når ble dere komfortable med mammarollen?

[Anonym bruker]

Jeg har nå, etter 12 mnd, begynt å komme meg mer ut sammen med sønnen min. Før så jeg bare hindringer. Dersom vi skulle på besøk til noen, måtte jeg hjem med han lille til han skulle sove. Han sover i vogn ute, så han kunne sove hvor som helst, men jeg syntes det var best å la ham sove hjemme, da slappet jeg mer av også

Vi var også allti hjemme til kl 18, da han skulle legge seg kl 19. Mange syntes jeg var hønemor, siden han kunne sove i vogna til vi skulle reise hjem i 01 tiden..

Vi er fortsatt hjemme til leggetid (jeg vil ikke avbryte nattesøvnen til gutten), men vi kommer oss mer ut, og jeg synes egentlig livet er mer ok

hvor lang tid brukte dere?

[Anonym bruker]

Ungen min er 15 mnd, og vil vel si jeg alltid har vært komfortabel i mammarollen. Men jeg er som deg, liker best å være hjemme med måltider og søvn. Synes ikke det er synonymt med å være ukomfortabel i mammarollen. Synes det egentlig bare går på hvordan rutiner man liker.

[Anonym bruker]

Her er det motsatt.

Har følt meg komfortabel fra dag 1 jeg. Har hele veien følt det naturlig, og har tatt det meste på strak arm.

 

Det første året var vi mye på farten. Jeg oppholdt meg mye hos mine foreldre, mannen min var pendler og ofte borte 14 dager i slengen. Men vi reiste ofte og var hos han i pendlerleiligheten også. Ordnet oss med utstyr både der og hos mine foreldre så vi kunne leve som "normalt" samme hvor vi var.

 

Vi stresset ikke så mye med å etablere rutiner, dette gjorde det litt lettere å være fleksibel i forhold til å reise. Men det var ikke helt uten heller. Når vi oppholdt oss lenge en plass, prøvde vi til en viss grad å ha faste leggetider om kvelden.

På dagtid sov han tidvis dårlig uansett. Så prøvde ikke å la det hindre meg i å gå ut.

 

Nå når han over året derimot, holder jeg meg mer hjemme. Nå sover han godt på dagen, men kun om vi er hjemme. Får han ikke nok søvn på dagtid nå blir han et mareritt å være sammen med.

Vi har en mer stabil bosituasjon, og har nå faste rutiner for legging.

[Anonym bruker]

ja, slik jeg har ordlagt meg er nok litt misvisende. Morsfølelsen kom litt sent ( 6 mnd, men beskyttelsesinnstinktet var der fra dag 1)..

Jeg har bare fått høre at jeg er så veldig overbeskyttende da jeg vil han skal sove hjemme. Merker også at jeg har ingen problemer med å ta en hel dag hos mine foreldre, men derimot hos venner kjenner jeg fortsatt at det trives jeg ikke med.. vet ikke helt hvorfor..

Jeg ER overbeskyttende, de får ikke gå ut å røyke der han sover, da må de ut den andre veien, vi har ikke på tven når det ikke er barnetv, han får ikke lørdagsgodt og blir irritert på folk som gir han sjokolade og godteri uten å spør, men det med søvn synes jeg er så viktig for små barn at det er på en måte blitt litt hellig... Det er veldig klare rutiner på når og hvordan.. Hva kan man kalle dette da? ser nå at dette ble veldig rotete, så om du klarer å tolke det, er du jammen god

[Anonym bruker]

Jeg synes egentlig bare at du virker som en god mor jeg HI.

At du verdsetter rutiner og passer godt på småen.

Høres helt flott ut, hilsen hun første som skrev til deg i stad:)

 

Noen kaller det hønemor, jaja.. så er vi litt hønemor da. Men det er faktisk bare til barnets beste at det er faste rutiner fra starten av, dette gir trygghetsfølelse for barnet:)

[Lemonia]

Jeg var egentlig komfortabel fra dag 1. Alt føltes veldig naturlig på en måte. Vi har som deg en fleksibel baby som kan sove overalt, men i motsetning til deg har vi dratt nytte av det ved å være ute med andre, handle e.l. selv om babyen sover i vogna. Ferieturer er jo som en drøm med en baby som ikke krever at han sover i sengen sin til nøyaktig samme tid hver eneste dag.

En eller annen person sa noe jeg kjente meg igjen i en gang, nemlig at man skal ikke forandre livet etter barna sine, men at barna skal heller bli en del av det livet dere allerede har, de skal gli inn i familien. Selvsagt tar man jo hensyn til barna og tenker på deres ve og vel, men jeg kunne ikke tenke meg å mure meg inne og ikke gjøre noe av det jeg pleier bare fordi jeg har barn. Skjønner jo at vi er forskjellige, og det er jo ingenting galt med din måte å gjøre det på hvis du er fornøyd med det, for det er jo det viktigste.