Hva gjør jeg nå..... ??

[Anonym bruker]

Skammer meg egentlig litt over det jeg skal si nå, men det må ut og jeg vet ikke hvem jeg skal skrike ut til. Kanskje noen andre har det sånn som meg.

 

Det nærmer seg slutten av svangerskapet og da skal man vel egentlig være glad og litt sliten.. Sånn er det vel ikke akkurat her. Jeg er stort sett sint. Ikke fordi jeg har noe/noen å være sint over, men det er så mye frustrasjon og sinne inne i meg fordi det hele tiden er noe som gjør vondt, er trist, fordi jeg er redd eller fordi jeg er så ufattelig sliten hele tiden. Alt er klart til babyen skal komme, men jeg forstår ikke at jeg skal bli mamma lenger.

 

Til vanlig trener jeg veldig mye, samtidig som jeg er veldig glad i jobben min. Jeg har nå ikke vært på jobb siden september, siden jeg har slitt veldig med oppkast, kvalme og jernmangel. Dermed har store deler av treningen uteblitt også. Lenge har jeg bitt tenna sammen og tenkt at det kommer en tid hvor jeg får tilbake treningstiden og jobbtiden min, men nå vil ikke tenna bite lenger. Ett kjempe nederlag! Utakknemlig tenker jeg at jeg savner det gamle livet mitt. Jeg har lagt på meg en del i løpet av svangerskapet, til min store fortvilelse. Har nærmest slutta å reise dit hvor jeg kan møte folk jeg kjenner, bare fordi jeg skammer meg over hvor "tjukk" jeg ser ut.

 

Alt dette koker inni meg.... Da blir jeg så sint at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.. Jeg forstår at det er tåpelig av meg å bli så sint og da ender det med at jeg gråter. Og jeg gråter og gråter og gråter. Da skal det nevnes at jeg har verdens herligste samboer. I 8 mnd har han nå hørt at jeg er sliten og har vondt og enda så er han like positiv. Jeg har virkelig drømmemannen. Men likevel blir jeg sint. Det går jo ut over han, desverre, men jeg vet ikke mine arme råd.

 

Hvordan i all verden skal jeg få tilbake gleden ved det som skal skje? Å få en baby er jo kjempestort og jeg burde vært overlykkelig, men det er så vanskelig. Kan noen hjelpe meg med noen råd??

[chixy]

Jeg vil absolutt oppfordre deg til å snakke med JM om dette. De har lang erfaring, både med det positive og det negative.

Har selv hatt endel negative opplevelser og tanker gjennom svangerskapet, og har hatt god hjelp av samtaler med JM. Og det skal jo være en spennende tid nå - ikke en trist! Selv om det er vanskelig, og du føler deg som en liten prikk på jordens overflate, er det viktig å ta til seg de tingene som virkelig er positiv. Trenger ikke å være de store tingene, men f.eks. ett godt ord fra noen, eller ett kjærtegn fra samboeren din uten at han egentlig hadde noen spesiell grunn for det. Prøv å snu den negative tankegangen til noe positivt. Ja - du er kanskje ekstra stor nå, men husk på at de ekstra kiloene du bærer på, forsvinner igjen.

 

"En normal fødselsvekt på barnet er ca. 3.5 kg

Men hva er egentlig resten?

 

- 2 – 4 kg blir muskler og fett

- Brystene øker med 0.5 kg

- Fostervannet veier 1 –1,5 kg

- Blodet øker med 2 – 3 kg

- Magen øker med 1 kg

- Morkaken veier ca. 750 gram"

 

Så kan du jo regne på det

I tillegg er det viktig å huske på at når en ammer, forsvinner også kiloene lettere, + at en kommer seg mer ut på trilletur og generelt er i mer aktivitet. Trening blir det også større muligheter for, spesielt dersom du er litt kreativ! Håper at jeg har gitt deg ett par ting som kanskje lyser opp dagen din litt. Forferdelig å ha det slik. Men - snakk med JM. Er derfor hun er der.

[Isabella.04.10]

Huff, det er ikke greit å ha det slik!! Er det første barnet ditt? Jeg var akkurat sånn når jeg var gravid med mitt første barn. Følte meg feit, var sykemeldt hele tiden, og hele svangerskapet var et smertehelvette pga ryggplager og et merkelig utslett som ingen fant ut hva var. Lå og gråt meg gjennom hver natt, klødde så jeg blødde og alt var bare helt elendig. I tillegg hadde jeg skikkelig angst for fødselen, så var nok mest derfor jeg aldri klare å slappe av og være glad for det lille barnet jeg skulle få. Kan det være derfor du er så sint hele tiden? For du er redd for alt som skal skje fremover?

