Dere som er psykisk syke

[Anonym bruker]

jeg ble litt inspirert av den tråden om hun som hadde psykisk syk mor.

 

Jeg kjente at det stakk litt i meg når jeg leste den.

 

Jeg har slitt endel siste året, og nylig fått diagnosen PTSD.

 

Og jeg merker at jeg er livredd for at mine barn skal ende opp som hun i den tråden. At mine problemer skal påvirke dem. Jeg tror egentlig det går bra foreløpig. Når jeg er sammen med barna klarer jeg å legge bort det vonde. Men jeg er redd for å bli dårligere. For å ødelegge for dem.

 

Dere andre som sliter psykisk. Tenker dere på sånne ting?

[Anonym bruker]

Hvorfor få barn når man er psykisk syk?

[Tante Blås Squaw]

Jepp, er veldig bevisst på at mitt mentale ugress ikke skal videreføres til ungene våre.

 

Jeg har posttraumatisk stressyndrom etter en hard barndom, og er dessverre ufør pga det. Går i terapi i perioder, føler det hjelper veldig. Håper å en dag bli kvitt såpass mye bagasje at jeg kan jobbe deltid )

 

Jeg har snart tre barn, og livsmålet mitt er at de skal få en bedre start i livet enn jeg hadde. Gode terapeuter har gitt meg "verktøy" til å håndtere angsten min med, så jeg kan deale med mine ting uten at det går utover ungene.

 

Jeg er sikker på at det er sunt å være bevisst på disse tingene. At du tenker på hvilken effekt det kan ha på ungene dine, er et veldig godt signal )

[Anonym bruker]

nei,det er klart er man ikke perfekt både psykisk og fysisk burde man ikke få barn.heller ikke om man er umoden,dum,frekk,og andre karakteristikker som kunne passe på deg!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[Anonym bruker]

jeg har vært veldig depressiv og slitt med angst de sener årene. og det kom etter at jeg ble mor..

Går i terapi nå. Jeg er hjemmeværende for øyeblikket. og barna går fullt i barnehagen. Tror det at de går i barnehage er veldig viktig for både de og meg. da har jeg tid til meg og mitt når de er der.og jeg har mer overskudd til å være mor når de kommer hjem fra barnehagen.

Jeg tror og håper at min psykiske helse ikke har noen innvirkning på barna mine. Men det er klart jeg tenker på det!

[blond]

Det viktigste du kan gjøre for deg selv og for barna dine er å hjelpe deg selv til et bedre liv og en lettere hverdag. Det er lurt å gå i terapi, det er en livsinvestering. Reflekterte mennesker som er bevisste på ting er bra for unger.

[Anonym bruker]

Min mor sliter psykisk.Alltid gjort det.Vi barna har det helt fint.Men vi har lært oss en medmenneskelighet ;-) Men vi har ikke fått noe mèn pga mamma.

 

 

Så lenge i er klar over våre skavanker og gjør så godt vi kan,og ber om hjelp om vi må.Er vi gode foreldre!

 

Er det foresten sundt å la barna tro dette er en perfekt verden?At det ikke finnes rom for folk som er svake på et område?

 

De barna om virkelig lider er vel de med foreldre som lider av sterk kynisme!

 

CJ

[Voilà]

jeg tenker ofte sånn. Hele tiden, stort sett. Og stemmene i hodet mitt sier det til meg, at de kommer til å ende opp sånn. Som narkomane eller kriminelle. Eller barnvernsbarn i forskjellige fosterhjem osv...

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har de siste 5 mnd hatt det som helvete på jord for å si det sann. Det hele startet med en traume pga jeg trodde jeg var døden nær. Fikk en kraftig stressreaksjon i kroppen, etterfulgt av mye angst, depresjon og utbrenthet. De første mnd klarte jeg ingenting når det gjelder hus og barn, min mann måtte ta seg av alt. Måtte også sykmelde meg fra jobben.

Har 3 barn på 3, 8 og 10 år. Når det gjelder barna har faren tatt seg av de men det har spesielt vært vanskelig for mitt eldste barn. Hun har opplevd at mor som alltid er den trygge og faste plutselig ble helt forandret og ikke klarte å være til stede for henne som jeg pleier, hun er veldig nært knyttet til meg. Jeg ser det har gått inn på henne, hun har blitt mer utrygg og gjort det dårligere på skolen.

