Litt frustrasjon bare..

[Anonym bruker]

Heisann! Jeg er så heldig å ha funnet mannen i mitt liv, og vi går nå straks inn i vårt femte år sammen, vært samboere i 3. Men, han kommer dessverre fra andre delen av landet, så jeg har da dratt han over fra all familie og mesteparten av vennene hans pga min skolesituasjon, noe jeg selvsagt ikke er noe glad for. Vi drar forøvrig over og besøker de rimelig ofte vil jeg si, helger fem-seks ganger i året (litt fordelt på mor og far siden de er skilt og bor et stykke unna hverandre) samt i lenge perioder på sommeren.

 

Jeg har ingen problem med å dra over der, for all del, det er kjempekjekt, og noe jeg selvfølgelig må regne med når situasjonene vår er som den er. Men det jeg irriterer meg grenseløst over er at de (mor, far og bror) kun har tatt seg én tur over til oss. Kun en gang har de giddet å ta turen over for å se hvordan vi bor og har det (det er nå snart to år siden), og irritasjonen min toppet seg hin dagen da min svigermor ringte og pratet med min kjære.

 

Vi har nemlig kjøpt oss leilighet sammen ( rett før jul), og har pusset opp hele kåken. Ganske mye jobb oppå både jobb og skole (jeg gjør begge deler), så vi er ikke helt ferdig enda, selv om det meste selvsagt er klart. Og når hun da pratet med han, sa hun ifra om at hun ikke var interessert i å komme over før vi var ferdig å pusse opp.

 

Etter at min far har brukt utallige timer på å hjelpe oss med oppussing av bad og toalett holdt jeg på å fly i flint. Kunne ikke hun eller faren i det minste spurt om vi kanskje hadde lyst på litt hjelp om de kom over en helg ellerno?? Ikke at jeg forventer det, for all del. Men å si det sånn som det var da totalt unødvendig. Og ikke tro nå at dette er mennesker med helse- eller økonomi problemer, for det er det ikke. De klarer seg utmerket godt, samt at de har rimelig fleksible jobber begge to, spesielt faren som har fri hver fjerde uke. Og når vi ikke har problemer med å finne hverken økonomi eller tid til å besøke de så ofte, så synes jeg virkelig de kunne kommet til oss en gang og, kun for å hilse på om ikke annet.

 

Jeg har innfunnet meg med at vi ikke er på prioriteringslisten der, i og med at de virker mest interessert i å realisere seg selv og egne drømmer (vi er forøvrig i begynnelsen av 20-årene begge to), men gruer meg litt til å få egne barn. Kan ikke helt se for meg at jeg orker å dra over såpass ofte da, og håper da inderlig de kan tenke seg å besøke oss litt oftere enn de har gjort til nå.

 

Phuh, deilig å få luftet ut litt..