Usikker fremtid..

[Anonym bruker]

Igår tok jeg endelig mot til meg og fikk sagt til min samboer at hvis han ikke snart valgte å bruke sine resurser på å ha en familie og et hverdagsliv som fungerer og skaffer seg en jobb...men kaster bort alt på de tingene han interesserer seg for, uten tanke på det økonomiske...så ser jeg meg nødt til å ta en bestemmelse for meg, ikke oss. At jeg heller går videre alene enn å være i et forhold som ikke gror, men dør sakte men sikkert.

 

Så fikk jeg ikke noe svar, som vanlig. Ingenting.. Jeg sier at jeg nå er på grensa til å forlate han, og han tier? Om han heller ikke ønsker å fortsette så ga jeg han jo veien ut...men ønsker han å bli og å få det til, ja så hadde jeg forventet litt med kamp enn det.

 

Jeg vil at vi skal være sammen, stå sammen og bygge noe varig. Men jeg klarer ikke å gjøre det alene, da er jo hele poenget borte.

 

 

[Anonym bruker]

Han vil nok ikke det samme som du. Han vil nok helst bli forlatt, for å slippe å forlate, og dermed beholde en slags "uskyldig offer"-rolle. Mange menn er bare store barn, som faktisk blir letta når noen andre tar ansvar for å gjøre valgene for dem.

Jeg er lei for å si det, men han vil nok ikke være ektemann og familiemann. han vil nok helst være hobbyopptatt ungkar.