Hvordan glede mannen min? Han vil gifte seg, men ikke jeg..

[Anonym bruker]

Når jeg var mindre hadde jeg bestandig så lyst til å gifte meg..

Min store dag. Og pappa skulle føre meg opp alteret.

Men, så døde pappa for 3 1/2 år siden, og jeg har alldeles IKKE lyst til å gifte meg nå.. En stor del av meg mangler, og uten pappa er jeg ikke hel..

Skikkelig pappa jente..

 

Men, hvordan få mannen min til å forstå dette ?

Jeg akter ikke å gifte meg, mens dette er hans store drøm..

æsj...

 

Hilsen en fortvilet meg!

[Gjest sug lut]

Faren din er viktigste mannsperson i ditt valg om bryllup? Da ville jeg faktisk ikke gifta meg med deg. Det er trist å miste en far, men det bør være rimelig uavhengig av å gifte seg.

[Anonym bruker]

Pappa er nok den viktigste person for meg.. Uansett..

Han døde etter mange mange herrens år med sykdom.. Dette har gjort meg deprimert og psykisk ustabil..

 

Men, jeg finner ingen glede ved tanken på bryllup lengre..

Beklager, men slik er det..

 

HI

[Anonym bruker]

Det er ikke oss du skal beklage til, men mannen din.

 

Et bryllup handler om dere to og ders forhold, ikke om faren din. Det du beskriver høres rett og slett ikke bra ut. Jeg vil anbefale deg å søke hjelp. Og jeg synes synd på mannen din. Jeg tror ikke du kan få ham til å forstå dette. Tenk om moren hans var den avgjørende årsaken til at han ville/ikke ville gifte seg med deg?

[Anonym bruker]

Signerer sug lut her.

 

Ekteskapet handler om kjærligheten, tilliten og livet to mennesker har sammen. Det er derfor man gifter seg. Selve dagen og hvordan har ikke så mye å si, det er dagene, månedene og årene etterpå.

 

Hvordan påvirker det å miste faren din følelsene du har for din kjære? Jeg ville faktisk trodd det var motsatt...

 

[Anonym bruker]

Du skulle vel ikke gifte deg med faren din?

[Mortilbarn]

Jeg skjønner Hi godt.

 

Her har hun drømt om bryllupet fra da hun var liten, at faren skulle føre henne til alters. Så mister hun ham, og har fått psykiske plager pga dette. At hun da, på noe som skulle vært en av hennes livs beste dager, må bli minnet på et så stort tap, og føle sorgen over at faren ikke er der, kan være tøft for mange.

 

Jeg har selv en svigersøster som ikke vil gifte seg, fordi faren hennes ikke har vært en del av livet hennes fra hun var 12, og den som skulle føre henne til alters, bestefaren som hun vokste opp med, døde brått for noen år siden.

 

Du må bare forklare mannen din hvordan situasjonen er, kan hende du forandrer mening etterhvert som tiden går Hvis ikke kan du snu om på hele bryllupet; ikke gjør det slik du hadde tenkt! Dra til Las Vegas, gift dere på en strand i Spania (har en tante som gjorde dette), rådhuset med bryllupsfest etterpå, osv.

[Anonym bruker]

Hva tror du faren din hadde villet at du skulle gjøre?

Tror du ikke han skulle ønske du var gift?

[Anonym bruker]

Hvorfor ønsker mannen din å gifte seg da? Er det for å ha en kjempefest med gud og hver mann, eller er det pga. de juridiske og evt. økonomiske fordelene et eksteskap gir?

 

Dersom sistnevnte er grunnen kan dere jo bare bestille time på tinghuset.

[Himmel og hav]

Jeg tror du blander sorgen etter faren din altfor mye inn i nåtiden og framtiden din. Det er klart at tinng er annerledes siden han døde, men er det virkelig sorgen og tapet som skal styre livet ditt? Hva ville faren din synes om det? Ville han synes at det var et godt valg av deg?

 

Jeg tror at det vil være veldig vanskelig og sårt for mannen din at du knuser drømmen hans med den begrunnelse at din døde fars fravær er viktigere enn din samboers nærvær og drøm.

 

Du vil alltid "mangle en bit" etter å ha mistet en du er glad i, er du beredt til å risikere å miste samboeren din også? Vi mennesker må lære oss å leve med sorgen, tapet og savnet etter de vi er glade i som dør. Livet kan ikke og skal ikke stoppe opp, og om fokuset ditt alltid er på at "det blir ikke det samme uten pappa", så tror jeg at du kan ha god nytte av å snakke med en psykolog eller en prest, for dette er ikke bra for deg, tror jeg.

