Kranglet med sambo om pass av stebarn

[Anonym bruker]

Regner med det er flere som vil kjenne seg igjen i dette, og jeg håper jeg kan få høre litt om hvilke erfaringer og tips dere har.

I helga så hadde jeg en stor krangel med samboer som har et barn fra før. Jeg hadde visst lenge at han skulle bort, og at biomor skulle ha barnet. Jeg hadde derfor planlagt å være for meg selv denne dagen, jobbe litt, shoppe, kose meg i mitt eget selskap rett og slett.

Onsdag så dukker spørsmålet opp om ikke jeg kan være hjemme med stesønnen min fordi mor ikke hadde mulighet. ( Både mor og far skulle på en fritidsaktiviet) Jeg sa først nei, at jeg skulle på jobb etc. Da blir han drittsur og påstår at jeg ikke stiller opp, at jeg ikke tar ansvar etc. Jeg stiller opp for barnet hele tiden, jeg er som en mor for stesønnen min når han er hos oss, men jeg er ikke den som har ansvaret for han, og det irriterer meg noe grenseløst at jeg skal få dårlig samvittighet for at jeg sier nei. Hvorfor kan ikke de droppe en aktivitet, selv om det jeg skulle gjøre ikke er så viktig? Samboeren min påstår at jeg er egoistisk, men jeg mener han er det som ikke ser min rolle i dette. Jeg er kjekk å ha når han skal bort, men det er ikke så viktig å fortelle meg hva han og mor blir enige om. Altså jeg skal være en del av familien, stille opp etc, men ellers holde kjeft. Er det sånn det skal være? Er det sånn dere har det? Jeg kan godt være hjemme hvis det passer sånn, og da med glede, men jeg synes ikke det er greit at jeg må droppe ting. Det er ikke mitt ansvar. Uansett vi er kjempe sinna på hverandre og vi fant ingen løsning da vi er svært uenige. Har dere noen tips?

[Anonym bruker]

Jeg hadde en lignende krangel med min mann sist uke om akkurat det samme. Det vil si at han allerede HADDE sagt til biomor at barnet kunne være her en ekstra natt. Han hadde planer om å være bortreist på jobb denne kvelden, men jeg hadde ingen planer (les: skulle ikke på noe). Jeg ble så utrolig sinna! Det endte med at mannen fint fikk være hjemme med barnet sitt selv. Jeg var her jeg også og stemningen var ikke god, men det bryr jeg meg ikke om. Det er ganske frekt å bare avtale noe og så tenke at det går greit med stemor fordi hun ikke skal på noe. Jeg sa at det ikke er noen selvfølge at jeg gjør slikt som å passe hans barn. At han skal spørre og så godta svaret mitt. For selv om jeg ikke hadde noe spesielt jeg skulle, så er det min tid det går ut over. Jeg hadde som deg tenkt å kose meg i mitt eget selskap, noe jeg gjør svært sjelden. Jeg har også sagt ifra om at jeg skal vite ALT som har med stebarnet å gjøre, dvs. endringer, ting vi skal på med barnet, ting barnet skal på osv,osv. Dette fordi jeg er her jeg også og det går "ut over" min tid, derfor skal jeg være involvert. Det er det jeg krever igjen for alt jeg gjør for ham og barnet hans. Jeg sa at om mor spør om hjelp til pass el.l så skal han alltid spørre meg om det er greit, også når det ikke er snakk om at jeg skal passe. Det kan være ting vi har planer om som par f.eks., og da er ikke jeg enig i at vi bare skal la være å gjøre det vi har planlagt pga av at biomor trenger hjelp. Vi må isåfall bli enige om det!

[Anonym bruker]

Hei du, utrolig hvordan jeg kjenner meg igjen i dette. Både leit og trøstende og se at dette trolig er ganske vanlig rundt om i de mange sammensatte hjem...

 

Jeg synes det er arrogant av begge bioforeldrene å selv prioritere fritidsaktiviteter, for så å forvente at du skal passe gutten. Normalt sett må man nok trå til i blant i form av "barnepass" når man har valgt å gå inn i et forhold hvor en eller begge parter har barn fra før av, men jeg synes ikke det er riktig å foreldrene å forvente MER av stemor enn de selv er villige til å gi/gjøre for barnet.

