Har dere hatt en bestevenninne som barn eller voksen??

[Anonym bruker]

Jeg har aldri hatt det.

Jeg har mange venner, og noen nære, men ingen jeg kan kalle bestevenninne.

Ingen jeg snakker med daglig, som jeg kan fortelle alt til og som jeg vet vil stille opp 100% for meg..

 

Jeg vet ikke hvorfor jeg aldri har hatt det, men jeg har savnet det veldig både som barn og som voksen..

 

Har dere det? Hvordan er forholdet deres? Hva gjør man for å få en bestevenninne??

[Anonym bruker]

Jeg har to besteveninner. Jeg vet at vi bestandig kommer til å stille opp for hverandre og vi kan snakke om alt, men vi sees ikke ofte, maks en gang i månden og snakker sammen kansje hver annen uke. Oppskriften for å få en besteveninde er å være der for hverandre i år etter år.

[Anonym bruker]

Jeg har samme beste-bestevenninne som barn og som voksen, men har flere jeg vil kalle bestevenninner som voksen.

[Anonym bruker]

Aldri over en lengre periode. Vært uheldig med flytting og slikt, slik at enten jeg har flyttet vekk eller hun jeg har vært mest venner med har flyttet. I tillegg er jeg enebarn, så har hatt det litt trist sosialt.

 

Nå er heldigvis kjæresten min min bestevenn, og vi kan snakke om alt mulig og er der 100% for hverandre. Gruer meg hvis det blir slutt, for da mister jeg jo både kjæresten min og bestevennen min.

 

Ville tro at for å få en bestevenn så kan man enten lete etter likesinnede på nettet f.eks. eller bare få mer og mer kontakt med eksistrende venner.

[Voilà]

Jeg har heller aldri hatt det. Har hatt èn bestevenninne, men ingen jeg kan si ALT til. Det er ganske trist. For jeg skulle virkelig ønske jeg hadde en... Selvom jeg har kjæresten da.

 

Psykologen forklarer det forresten med at jeg har en personlighetsforstyrrelse.

[Anonym bruker]

Har to gode venninner vil jeg si. Var vel mer bestevenner før. Kan betro meg til dem om det meste, vi er en slags trio. Vi har bodd på forskjellige steder i flere år nå, men holder jevnlig kontakt..

[Anonym bruker]

Ja i perioder har jeg hatt det. Nå ønsker jeg ikke ha det.

[Anonym bruker]

Jeg har hatt samme bestevenninna siden vi var 7 år, er 28 nå... har et heller sjeldent vennskapsforhold vil jeg si:) Hun er som en søster for meg, har kontakt ofte på sms og telefon og møtes kanskje 2 ganger i mnd i snitt. Vi snakker om ALT.

 

Vi har alltid vært der for hverandre, kontakten har alltid gått begge veier.. om den ene er litt opptatt en periode aksepterer vi det. Aksepterer den vi er på godt og vondt.

 

Vennskapet har alltid vært like sterkt til tross for ulike livssituasjoner.

[Anonym bruker]

Har ei virkelig bestevennine som jeg har hatt siden ungdomsskolen. EI som jeg er like glad i som jeg er i mannen min, og som jeg kan dele absolutt alt med. Det spesielle er at det er ingenting ved henne jeg syns er det minste irriterende, selv om vi ikke er så like. Ved de fleste andre mennesker er det alltid en liten ting eller to man ikke er så begeistret for, men henne liker jeg 100% (og vet er gjensidig)

[LillaGorilla♥♥]

Nå i voksen alder har jeg ei jeg ser på som min beste venninne, ja. Vi ses riktignok ikke så ofte, siden vi bor på hver vår side av landet- men vi snakker sammen på msn hver eneste dag. Har vi ikke nettilgang sender vi sms.

 

Jeg føler hvertfall jeg kan snakke med henne om alt, og jeg setter enormt stor pris på henne. Utenom familien er hun et av de menneskene som betyr mest for meg.

 

Det eneste som er trist er jo det at hun er så langt unna.

[Anonym bruker]

Hadde en bestevenninne da jeg var liten.

 

Og har en annen bestevenninne nå.

[Anonym bruker]

hadde en bestevennine som liten. Vi er forstatt gode venner

[Ranveig R]

Ja, det har eg. Vi gjekk i same klasse frå 1. klasse, men blei ikkje egentlig vener før på ungdomsskulen. Sidan vi var ca 14 har vi derimot hengt saman i tjukt og tynt.