[Anonym bruker]

Hvis du ikke allerede går i terapi, så kan du jo begynne i det og ta dette opp der.

[Gjest sug lut]

Men da lar du være å gifte deg. Du skal ikke gjøre det for noen andre enn deg selv, og om forutsetningene ikke er tilstede for at du kan glede deg over det, er det null vits i. Og det er en helt grei sak å ikke gifte seg, langt å foretrekke på mange vis (utover det rent praktiske med papirjungelen). Men da må jo mannen vurdere hva som er viktigst for ham - en vielse eller deg. Så dere bør jo begge ta en seriøs vurdering av om det er hverandre eller ytre rammer som teller.

[Anonym bruker]

Bra svart, himmel og hav!

[Anonym bruker]

Den norske tradisjonen er at mann og kvinne går opp til alteret sammen, det er en amerikansk tradisjon å bli gitt bort av sin far. Kronprins haakon og mette marit valgte denne løsningen. En tilpasser seg livet, noen dør, andre har fedre som er uegnet til oppgaven, om du elsker mannen din tilpasser du deg, og dere finner løsninger og gifter dere slik som dere begge har lyst til. Må jo ikke ha det kirke bryllupet akkurat som du hadde sett for deg som barn. Du er voksen nå og må ta voksne valg og ikke barnslige, slik som det høres ut til at du gjør. Er ikke det viktigeste med å gifte seg faktisk å gifte seg, og ikke bare ha et bryllup?

[Nikki 75]

Jeg kan ikke skjønne helt hvorfor det at din far er død hindrer deg i å ville gifte deg...

Jeg kan forstå at du ikke har lyst til å ha et stort familiebryllup, med midtgang og hestesko-middag og taler etc, da blir det nok veldig tydelig at din far mangler. Men det er jo mange andre måter å gifte seg på, f.eks på tinghuset eller i utlandet.

 

Jeg syns det var veldig trist at min far ikke fikk oppleve mitt bryllup, eller noensinne møtt mannen min, men det hindret meg da ikke i å gifte meg med ham (borgerlig).

[Trollemor75]

Hei!

 

Det får være en sak mellom deg og din mann, men bare husk at det ikke er selve bryllupet som er viktig, det er ekteskapet som følger deretter. Om du ikke vil ha den store festen, kan dere ta en privat seremoni eller borgerlig vielse, i den grad det ikke er selve festen din samboer er opptatt av, men ektepakten.

 

Også må du vurdere hvorvidt du er villige til å risikere å miste samboeren din pga uavsluttet sorgreaksjon. Kanskje det ville være fornuftig å snakke med noen om denne sorgen, den virker ikke helt bearbeidet?

 

Lykke til med beslutningen.

 

En som har vært gift i snart 14 år.

[Anonym bruker]

HI her :

 

15.31 - Useriøs kommentar. Deg gidder jeg ikke å svare engang.

 

15.33 ( Fjaps ) Tusen takk for seriøst svar. Det du sier her er så rett så rett. Mange gode svar

 

15.34 - Pappa ville nok at jeg skulle gjennomføre det. Bli gift og være lykkelig livet ut.

 

15.36 - Mannen min har alltid hatt et ønske om å gifte seg. Han er nok litt gammeldags. Så kanskje derfor? Har aldri fått et helt konkret svar på hvorfor han vil gifte seg.. Men, han nevnte litt om at det har vært drømmen hans foralltid..

 

15.38 ( Himmel og hav ) - Jeg blander nok sorgen for mye inn i alt. Det er sant.. Hittil har sorgen og tapet styrt livet mitt.. Dette er noe jeg selv ikke ønsker, men hittil og har kommet meg ut av. Det er så utrolig vanskelig!!! Å det har heller ikke vært ett valg for meg sålangt. Det har bare vært sånn siden den dagen han forlot oss..

Samboern min har sagt det at han godtar det at jeg ikke vil gifte meg.

Men, han føler kanskje han trenger litt mer svar enn det jeg har gidd han sålangt.

Har snakket ukentlig med psykolog - Men, det hjelper ikke :-/

- Men, bra svart himmel og hav.

 

Nikki75 - Folk reagerer ulikt på sorg. Jeg og du er nok en av de.

 

Trollemor75 - Om jeg så skulle greie å skifte mening i den nærmeste tiden, så må nok bryllupet ha blitt heeeeeeelt annerledes enn det jeg hadde forestilt meg. Men, enda tror jeg nok at det ikke ville vært helt meg..

samboern min vil ikke gå fra meg kun pga det. Det har han sagt til meg.

Sorgen er nok ikke helt bearbeidet. Men mye av det er kanskje fortrengt og ikke helt bra - Mye vondt som ligger bak her..

Tusen takk trollemor75!

 

HI