Kjære biomor

[Anonym bruker]

Dette var en dum overskift, men det er jo biomor som brukes her inne når man omtaler moren til barna. Men i mitt hode er biomor ett dårlig ord, du er mamman til ungene, og omtales som det. Hjemme hos oss sier vi mamma, pappa og "navnet mitt".

 

Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kjente deg, ikke bare slike høflige smil vi sender til hverandre om vi skulle være så "uheldige" å treffe på hverandre. Men min samboer frykter at jeg skal si eller gjøre noe feil rundt deg, for etter som jeg har blitt fortalt så er du rimelig sær på hvem du bestemmer deg for å like eller ikke, og om du har bestemt deg, så står du fast på det pokker som.. Jeg velger å tro bedre om deg, med så herlige barn som du har så kan jeg ikke tro alt som blir sagt om deg.

 

Barna dine, som jeg har blitt utrolig glade i, er noe av det beste som har hendt meg. Men selvfølgelig blir vi alle slitne av og til. Jeg gleder meg til barna kommer, og jeg puster ut når de drar. De første dagene uten barn er deilige (stemødre har jo ikke lov å si slikt, men alle foreldre syns jo det er godt med barnefri innimellom, jeg er jo ikke mindre glad i ungene av den grunn), men jeg begynner å savne dem etter noen dager.

 

Situasjonen hjemme hos oss har blitt veldig anspent i det siste, blant annet for at ungene har bestemt seg for å ikke høre etter verken meg eller far. Og de prøver å trekke det så langt som mulig (de hører jo etter til slutt) Det vondeste for meg er at jeg ikke kan gjøre noe med det, jeg har ikke lov å sette ungene "på plass" (kanskje dumt ordvalg, men jeg håper du skjønner hva jeg mener). Om jeg feks sier at pc'en skal slåes av kl 20, så står jeg fast på det. Men om barnet da nekter, så har jeg ikke noe jeg skulle ha sagt, for samboeren min er livredd for at barnet skal "sladre" til deg, slik at du går til rettsak for å få ungene alene, fordi de kan jo ikke ha en stemor som snakker til/kjefter på de...

Jeg blir ikke tatt alvorlig, ungene bare ler av meg fordi de vet jeg ikke får lov å gå lengre enn å "foreslå" ting, faren kan sende de i timeout, det kan ikke jeg. Nå høres jeg kanskje ut som en fæl stemor her, men hadde det vært mine barn, så hadde jeg forklart hvordan ting skal være i vårt hjem, jeg hadde ikke latt de holde på slik de gjør.

 

Nå høres det kanskje ut som om jeg syns at ungene dine er noen små djevler, men det er de ikke. 95% av tiden er de helt herlige, og morsomme å være sammen med, og jeg vet de liker meg og. Men spesielt det eldste barnet vil jo helst at mamma'n og pappa'n sin skal være sammen, så jeg lurer litt på hva h*n forteller deg om meg. Jeg strekker meg så langt som mulig for at de skal ha det bra, og kan med hånden på hjerte si at de hadde blitt likestilt om jeg hadde hatt egne barn.

 

Er du ikke nysgjerrig på hvem jeg er? Jeg har ansvar for barna dine 50% av tiden, dog sammen med faren deres, men det er f.eks jeg som hjelper til med lekser (du vet vel like godt som meg at faren deres ikke har tålmodighet til slikt! :-) ), jeg lager mat, hjelper til med kveldsstell, smører matpakker, ordner frokost, drar trøtte unger ut av sengene sine på morgenen (og kommer ofte sent på jobb fordi de nekter å stå opp, hehe, her er det uenighet med meg og far om leggetider... Han strekker seg langt for å blidgjøre dem, jeg sliter om morgenen for å få de opp..), jeg trøster når de har mareritt og jeg er der for dem, alltid.

 

Hilsen "stemammaen" til barna dine.

 

 

[Anonym bruker]

Sender deg en varm klem

 

hilsen

[Anonym bruker]

Utrolig bra skrevet! Håper du gir dette brevet til moren deres!

 

 

Klem

[Anonym bruker]

Veldig spennende å lese perspektivet fra en stemor.

Berømmer deg for det arbeidet du gjør HI.

Hvis barna mine noen gang skulle få en stemor, håper jeg at hun vil være like gald og flink med mine barn som du er i dine stebarn.

[Anonym bruker]

Der fikk du sagt litt om hvordan det er å være stemor. Det har jeg vært i mange år selv, og selv om barnets far ikke gjør som din samboer, så ser jeg mange likheter i tankegang.

Husker da jeg ble sammen med sambo. Da tenkte jeg at jeg aldri kom til å kunne være stebarnets "oppdrager", altså å irettesette/bestemme over en annen persons barn. Nå føles det helt naturlig å si fra når det er noe jeg ikke synes er bra, og jeg slipper heldigvis å være redd for at (bio)mor skal synes jeg er slem.

[Verbena]

Ut fra det du skriver her skulle jeg ønske du var stemoren til mine barn!

 

For faren deres kunne trengt en sikkelig dame til hjelp! =)

[Anonym bruker]

HI her :-)

 

Takk for oppmuntringen alle sammen. Jeg satt å vurderte i går om jeg skulle sende mail til moren deres, men i og med at samboeren min ikke ønsker at jeg skal ha kontakt med henne så vil jeg ikke gå bak ryggen hans.

 

Verbena: Kanskje jeg skal bytte, vi bor jo på samme plass Nei huff, jeg elsker samboeren min over alt, og om det hadde blitt slutt så skulle jeg hatt samværsavtale med ungene også, hehehe

[Anonym bruker]

God beskrivelse! Jeg har vært stemor på "heltid" i maaange år, og det har ofte vært et h med "biomor"... Vi stemødre bilr alltid framstilt som heksene i eventyrene osv, har aldri sett en historie om ei snill stemor! Vi har som regel rollen som den som ordner ungene til juletrefester, bursdager osv, men aldri får bli med på festen.

Sutrete?? Mulig, men det er en utakknemmelig "jobb", og jeg skulle ønske jeg fikk lov av "biomor" å være den omsorgspersonen jeg ønsker å være. Jeg kan jo aldri bli barnas mor (har egne også), men må da kunne være tilstede for dem!?

[Anonym bruker]

Og hvorfor bestemmer barnas mor om du kan gå på juletrefest??

Bursdagselskap kan dere ha i heimen hos dåkke med fars familie. Det gjer vi her.

[Verbena]

Hehe... jeg tror helt ærlig at du ikke vil bytte!

 

Men du må gjerne sende meg en pm om du har lyst til å ha noen å lufte ut litt til! =)

[Anonym bruker]

Fint brev fra en omsorgsfull stemor!

[Anonym bruker]

Flott innlegg, jeg er en bonusmamma som faktisk elsker mine bonusdøtre. Det er jeg som er hjemme med barna når de er syke, det er jeg som kjøper klær til dem, leser bok, synger, ser film og har kosekvelder med jentene. Min mann elsker sine barn, men jeg tør påstå at jeg er den som følger opp ungene mest når de er hos oss.

 

Gudene vet hva moren synes om meg..