 

Når fødselen kom, var jeg helt utslitt av redsel, helt til jeg fikk epidural og jeg ikke kjente riene eller andre smerter lenger. Satt og spilte kort med samboeren min og bare koste oss. Når jeg måtte begynne å presse, var jeg i en helt annen verden, så jeg synes ikke noe med fødselen var sånn jeg hadde trodd den skulle være. Nå bare gleder jeg meg til fødselen starter, for jeg synes selve svangerskapet er myyye verre enn selve fødselen. Det kan jo være en trøst?

 

Samboeren min var helt sjokkert over meg etter fødselen. Han sier at helt fra det sekundet gutten vår var ute av magen min, var jeg en helt annen person enn jeg hadde vært i 9 mnd. Jeg bare smilte hele dagen, og alt var bare helt på topp igjen. Han hadde begynnt å tro at jeg kom til å være sur, sint, trist og grinete for bestandig. Jeg bestemte meg for at å gå gravid igjen, det skulle jeg ALDRI gjøre igjen. Men å føde, det kunne jeg svært godt gjøre, det er en helt fantastisk opplevelfse

 

Jeg tror at det du kan gjøre nå, er som hun andre sier, snakke med jordmor om dette, hun vet nok litt råd om slike saker. Ellers synes jeg du bare skal finne fram sudoku, filmer eller andre ting som får tankene vekk, og du klarer å slappe av... så er det ikke så lenge igjen til det hele er over og du kan nyte gode trilleturer i (forhåpentligvis snart) godt vær, og gå av deg kiloene igjen Jeg gikk opp 22 kilo sist, og har gått opp over 20 kilo til nå (har 4 uker igjen...:s) jeg trener ikke. Så kiloene går nok rett av deg om du ikke har laget deg stygge uvaner med usunn mat ved fødselen forsvant nemlig 13 kg, så da var det "bare" 7 kg igjen til normalvekten når jeg som ikke trener noe som helst klarte å få tilbake kroppen min, klarer nok du det uten problem siden du er så glad i å trene!

 

Her babler jeg i vei, men føler så veldig med deg siden jeg hadde det slik sist svangerskap. Håper du får det bedre, og at du klarer å slappe av den siste tiden. Lykke til

[tvillingj-83]

Hei.

Jeg synes faktisk du syter over mye unødige ting... hvorfor ikke være glad over at du har et levende lite individ inni deg, som er helt avhengig av din kjærlighet, omsorg og varme. En velskapt liten baby er noe av det mest dyrebare som finnes, og å bli mamma er noe av mest fantastiske som kan skje i ens liv. For det skal du jo - snart bli mamma! Hvorfor ikke prøve å vende om negative tanker til det positive? Tror veldig mange har opplevd å ha det tungt i svangerskapet, psykisk og fysisk. Men så snart babyen kommer får man jo helt andre ting å fokusere på, og da forhåpentligvis, går også disse tankene over...

