Gå til innhold

Sliter med jobben og trives egentlig ikke lenger (langt)


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg har vært på samme arbeidssted i snart 10 år. Trivdes veldig godt. Hatt fint forhold til mine kolleger og sjefer.

Da jeg kom tilbake etter min første fødselspermisjon i 2006 så var det nesten som om jeg ikke hadde vært borte. Jeg fikk tilbake min gamle stilling, måtte bytte skift, men det skjer rett som det er.

Jeg fikk virkelig inntrykk av at min sjef forventet at jeg var oppe og gikk i jobben min etter et par uker, og det var jeg.

Så åpnet det seg en høyere stilling, og jeg søkte. Jeg ble kalt inn på øverste sjef sitt kontor og ble fortalt at jeg var en av de neste i rekken til å rykke opp. Jeg og en til.

Jeg begynte å vikariere i høyere stilling (det er litt av metoden vi får opplæring på, at vi vikarierer).

Så ble jeg gravid og fikk nr 2. Da jeg kom tilbake etter den permisjonen i mai i fjor var ikke noe som før. Jeg fikk ikke min gamle jobb tilbake, jeg ble "degradert" til en lavere stilling. Jeg mistet kompetansetillegget jeg hadde hatt før permisjonen. Fordi jeg ikke lenger hadde den stillingen.

 

Jeg fikk ikke lenger vikariere. Jeg søkte da det åpnet seg en høyere stilling, for å melde at jeg fortsatt er interessert.

Jeg fikk ingen tilbakemelding, annet enn at jeg ikke fikk jobben.

Ikke noe om at jeg er med i vurdering til senere stillinger.

 

Jeg har gjort like god jobb som før, det er ikke noen grunn til den "degradering" jeg har opplevd.

 

Nå er jeg gravid igjen og har totalt 4 uker jeg kan være på jobb før jobben må tilrettelegges for meg, eller jeg må få svangerskapspenger, fordi da har jeg ikke lov til å gjøre jobben min lenger.

 

Jeg har resignert og bestemt meg for at etter denne permisjonen orker jeg ikke være her mer. Jeg skal finne ny jobb.

 

Problemet mitt nå er at jeg mistrives så sterkt i jobben min at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Jobben min innebærer at jeg er bortreist fra familien i 14 dager om gangen. Så sitter jeg her nå, og angrer på at jeg dro på jobb.

Jeg har en sjef nå som ikke skjønner noe, hun er helt umulig. Eier ikke empati.

 

Jeg snakket nettopp med mannen.

Han sliter litt med seg selv for tiden og han er alene med våre to barn.

Jeg skjønnte på ham at han ikke har det best nå.

Og jeg lengter så hjem til mannen og barna mine.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg sliter selv.

Det er ikke det at jeg ikke vil jobbe, men trivselen min er helt borte etter den behandlingen jeg har fått på jobb.

Og så er det det at jeg vet at mannen ikke har det bra.....

 

Noen som har noen trøstende ord, eller råd?

Jeg er så fortvila.....

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Har ikke så mange trøstende ord, men vil gi deg en god klem.

 

Synes du skal lette etter en ny jobb, begynn nå. Om det blir for mye psykisk sett for deg, så tar du kontakt med fastlegen og forklare hvordan du har det. Du kan ha mulighet til å bli sykemeldt pga psykisk stress (og som jeg leser det du har skrevet, så høres det veldig stressende ut med jobbsituasjonen din, men vi alle opplever stress forskjellige).

 

Kanskje du kan ta opp studier for å få mere studiepoeng, og derfor skaffe deg en jobb der du er litt høyere opp enn du er nå? (Som da du søkte tidligere.) Vet ikke, jeg, for jeg vet ikke hva du gjør og sånt, men bare en idé.

 

Men som sagt, mest av alt, en stor klem.

Skrevet

Jeg hadde fått meg en sykemelding fort som fy!! Fastlege vil nok gi deg det siden du har blitt utsatt for diskriminering: Jeg vil påstå å si at du har blitt mobba bort fordi du har valgt å få barn (setter det litt på spissen).

 

Lykke til ;-)

Skrevet

Tusen takk for klem.

 

Jeg har egentlig en ny jobb på hold til jeg er ferdig med denne permisjonen.

Men pga at jeg er hovedforsørger i familien så av økonomiske grunner så kan jeg ikke bytte jobb før permisjonen er over.

Jeg skal egentlig bare holde ut 4 uker til, så er jeg i mål på en måte, for da slipper jeg å reise fra familien min etter det.

Jeg ville ikke hatt problemer med å jobbe dersom jeg kom hjem til familien min hver dag.

Men jeg er borte fra dem i 2 uker i slengen.

Jeg har aldri tenkt at man kan få sykemelding pga psykisk stress, jeg trodde egentlig bare man måtte bite tenna i sammen og holde ut.

Jeg kan aldri tenke meg at det er noe bra for fosteret heller når jeg har det slik som nå.

Jeg liker ikke følelsen av å være "degradert"

Jeg er stresset fordi jeg bekymrer meg for de som er hjemme.

Mannen er snill og tar godt vare på barna, men jeg vet at han ikke klarer å yte alt når han er der han er i dag.

De mangler hverken mat, klær, rutiner eller kos....men alikevel.

 

Jeg kom på jobb i dag og har 14 dager igjen før jeg får dra hjem til familien.

Tenker fælt på hvordan de 14 dagene skal gå.

 

Vi har sykepleier her som jeg kan snakke med, men jeg vet ikke om jeg orker å åpne meg for henne.

Liker ikke å åpne meg, begynner bare å gråte da, og det er ikke så lett når man skal se vedkommende til alle måltider etterpå.

Og hvis jeg gjør og hun bestemmer seg for å sende meg hjem, så må jeg alikevel fortelle sjefen min hvorfor jeg må hjem.

 

 

 

Skrevet

takk for støtte.

Jeg lurte på om jeg skulle sende en mail til likestillings og diskrimineringsombudet også og spør hva de synes om saken.

 

Jeg er ikke av typen som liker sykemeldinger, jeg vil helst holde ut...

Men jeg skjønner at av og til må man ta hensyn til seg selv og sine rundt, og det helst før det går galt.

Jeg mistet i fjor vår pga stress......

Skrevet

Snakket med mannen, og de hadde hatt en fin dag. Men lillegutt har feber og må bli hjemme fra bhg i morgen.

Han var glad til sinns og da hjelper det for min del også.

Men jeg savner dem, og vil gjerne være hjemme med dem

 

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...