker]

nei heldigvis er ikke virkeligheten svart-hvit :-) flytter selv med barna 50 mil unna bf.

[Anonym bruker]

Ja, men er ikke dette fryktelig egoistisk?

 

HI

[Anonym bruker]

Noen ganger finnes det ingen gode alternativer. Barnet har det ikke godt med å leve i en familie der mor og far har det dårlig seg imellom heller.

[Anonym bruker]

Tja. Barnet har det kanskje ikke så greit heller av å bo med en deprimert mor som ikke har noe nettverk? Og har faren lyst til å være med barnet så kan jo han søke om hovedomsorgen eller flytte til Østlandet han også.

[Anonym bruker]

Jo! Og å skylde på at mor/far må ha det bra også holder ikke i mine øyne. Er det vold etc med i bildet er saken en annen, men bare tretter man om stort og smått og ikke noe får man til helvete ta seg sammen og skal man splitte familien får man bare bite i det sure eplet og bosette seg i nærheten selv om man egentlig ønsker seg langt, langt bort!

[Anonym bruker]

nå er det ikke i alle tilfeller at barnefar er en engasjert far. skal mor da bo et sted hun mistrives for at far skal fortsette å være en uengasjert far? Bedre at barna opplever far engasjert i enkelte langehelger og ferier, enn å oppleve i hverdagen av faren ikke er særlig engasjert og bryr seg egentlig ikke så innmari mye.

[Anonym bruker]

Ikke alle har en engasjert mor heller altså! Min bare sov og var deprimert selv om fikk det akuratt som hun ville og flytta langt avgårde. Og har jeg sakt at kun mor må skjerpe seg? Nei, man må skjerpe seg og det gjelder begge foreldre (også de som har 2 mammaer/pappaer, altså lesbiske/homofile).

 

Dessuten, hvordan kan man argumentere slik du gjør? Far er engasjert kun i helger om barnet bor langt borte? Aldri hørt om!

[Anonym bruker]

argumenterer av erfaring. faren til barna stiller mer opp som far nå når han har dem i ferier ol. enn han gjorde da vi bodde 5 minutter unna.