 

Vi snakkar ikkje saman dagleg, men snakkar enten på telefon eller sender sms sikkert annankvar dag i snitt. Treffer kvarande kanskje annankvar veke. Går det lenger tid imellom savnar vi kvarandre og tenker på/ser fram til neste treff. Dette er tilfellet no; eg har ikkje treft ho på ca 1 mnd (med unntak av 1 t på handling saman med mammaen min, blir ikkje det same som å sitte ned og skravle), og eg går og gleder meg skikkeleg til laurdag, då vi skal sitte på kafé og skravle (og spele kort) heeeile kvelden )

 

Vi kan snakke om alt trur eg, sjølv om det er eit par tema vi velger å la ligge (dette er ting som vi har vore igjennom kvar for oss, og som vi er ferdige med og ikkje orkar å ta opp igjen). Diskuterer religion (ein kristen, ein ateist), oppdragelse (ein mamma, ein skal aldri ha barn), deler sladder om folk vi kjenner eller kjenner nokon som kjenner, speler brettspel, kort, tv-spel, ser film, alt.

 

Veninna mi var faktisk med på min andre fødsel (i tillegg til mannen min). Ho vil ikkje ha barn, og var kjempeglad for å få oppleve ein fødsel likevel )

 

Det er ikkje bare-bare å skaffe seg ei besteveninne. Det første steget må vere å gå aktivt inn for å treffe nye folk. Dersom du har mange veninner, som ikkje har blitt BESTEveninner, har dåke neppe kjemien som skal til. Dermed må du gå på vennejakt, finne ein du klikkar bra med, og pleie vennskapet over år. Då skjer det kanskje etter kvart.

 

Eg trur eg berre var heldig.

[Anonym bruker]

Nei, jeg har ikke ei bestevenninne. Har hatt mange venninner som har vært bestevenniner i perioder, men jeg eller de har flyttet

 

Ei venninne som bor veldig nært meg, og som jeg har vært bestevenninne med, har vist seg å være litt ondsinnet. Jeg oppdaget det etter vi fikk barn (hun bestemte seg for ikke å like gutten min... forstå det den som kan). Så enkelte må man bare kutte ut også.

 

Jeg har en tendens til å lytte men ikke hevde meg godt nok, så jeg blir alltid venninner med egoistiske jenter. Derfor har jeg gitt opp litt, og har en del venner som jeg ikke må yte så veldig mye for...

[shari_z]

Hadde en super bestevennine som barn, helt til vi var 17-18 år. Kunne prate om alt, overnattet mye hos hverandre, godt kjent med hele familien. Men så henne vanligvis bare én gang i uken i kirken da vi bodde 15 km fra hverandre og gikk på forskjellige skoler. Hun begynte på universitetet, sluttet å gå i kirken, og vi ble ikke uvenner, men så ikke hverandre igjen på mange år. Fortsatt tenker på henne som barndomsbestevennine og vil alltid ha plass til henne i hjertet mitt. (Og stakkars henne, som har nå brystkreft for andre gang, om hvis storesøster omkom i en mc-ulykke søndag kveld. :-( )

 

Gikk noen år før jeg traff hun som er nå min bestevennine. Kan fortelle henne absolutt alt om livet mitt, og selv om det gikk 10 år at vi ikke så hverandre (bodde i forskjelllige land), så holdt vi kontakt regelmessig.

 

Så var jeg heldig og fikk enda en bestevennine til, som nå også bor i utlandet. Hun ville være venner med meg i første omgang fordi jeg snakket engelsk som morsmål, og hun likte språket så godt. Men så ble vi venner, og da bestevenniner. Vi snakker flere ganger i uken, om alt mulig rart.

 

Har 3 til som jeg ikke kaller for bestevenniner, da de er der når ikke de er opptatt med andre venner eller familie, men som er nær nok til at jeg kan prate med dem om mye, gråte med dem, og le med dem. Og er takknemlig for å ha dem i livet mitt, da jeg har ingen familie her i landet og føler meg ellers ganske ensom enkelte ganger, særlig uten mine bestevenniner. Har sagt til alle disse 5 kvinner at jeg tenker på dem som søstre.

[Miztery]

Jeg har en bestevenninne som jeg har hatt siden jeg var seks år (vi er nå snart 32). Vi sees ikke så ofte lengre, jobb, familie og annet tar så mye av tida vår. Men av og til setter vi unna alt annet og tar oss en skikkelig jentekveld. Hun vet alt om meg, og jeg vet alt om henne(tror jeg), og jeg er så uendelig glad for at hun er i livet mitt!!