Han har mistet følelsene for meg....

[trollmorssmåtroll]

Noen som har opplevd at følelsene totalt har forsvunnet for partneren for å så vende tilbake med full styrke igjen?

 

Mannen min ga meg for noen timer siden den vonde beskjeden om at han hadde mistet følelsene for meg, og at han ikke hadde hatt de rette følelsene for meg på en stund...

Jeg har merket at det har vært noe veldig anderledes mellom oss etter jul, og har mast en del på han ang det....noe som absolutt ikke har bedret situasjonen ( kunne man bare skru tiden tilbake)

 

Jeg skrev her før jul da jeg oppdaget at han hadde et flørteforhold til ei annen jente, han var da usikker på hva han følte både for meg og henne.

Han fant da ut at han elsket meg, og at det aldri hadde vært noen ordentlige følelser for henne.

Han sier at det ikke er noen andre inni bildet nå....og jeg tror han faktisk på det. Tror mer den flørten var med å åpne øynene hans for at det var ting som absolutt ikke stemte mellom oss.

 

Vi har pratet litt nå, og blitt enige om å leve sammen for å se om følelsene kommer tilbake....Han virker vel tvilende til at det funker, men jeg vil så gjerne ikke gi opp uten kamp. Vi har mange barn og mange år sammen....så håper så sterkt alt retter seg!

 

Er det totalt dødfødt å prøve å bringe tapte følelser tilbake?

Er så redd for å håpe for mye....

 

Jeg virkelig elsker denne mannen!

[Meg + 2 prinsesser]

Så utrolig trist da Føler med deg..

 

Jeg tror ikke det er dødfødt, men jeg tror det lett kan bli "krampeaktig" også, og presser frem noe som enten ikke er der, eller som kanskje ligger ganske godt gjemt.. Er dere ofte alene dere to, BARE dere to? Er dere flinke til å finne på ting bare dere to? Utrolig nok hvor klisje det er, så er det absolutt nødvendig også.. Også er det jo viktig at mannen din virkelig vil gå inn for det her da, er det halvhjertet er det veldig liten vits..

 

Håper dere finner ut av det og at mannen din finner ut at han ikke kan få det noe bedre noe annet sted! Lykke til

[trollmorssmåtroll]

Vi er nesten aldri alene, så det hadde vi nok trengt ja.

Eneste han vil nå er å la alt ligge...null diskusjoner, null nærhet....null kamp rett og slett.

Hadde jeg bare fått han til å være med å kjempe.... men han ser absolutt ikke vitsen i det akkurat nå.

 

Takk for svar!

[Meg + 2 prinsesser]

Men.... Vil du det da? Kjempe for noe alene, som dere absolutt burde være to om? Hadde mannen min sagt han ikke hadde noen følelser og heller ikke var interessert i å finne ut av tingene, hadde jeg nok satt kroken på døra.. Du vet, det betyr ikke at du aldri finner lykken igjen.

 

Kanskje det også er det han trenger for å finne ut av ting, få alt på avstand og kjenne på en annen tilværelse?

[trollmorssmåtroll]

Hadde også trodd det var kroken på døra...men kjenner jeg ikke klarer å gi opp.

Vi har begge hatt langvarige forhold før, og har mine, dine og våre barn...så dette blir kaos Så finne lykken på nytt er det nok ikke håp om.

Håper han bare trenger litt tid...at ting vil løse seg om jeg slutter å mase.

Håper så inderlig at han blir med på familiekontoret neste uke....bare det å vite vi gjør ALT for å løse situasjonen vil få et brudd til å føles lettere.

 

Tusen takk for svar igjen!

 

 

[Meg + 2 prinsesser]

Nei, det er klart.. Lett for meg å si her, at det hadde vært kroken på døra. Man gjør selfølgelig alt for å få beholde det som betyr mest og mye her i livet! Jeg håper for din skyld at han også legger en innsats i det, og at han blir med deg på familiekontoret, der kan man få mye hjelp!

 

Masse lykke til, igjen!

[Tommage♀♂]

Hei! Jeg må bare få skyte inn en ting her.

Jeg har mistet følelsene for min mann, og velger nå og gå. Det er lenge siden følelsene forsvant, men jeg har oversett det og tenkt at det var en død-periode som ville gå over etter hvert. Min mann har også mast etter nærhet, og jeg har avvist og avvist. Og han har mast mer og mer.

 

Da jeg endelig gikk det skrittet og sa at jeg ville gå snakket vi litt om familieterapi, men jeg visste innerst inne at det var dødfødt. I tillegg fablet han om tur for oss to, for å være alene. Det var det SISTE jeg ønsket! Hadde vi reist bort hadde det blitt så trykket stemning, for jeg ville det jo ikke egentlig. Og selv om vi hadde vært enige om å ikke prate om det, så hadde begge tenkt på det. Alle smil hadde vært påtatt, hvertfall fra min side.

 

Om han har det som meg, så vil alle forsøk fra din side ha motsatt virkning...Desverre=( Har derfor ingen andre tips enn å forsøke å leve som normalt. IKKE PRESS HAM!

 

Håper det ordner seg for dere!

 

 

[Tommage♀♂]

Hei! Jeg må bare få skyte inn en ting her.

Jeg har mistet følelsene for min mann, og velger nå og gå. Det er lenge siden følelsene forsvant, men jeg har oversett det og tenkt at det var en død-periode som ville gå over etter hvert. Min mann har også mast etter nærhet, og jeg har avvist og avvist. Og han har mast mer og mer.

 

Da jeg endelig gikk det skrittet og sa at jeg ville gå snakket vi litt om familieterapi, men jeg visste innerst inne at det var dødfødt. I tillegg fablet han om tur for oss to, for å være alene. Det var det SISTE jeg ønsket! Hadde vi reist bort hadde det blitt så trykket stemning, for jeg ville det jo ikke egentlig. Og selv om vi hadde vært enige om å ikke prate om det, så hadde begge tenkt på det. Alle smil hadde vært påtatt, hvertfall fra min side.

 

Om han har det som meg, så vil alle forsøk fra din side ha motsatt virkning...Desverre=( Har derfor ingen andre tips enn å forsøke å leve som normalt. IKKE PRESS HAM!

 

Håper det ordner seg for dere!

 

 

[trollmorssmåtroll]

Takk!

 

Ja får krysse fingrene for familiekontoret. Regner ikke med det er håp uten iallefall.

Ikke for at familiekontoret alene kan redde oss, men fordi det da viser at han ønsker å kjempe..

[trollmorssmåtroll]

Så ikke svaret ditt før nå jeg Tommage!

Godt å høre fra noen som står/har stått der han står nå.

 

Etter en så og si søvnløs natt klarer jeg å se at det ikke er noen gnist mellom oss lenger, og at det har forsvunnet gradvis etter jul.....jeg klarer ikke å se om det er en lang eller kort periode i denne sammehengen...

 

Jeg skal gjøre alt jeg kan for å roe ting ned, ikke diskutere eller kreve noe av han...bare være der om han ønsker.

 

Dette føles helt uvirkelig.....hadde ikke i min villeste fantasi sett for meg at vi noensinne skulle gå fra hverandre.

 

Kan ikke være lett å stå på den andre siden av det hele heller, og håper det går bra med deg! Klem