Er ikke snillhet en god egenskap?

[Anonym bruker]

Jeg ser på meg selv som en snill person. Jeg ønsker å være snill, og jeg anstrenger meg for at andre skal ha det bra. Jeg prøver å være omtenksom, og gjøre fine ting for folk. Invitere på middag, kjøpe en gave når de ikke har det så bra, osv. I forhold prøver jeg å få partneren min til å føle seg trygg og elsket. Jeg sier ting som styrker selvtilliten hans, unngår ting som kan vekke sjalusi, osv.Men av en eller annen grunn er det som om det trigger noe i menn, det er som om de da får et behov for å teste hvor langt snillheten går.

 

Jeg er ingen skurefille, og jeg vet hva jeg finner meg i og ikke. Det at jeg ønker å få andre til å føle seg bra, betyr ikke at jeg lar meg tråkke på. Men hvorfor er det slik?

[Anonym bruker]

Jo, og du får jo en vss tilfredstillelse selv ved å være snill. Bekreftelse etc. Så egentlig er du snill fordi det får deg til å føle deg bra..

Egentlig er du og en egoist...

[Anonym bruker]

Jeg ventet bare på det svaret

 

Jeg ønsker å behandle andre mennesker høflig og omtenksomt fordi det er det jeg har blitt oppdratt til. Og fordi jeg tror på Den gyldne regel. What comes around goes around. Antakelig er jeg en idealist, og jeg tror at jobben med å skape en bedre verden begynner i det små.

[Anonym bruker]

Mor Theresa var også en egoist, 00.04.

[Anonym bruker]

Ja, hun ville sikre seg evig liv i himmelriket..... 00.04.

[Anonym bruker]

Jo, det eren god egenskap. Det er bare slik i vår ego-verden at veldig få vet å sette pris på det.

[Anonym bruker]

Det er interessant det du beskriver, og jeg tror mange snille personer vil kjenne seg igjen.

 

Å være snill er en god egenskap, og en beundringsverdig ambisjon. Å aktivt styrke andres selvfølelse er flott gjort, og gjør deg nok til et godt menneske å ha rundt seg. Så hvorfor blir snille mennesker stadig utnyttet? Vi vil jo egentlig alle ha en snill kjæreste.

 

Jeg tror at du kanskje tiltrekker deg mennesker som ønsker seg noen de kan utnytte litt. Mange snille mennesker jeg kjenner er veldig tiltrekkende på egoister (naturlig nok). Derfor er det uhyre viktig at du finner en god balanse mellom å være snill mot partner og å være snill mot deg selv.

 

Når du treffer noen er det viktig at du beholder et litt realistisk syn på vedkommende, og ikke blir blind av kjærlighet. Er dette et menneske som kommer til å behandle meg med respekt? Hvis ikke, bør du lete videre. Helst burde du kanskje finne en partner som er like snill som du er. Du fortjener jo også å ha det godt.

[Anonym bruker]

Å være snill er en god egenskap, men å ta helgenrollen eller å vise veldig tydelig at det er du som er "snill" virker ofte veldig irriterende.

 

Min bestemor var for eksempel regnet som veldig nill, men hun var også konfliktsky og ønsket at alle skulle se veldig godt det gode hun gjorde. Hun forventet takk og ros for det meste. Av den grun likte jeg henne dårlig. Jeg annså henne som en stor egoist som hadde funnet en måte å manipulere meneskene rundt seg på.

[Gjest]

Når jeg møter folk som er rene mor-teresa får jeg innimellom en utrolig trang til å pirke litt i overflaten deres for å se om det bor noe monster inni der eller om de virkelig er så gode, he he, kanskje de du har datet har følt at du har vært for god til å være sann også?

[Anonym bruker]

Jeg er slett ikke noen Mor Teresa eller helgen, jeg kan være både sint og sur iblant. Men generelt ønsker jeg å være et lojalt og omtenksomt menneske. Det betyr ikke at jeg flyr etter folk og fallbyr min egen snillet, men jeg prøver å være nøye på om jeg oppfører meg på en måte som tilfører andre noe positivt.

[Anonym bruker]

12.21 = HI

[Anonym bruker]

Fordi det får deg til å føle deg bra... Jadda. Du er så snill atte - var det det du ville høre kanskje?

[Anonym bruker]

Det er en fin egenskap å være snill

Klarer du å være det uten å ønske noe igjen? Å være genuint snill med alle og det i seg selv gir deg den tilfredstillelsen du trenger for å leve et rikt og lykkelig liv? Dette kan du klare å komme fram til selv, men det krever litt omstilling i tankegangen Lykke til

(jeg liker snille mennesker som er oppofrende, men ikke utslettende)

[sånn ca]

Det er en god egenskap å være snill, men det kan være en svakhet å være "dumsnill". Fordi mange ubevist utnytter seg av det.

 

Pappa har alltid sagt til meg, at belønnelser og snillhet er noe man må fortjene og ikke forvente. Det handler om å gi og ta, man utnytter hverandre^^

 

Jeg syns det er trist at de rundt deg ikke setter pris på all din godskap, det finnes ikke så mange av dere:) Sett grenser for hva du egentlig vil selv og ta bedre vare på deg selv, og de vil sette mere pris på det du gjør. Det er nesten som når du var liten og bare fikk lørdagsgodt i uka, den godisen var mye bedre før enn etter at man fikk muligheten til å spise så mye man ville og når man ville.

[Anonym bruker]

Poenget mitt er: hvorfor er det ikke slik at når noen er snill og omtenksom, så får folk lyst til å være det tilbake?

 

Jeg er ikke dumsnill, og jeg er ikke selvutslettende. Og jeg er ikke ute etter takk og helgenstatus, på ingen måte. Snill er en av mine egenskaper, men ikke den eneste.

Jeg prøver å behandle andre mennesker bra, både fordi det er det som faller meg mest naturlig, og fordi jeg tenker at det er den beste måten å skape en god stemning på. Jeg tenker at i et forhold så er det slik at når den ene parten er omtenksom, så får den andre også lyst til å være det tilbake. Men erfaringen min er at det ikke stemmer, menn tar det for gitt, og slutter å anstrenge seg. Så ja, på en måte er det kanskje egoistisk fra min side. Jeg forventer noe igjen, på den måten at jeg forventer at hvis jeg prøver å være imøtekommende og omtenksom, så gir det dem grunn til å være det tilbake. Jeg tenker vel at det er den beste måten å skape et godt forhold på. Men det ser altså ikke ut til å stemme.

 

 

[Cat.68]

Klart det er en god egenskap så lenge snillheten ikke spiser deg opp. Det som er veldig inntressant å se synes jeg er at hvis et menneske gir mye av seg selv, roser andre og er innkluderende og raus, så blir veldig mange mennesker misstenksomme og trur ofte vedkommende er falsk osv. Hvorfor er det slik egentlig? Akkurat som ei over her sa, De får lyst å pirke i overflaten for å lete etter spøkelser. Men hva er vitsen? Kan ikke noen bare være slik, uten å for den saks skyld være hverken helgen eller selvutslettende??