Det er absolutt ikke greit å ha det sånn, men du gjør det lurest i å be om en samtale hos fagkyndige personer enn andre gravide her inne på BIM, som også kanskje blir en smule deprimert fordi du sliter med dine ting. Og det er faktisk en del gravide her som faktisk gleder seg over at de snart skal få møte sin lille! Da hjelper det lite å spørre "hva skal jeg gjøre nå.."osv... Dette er ikke en psykisk helse forum/debatt, om du forstår? Kontakt en lege, jordmor eller psykolog - de kan garantert komme med mer veiledning og hjelp for hva du bør gjøre enn her. Beskriv for dem hvordan du har det. Spørr og grav om råd, det er jo derfor vi har dem. Det er ikke flaut å oppsøke hjelp! Alle kan ha det vanskelig innimellom, det er jo bare sånn livet er. Alle sammen sliter vi med våre ting. Livet er ikke noe dans på roser, men du trenger hjelp hvis du er redd at din tilstand vil påvirke din evne å utøve omsorg for barnet ditt. Morsrollen kan være tøff, men å dra deg selv ned med negative tanker gjør det ikke noe bedre! Hva med å ta med deg mannen din, så kan dere jo samtale begge to om hvordan du har det. Mannen din vil helt sikkert hjelpe og støtte deg så godt han kan om du ønsker det. Hvis du synes det er vanskelig å sette ord på følelsene, kan jo han hjelpe deg med dette. De bør jo være der for å engasjere, ta sin del av svangerskapet, lytte og ta seg tid til å pleie sin gravide, på den måten vil man og få muligheten til å komme nærmere hverandre, noe som er kjempeviktig! Du skriver at du gråter og gråter. Hva er det du gråter for? At du er lei og sliten pga de fysiske endringene med kroppen? Føler du deg ensom, savner noen å snakke med? Kanskje en kombinasjon av begge disse tingene? Det er jo ikke bare de fysiske, men og psykiske endringer som skjer inni oss under svangerskapet og etter fødsel. Kan det være depresjon du har? Eller er du rett og slett så usikker på alt som venter? Hvordan ser du på den kommende fødselen - gruer du deg? Kan det være dette som plager deg, kan man alltids høre om andre muligheter. For eksempel keisersnitt - er dette noe som du synes kunne være aktuelt? På hvilken måte opplever du det vanskelig? Kan du utdype det litt mer? Jeg hadde litt sånne tunge tanker med nr 1 i starten av svangerskapet, og jeg kan forsikre deg om at man vinner på det å snakke med noen om disse følelsene. Man føler seg bare mer og mer maktesløs og kraftløs om man ikke velger å gjøre noe med det. En føler seg mye bedre etterpå, og de har selvfølgelig helt taushetsplikt, Er jo godt å vite når man virkelig trenger noen. Du må ikke la denne tiden med de vonde følelsene og tankene få ødelegge deg! Det er egentlig ikke du selv som har valgt det, hormoner spiller også en god del inn. Så du skal ikke føle deg dårligere av den grunn.Hormonene kan nemlig være årsaken til at man føler seg slik: trist, lei, deppa, griner for ingenting, orker ingenting osv. Trøst deg nå heller med at denne tiden snart er over! Snart har du din lille baby i armene. Tenk så fantastisk! Det er da at man virkelig kjenner at man har fått lønn for "strevet":)

 

Masse lykke til

 

Håper ikke dette (litt) lange innlegget ble for overveldende for deg!

[Anonym bruker]

Takk for svar... Regnet vel egentlig med at noen tolket det som syting, men jeg skrev jo tross alt fordi jeg ikke ville ha det sånn. Er ofte jeg finner svar på andre spørsmål via andres problemer her inne. Uansett, jeg kjenner meg vel egentlig veldig igjen i det du sier "Isabella.04.10" og jeg tok det opp med JM i ettermiddag.

 

Om noen andre skulle ha det sånn, så kan jeg jo fortelle hva JM sa til meg. Dette er en reaksjon på at man har mistet kontrollen over blant annet kroppen og levemåten man er i. Ikke minst for det som kommer til å skje. Det er visst helt vanlig å reagere med sinne og tårer når man i tillegg til en god porsjon hormoner skal gi fra seg kontrollen til noen andre. I dette tilfeldet er det da babyen som skal komme. Man får en slags angst for å miste den hverdagen som var så trygg og forutsigbar. Spesielt vanlig var det visst for førstegangsforeldre. Dette kunne komme både hos mamma'n og pappa'n. Hun mente også at om en slik reaksjon skulle komme, var det like greit at den kom nå før babyen kommer og ikke etter man har født. Ett "stadie" enkelte bare må igjennom.

 

Fikk også noen råd om hvordan hverdagen kunne bli enklere. Først og fremst ville hun at samboeren min skulle massere hender og føtter når jeg kjente at jeg ble sint eller frustrert. I hender og føtter har man soner som kan lette litt på trykket man har inni seg. Fungerer nesten som akupunktur. I tillegg var det viktig å legge inn en ekstra hvileøkt hvor målet var ekstra søvn. Det kan jo være ett godt råd til alle gravide. Ellers mente hun at det var viktig å snakke ut ofte om hvor frustrert man blir. Ikke bare med en samboer eller kjæreste, men med venninner og andre som kan kjenne seg igjen i tilværelsen. Hjelper litt at man ikke er alene om noe.

 

Håper dette kanskje kan hjelpe andre som også har "gravd seg litt ned".