 

Nå går det heldigvis bedre med meg og jeg klarer til en viss grad å fungere i hverdagen og med barna, men ikke optimalt. Barna våre er jo det kjæreste vi eier som vi så gjerne vil skåne fra alt, men noen ganger er det umulig. Men det viktigste er åpenhet, jeg har hatt lange og gode samtaler med barna om hvordan dette fungerer, hvorfor jeg ikke kan strekke til som jeg vil nå osv. men at jeg skal bli frisk. Og som hun over her skriver, hvorfor skal barna tro at dette er en perfekt verden? Alle mennesker har sine ting de sliter med og det tror jeg er viktig å lære barna våre.

[Anonym bruker]

Kanskje man blir psykisk syk av å være gravid, føde og å få barn? Det er ikke slik at alle som er psykisk syke er det før de bestemmer seg for å få barn.

[Anonym bruker]

Jeg har slitt med angst og depresjoner halve livet mitt. Har prøvd terapi, medisiner o.s.v uten noe positiv effekt.

 

..og vi prøver å få vårt første barn nå.

 

Jeg ble fullstendig satt ut av angsten for halvannet år siden, og kjemper videre med å stable meg på beina igjen. Men jeg ser ikke min psyke som noe negativt nødvendigvis. Jeg er mye bedre utrustet enn min mor var, når jeg begynte å slite i en alder av 16. De så på meg slutte å spise, selvskading og min bunnløse depresjon på det tidspunktet. Men de gjorde ingen, verdens ting. Fordi de ikke vet. De har ikke peiling. De har hatt et altfor godt liv. Rett og slett.

 

Men jeg lar meg aldri grave ned av depresjonen min. Angsten kan bli hemmende innimellom, men jeg er veldig åpen mot alle jeg møter. Og det skal jeg være med barna mine også. Hvis vi får noen...

 

Nå er ikke jeg en av de som sliter værst. Har vært i jobb nesten kontinuerlig siden jeg var 18 år. Med et par sykemeldingsperioder bak meg.

 

En mister ikke evnen til å gi bunnløs, ubetinget kjærlighet. Så lenge en er klar over hvilke hindringer som kan dukke opp, og en tar tak i det med én gang, så er det ikke noe problem å takle hverdagen, med eller uten barn.

 

Å få barn er uansett et egoistisk valg alle av oss tar og har tatt. Og ingen vet om de er "gode nok" før barna er der, og da har en ikke lenger noe valg. Vi kan bare gjør vårt beste i å elske dem, holde dem trygge og gi dem et hjem som er trygt, godt og stabilt.

 

En kan bli like traumatisert p.g.a. en "frisk" mor som en psykisk syk mor. Det er flere barn som sliter p.g.a. "friske mødre" (på papiret) enn barn av psykisk syke. (hvis vi skal vektelegge noen statistikker her)

 

Jeg vet bare at jeg hadde hatt et mye lettere liv, og en mye bedre start på mitt liv som voksen, om en av mine foreldre hadde visst hva jeg gikk igjennom.... Når alt kom til alt, så gjorde de bare alt værre. Av uvitenhet, så klart. Men det viser jo bare at det er ikke nødvendigvis negativt å ha sine problemer. En er bedre rustet til å hjelpe andre rundt seg, hvis den dagen skulle komme.

[Anonym bruker]

Hei, jeg er hun som startet den andre tråden.

 

Bare det at tråden min stakk i deg og du ble redd for å ende opp som min mor, gjør at jeg tenker at du IKKE blir sånn! For du viser evne til å tenke utenfor din egen sfære og viser at dine psykiske problemer ikke skal bli en byrde for barna dine.

 

Og det er kjempebra! Min mor tenker ikke sånn i det hele tatt. Nå sitter ikke jeg oppi hodet hennes, selvfølgelig, men om hun hadde tenkt sånn, så hadde hun ikke lesset alle sine ting over på meg.

Nå har jeg fått roet meg fra i går og er ikke lenger så sint på henne (for øyeblikket) for jeg vet at ikke er slem eller ondskapsfull. Hun er syk.

Det vil alltid stikke i meg at jeg ikke har en skikkelig mamma-mamma, og at barna mine ikke har den klassiske bestemoren som forguder barnebarna sine. Men svigermor er da heldgivis oppegående! :-D

 

Men moren min har vært med på å forme meg til den jeg er i dag, på godt og vondt, og jeg er egentlig ganske fornøyd med meg selv.

Takket være henne så er jeg _veldig_ bevisst på hva slags mor jeg er for mine barn, i det minste :-)