 

Du er ikke egoistisk!! Det er til og med greit at samboeren din forventer at du stiller opp i blant, men da må du jo forespørres/få være med å planlegge i forkant. Jeg kjenner meg så veldig igjen. For min del endte jeg med å gå ut av forholdet pga summen av alle slike opplevelser, men jeg kjenner det fremdeles gjør vondt når jeg leser slik som innlegget ditt. Tilfeldig at jeg kom over disse sidene - skulle ønske jeg visste om dem mens jeg satt midt i det. Dagene er imidlertid gode nå.

 

Jeg synes du skal si i fra til samboeren din at du selvsagt ikke har noe i mot å stille opp, men at du da også må få være med i de praktiske avgjørelsene i forkant. De to henger sammen :-) Ikke gi opp :-)

[Anonym bruker]

Vi krangler ikke om slike ting. Vi vet begge at er det hans samværshelg og han skal noe spes, må han spørre meg om det passer å gjøre dette den helgen. Passer ikke det, må han finne annen barnevakt og passer ikke det, så må han droppe det. Vi er jo en familie og hvis han skal noe er jeg den første han spør om å ha barnet sitt, ikke biomor. Skjønner ikke hvorfor han skal spørre henne om det. Samvær er samvær og da er barnet hos oss, ikke hos mor. Jeg hadde blitt skuffet om far spurte biomor før meg.

 

I ditt tilfelle hadde jeg svart at : Ja, det kan jeg, men ikke før etter at jeg har tatt en liten tur på jobben og fått gjort unna litt shopping.

 

Jeg foreslår at du forteller samboeren din at du gjerne kunne tenke deg å ha stebarnet, men at du akkurat denne dagen hadde planlagt litt etterlengtet bare deg alene tid fordi du trodde at stebarnet skulle til mor som avtalt. Si også at du vet at han ønsker at du stiller opp, og at du ønsker dette, men at det ikke virket som at noen av de trengte deg da de avtalte seg i mellom, så da fant du på noe helt for deg selv og gledet deg skikkelig til det og ble litt lei deg når du trodde du ikke fikk den tiden likevel. Han bør jo forstå dette synes jeg. Han har vel behov for å komme seg ut alene litt han også. Samtidig, så er hovedansvaret for barnet hans, og hadde ikke du vært der hadde han måttet droppe sin aktivitet uansett...

 

Hva ble utfallet forresten? var han, du eller dere begge hjemme?

[Anonym bruker]

En ting er å hjelpe sin egen samboer, og passe litt unger for han. Men er avtale at ungene skal være hos mora si, så får hun ordne med barnevakt om hun skal pleie sine egne fritidsaktiviteter, da er det hennes problem.

Om min samboer ønsker å avlaste sin eks, så får han avlaste sin eks, jeg gjør det ikke. I alle fall ikke uten å bli spurt. Jeg hadde blitt dritfornerma om min mann hadde forventet at jeg skulle gjøre om mine fritidsplaner for at hans eks skulle kunne gjennomføre sine.

Jobb stiller seg litt i en annen kategori.

[Anonym bruker]

Svært enig med anonym 18:50

 

Jeg stiller gjerne opp på far om han spør pent og informerer i god tid, men å skulle stille opp fordi exen hans skal på "fritidsaktiviteter" synes jeg er langt mer en forventet.. Og særlig uten å spør deg først. UAKSEPTABLET!

 

Vi har også hatt noen sånne tilfeller hos oss.. Bl.a. hvor kjæresten til moren måtte få "slappe av", og jenten således være hos oss hele deres helg... Faren tok det som en selvfølge at han kunne si ja til det, og selv dra på byen og sovet ut hele neste formiddag..

 

Da var baby kun 4-5 mnd, og jeg hadde knappest sovet de siste par uker.. Hvorfor skulle stefar gå forran mine behov? Har sjeldent følt meg så trakket på.. :-(

 

Også på et annet tidspunkt hvor hun skulle være hos mor, og far ut endte det med at hun måtte være her hos meg... Jeg hadde avtalt jentekveld med noen venniner, og det ble ikke akkurat som planlagt med en 13-åring sittende oppå oss hele kvelden..

 

Faren har heldigvis forstått at han ikke kan overkjøre meg på denne måten, men det tok desverre litt tid..

 

Moren mener at ettersom jeg er hjemme med baby, så kan jo jeg ta datteren hennes også på 0 dagers varsel, ettersom jeg da ikke har planer.. (Hva vet da hun om det?). Dessuten så er det å slappe av å hente seg inn også en viktig plan!!

 

[Anonym bruker]

Oh my, jeg kjenner det koker under topplokket når jeg leser innlegget ditt. Kjenner meg igjen, ja!

