Psykisk syke foreldre!

[Anonym bruker]

Nå er jeg lei og jeg er SINT!

 

Min mor er psykisk syk og har i alle år vært det stakkarslige offeret. Nå har hun enda en gang rotet livet sitt sammen og enda en gang forventer hun at jeg skal stille opp og ordne alt sammen.

Jajajaja, damen er psykisk syk. Men jeg har vært mor for min egen mor siden jeg var liten jente og nå er jeg 30 år!

 

Og jeg er så lei! Heldigvis har hun ikke flere barn enn meg (burde ikke hatt barn engang) så det var ikke flere enn meg som fikk barndommen ødelagt, men uheldigvis så er det dermed bare jeg som kan stille opp for henne.

 

For det er alltid jeg som stiller opp for henne. Aldri andre veien.

Jeg har så lyst til å bare kutte henne ut, men da tar hun vel livet av seg og det vil jeg ikke leve med. Da er det bedre å skrike ut frustrasjon her inne!!

 

Som barn av en psykisk syk kvinne så vil jeg slenge ut brannfakkelen og si at psykisk syke ikke burde få barn. Om man ikke kan ta vare på seg selv, bør man da få barn som skal ta vare på en?

 

*frustrert og lei datter*

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg sliter med det samme. Moren min er ikke stabil... Kan vel si at hun aldri var der for meg, jeg måtte være mor for henne.

 

Nå i julen toppet det seg, da hun kalte meg ei gal hore, sa at jeg ikke var datteren hennes...

 

Jeg kuttet all kontakt. Har ikke snakket med henne siden, føler at jeg må beskytte meg og min familie. Jeg er rett og slett drittlei av å være moren hennes+ den datteren som hun aldri skulle ha fått.

Hun har fått politiet til å ringe og komme hit for å se om jeg har det bra (de skjønte det da jeg forklarte min versjon), vennene hennes ringer og skriver mld (folk jeg ikke vil skal ha nr mitt, disse henv har jeg ikke svart på).

 

Du må beskytte deg selv i denne situasjonen! Hun er ikke ditt ansvar..

Vet at det er tøft, men du blir sterkere etterhvert!

 

Jeg har prøvd å skaffe hjelp til moren min, men det er bortimot umulig, siden hun skjerper seg når politi/lege snakker med henne.

 

Jeg flyttet til en annen kant av landet, for jeg orket ikke alle ryktene, og alle "velmenende" mennesker som absolutt måtte fortelle meg hva hun foretok seg.

 

Lykke til )

[Anonym bruker]

Hvor var barnevernet da du vokste opp? Vi hører jo stadig hvor fantastisk jobb dem gjør, men virkeligheten er noe annet...

[Anonym bruker]

Joda, de var der. Min mor fikk en del hjelp og støtte der og når alt kommer til alt så er jeg glad for at jeg ikke ble plassert i fosterhjem/instutisjon. Men i perioder på totalt 3 år så bodde jeg hos andre i familien pga min mor. Enten så var hun i fengsel eller innlagt et annet sted.

 

I tillegg til å være psykisk syk så er hun også rusmiddelavhengig, men det skjulte hun godt og jeg fant ikke ut av det før jeg var 18 år.

Men det forklarte en god del gjennom barne- og ungdomstiden min.

 

Noe godt har det vel kommet ut av det, jeg er av en helt annen sort enn moren min. Jeg er forbausende a4 og konservativ, antakelig en motreaksjon på min egen forelder.

 

HI

[Gjest ->>-]

Det er mange grader og arter av psykisk sykdom, og slett ikke alle utelukker at man bør ha barn.

 

Personer som mangler evnen til å yte tilstrekkelig omsorg bør selvsagt ikke få barn, enten det er grunnet psykisk sykdom eller noe annet.

[Tante Blås Squaw]

Enig med pila her.

 

Dessverre vet jeg altfor godt hvordan det er å ha en sånn mor, HI.

Selv kuttet jeg all kontakt med min mor da jeg var 24, og det er det smarteste valget jeg har gjort både for meg selv og for barna mine.

 

Ønsker deg alt godt *klemmer*

[Anonym bruker]

Jeg har en mor som er psykisk syk og har vært det nesten så lenge jeg kan huske.

Vi er 3 søsken hvorav jeg er yngst. Vi har alle tatt ansvar for henne i alle år når sykehus ikke har hatt kapasitet og hun nekter alle tilbud som kommer hennes vei. Da står vi igjen der alene med henne.

 

Jeg forstår hva du sier om at psykisk syke ikke burde få barn, men det virker som, etter min mening, at mange får barn FØR de blir psykisk syke. Det er viktig å skille mellom disse!

 

For det andre stiller jeg meg spørrende til dere barn som løsriver dere totalt fra deres syke mor. Jeg drømmer om det selv, men sett dere inn i deres situasjon? Det er det eneste som motiverer meg, at jeg selv er mor og ønsker at mitt barn skal vøre der for meg dersom jeg blir syk. Jeg har også blitt kalt for ludder, billig og stygg, men vet at det ikke er normalt. Det er sykt.

Hadde jeg visst at hun fikk hjelp av andre ville jeg aldri hatt kontakt med henne-ikke mine brødre heller, men nå er det kun oss hun har. Av og til tvangsinnlegges hun, men det er kun for korte perioder.

 

Vi er mange med spsykisk syk far eller mor, jeg er glad noen tar dette opp på forumet. Tror mange føler seg svært alene i denne situasjonen, som i utgangspunktet kan defineres som nesten uutholdelig.

 

Ønsker dere alle andre et lykkelig liv til tross for den sorgen dette må gi dere!

[Anonym bruker]

Pila, det er derfor jeg skriver at en som ikke er i stand til å ta seg av seg selv ikke bør få barn. Det er grader, det er jeg klar over. Jeg skriver ikke at alle som er psykisk syke ikke burde få barn.

Men så psykisk syke som min mor, så nedbrutte i angst, depresjon, rusmiddel og alskens dritt, burde ikke få barn.

 

Hun hadde problemer før jeg ble født og de har ikke blitt mindre med årene.

 

HI