 

Er gift med en mann som har en skjønn datter fra tidligere ekteskap.

Far og mor er dessverre alt annet enn gode venner, og mannen min er så lei av krangler med henne at han noen ganger gir etter for hennes ønsker og heller satser på at det ordner seg med meg likevel. Vi hadde en nesten identisk situasjon hvor det var mors tid, men mor var opptatt så kanskje barnet kunne være hos far? Far er også opptatt, så han spør meg om jeg kan passe datteren. Jeg svarer nei, jeg har planer.

 

Så skjer det at mor slår seg vrang for å få viljen sin, og far sier "ok, hun kan være her", og satser på at det ordner seg med meg likevel.

Det gjør det IKKE! Jeg blir forbanna og føler meg totalt overkjørt. Far blir forbanna og synes jeg kan hjelpe han i en vanskelig situasjon. Nei, sier jeg, det er DU som har satt deg selv i en vanskelig situasjon fordi du ikke orker konflikter med din ex.

 

Enden på visa ble at han var forbannet, datteren endte med å bli med pappa på et møte og jeg følte meg som en dritt.

 

MEN din kjæreste kan ikke FORVENTE at du skal stille opp på mors tid når barnets egne foreldre ikke kan. Det er ikke ditt ansvar at mor plutselig har lagt planer. Hvis du føler det er feil, så er det feil. Og det bør kjæresten din respektere! En far og mor har alltid hovedansvaret for eget barn. Alle andre kan stille opp på forespørsel, men ingen kan kreve det av deg.

 

Og forøvrig så kom mannen min til meg i ettertid og sa han hadde full forståelse for min reaksjon og han roste meg for at jeg klarte å sette klare grenser, noe han selv sa han ønsket å bli bedre til.

 

Konklusjonen er at av og til må man gjennom en liten storm for at ting skal falle på plass i et forhold. Lykke til!

[Anonym bruker]

Trådstarter her. Takker for alle innlegg, godt å vite at man er flere og at jeg ikke er fullstendig alene. Jeg ble hjemme den dagen, stemningen var sur. Jeg har sagt tydelig i fra hva jeg mener, vi ble på en måte ikke ferdig kranglet fordi vi fikk besøk, normaltsett ville han ha tatt opp krangelen igjen, men det har han ikke gjort. ( Jeg gidder ikke fordi jeg har sagt hva jeg mener om saken) Håper det er fordi han skjønner at jeg faktisk har rett, uansett så er jeg klar for en ny diskusjon når det måtte komme.

Det er litt synd at det skal være slik at vi får dårlig samvittighet når vi ikke stiller opp, jeg føler virkelig jeg stiller opp både for han og barnet, men jeg valgte å ikke få barn tidlig og jeg trenger fremdeles litt tid for meg selv. Føler at jeg hele tiden må stå på pinne for dem, hva gjør de for meg? Noen ganger føler jeg at jeg blir tatt som en selvfølge. Lurer virkelig på hva jeg får igjen for det. Håper at barnet en gang kommer når det blir voksen og takker meg for deg jeg har gjort. Vet vel at man ikke skal forvente så mye, men det hadde vært fint.

[Anonym bruker]

For meg gjelder det også om han selv er hjemme for å ta seg av barnet og ikke forventer at jeg skal ta på meg ansvaret.

Det er av og til greit å ha barnefri, og avlaster han eksen med å ta ungene, belaster han meg. Jo mer han avalster henne, jo mindre avlaster han meg med felles barn.

All slike endringer i samvær bør spørres om, og aksepteres, av og til legger man planer etter når man ikke har stebarna og de planene bør respekteres. De planene trenger ikke å involvere å skulle ha selskap eller at en skal ut, av og til er det fint å bare være voksne hjemme i eget hjem, bare for å slappe av.

Dette ordner jeg med egne barn etter de har lagt seg, eller jeg avtaler med min mor at de små kommer og spiser middag med dem på søndag eller lørdag eller en ettermiddag i uka, slik at vi enten bare kan slappe av eller jobbe litt, eller ta oss en hyrdestund midt på dagen.

Når det gjelder stebarna legger vi slikt til når de er hos mora si, jeg tilpasser meg samværsordningen, og liker ikke å måtte endre planer.

Jeg tvinger ikke min mann til å endre sine planer ved å invitere huset fullt i folk når jeg vet at han gjerne vil sitte å se på tv og ta livet kuli. Jeg spør først!