Svangerskapsegoisme, eller bare egoisme generelt?

[Anonym bruker]

Er det mulig å klage så innforjævlig mye som enkelte gravide gjør? På Facebook!?? Alt av helt normale svangerskapsplager skal beskrives og høstes sympati for. Vondt her, tungt å reise seg, tungt å gå, vondt der, uæ babyen sparker, uæ babyen er rolig, "nå har jeg vært gravid i nesten 38 uker så nå kan han bare komme"... ALLE som er eller har vært gravide har plager i en eller annen form, men de fleste innser at det er naturlig og at de må bite sammen tenna litt, for DET GÅR FAKTISK OVER GANSKE SNART.

 

Men det som ligger i bunn og plager meg er vel egentlig at det ikke er NOE som betyr noe lenger, hvis det ikke har med vedkommende selv og hennes graviditet å gjøre. Hun var egosentrert før, men nå har det tatt helt av. Jeg trodde vi var gode venner, men tydeligvis ikke.

 

Og før noen sier noe: Nei, jeg er ikke misunnelig. Jeg har barn selv, og har en villig mann og kan bli gravid når jeg vil det - så jeg både vet hva hun har vært gjennom, og jeg har mulighet til å havne i samme situasjon hvis jeg vil.

 

Det sårer meg bare sånn at da jeg var gravid så måtte JEG anstrenge meg for å nå inn i hennes "verden" for ikke å miste henne pga mitt nye liv og hennes som var stagnert (noe hun forøvrig ikke klarte å takle så bra, og frøs meg ut i begynnelsen av graviditeten). Nå som hun har fått kjæreste og er gravid så er det fortsatt jeg som må anstrenge meg for henne, det går liksom ikke andre veien. Hun viser null interesse for meg og mitt liv, ringer aldri og gidder sjelden å møtes (får noen ganger følelsen av at hun finner unnskyldninger for å slippe). Hvis jeg ringer så blir hun litt rar og jeg får ganske raskt beskjed om at hun holder på med noe og har ikke tid til å prate.

 

Jeg har mest lyst til å fase henne ut av livet mitt, eller i hvert fall få henne på avstand slik at jeg ikke skal betrakte henne som en av mine nære venner lengre, men jeg klarer ikke helt det heller. Av en eller annen bisarr grunn får jeg nemlig dårlig samvittighet..

 

La meg bare legge til at hun er typen som det ikke nytter å snakke med, fordi hun tar seg veldig nær av alt som ligner kritikk, og går i sterk forsvarsposisjon. Deretter går hun hjem og forteller om det til venner og familie, sikkert fordi hun har behov for å få en bekreftelse på at hun ikke har overreagert - og da kommer jo bare hennes side frem, og den andre parten stilles i et dårlig lys. (Dette vet jeg, fordi jeg mang en gang har vært den hun har lesset ut av seg til, og har sett at hun tar litt vel av noen ganger.)

 

Tja, hva ville jeg med dette? Aner ikke, men fikk i hvert fall ut litt frustrasjon.

 

[Gjest]

Bare egoisme. Jeg kjenner gravide som har hatt skikkelige komplikasjoner som likevel har hatt evne til å sette seg inn i andres situasjon og fatte at andre også kan ha det vanskelig.

[Anonym bruker]

Gjør deg selv en tjeneste og glem hele dama du.

 

Snakk med henne om ho ringer eller kommer på besøk men ikke vær den som tar kontakt.

 

Tydelig at dette vennskapet ikke gir deg noe så hvorfor skal du anstrenge deg og gå å irritere deg?

 

[Dunder]

Akkurat det med å klage over å være gravid synes jeg ikke er egoistisk. Det er mange som bare skal idyllisere svangerskap og forteller om hvor fantastisk det er å være gravid, da må andre få lov å si at de synes det egentlig er ganske rævva. Det kan være befreinde for andre å høre også det.

 

Når det gjelder det andre du tar opp så blir det noe annet. Når en relasjon blir veldig "skjev", altså hvor den ene føler at den bare gir mens den andre bare tar, så blir det vanskelig å være i denne relasjonene. Det sliter veldig på den som er giveren. Man kan velge å gå i konfrontasjon eller man kan bare sakte men sikkert avslutte eller tone ned vennskapet.

 

Jeg har selv hatt en nær venninne som jeg ikke orket å være venn med av en slik grunn. Hun var en flott jente på mange måter, men vanvittig selvsentrert, og med null evne til å se dette selv. Mange før meg prøvde å ta det opp med henne, med det resultat at hun gikk rett i offerrollen og alt handlet til slutt bare om henne. Etter å ha sett på dette orket jeg selv ikke gå i konfrontasjon, men bare bevegde meg mer og mer fra henne. Jeg slipper i dag at det er pinlig å møte henne på fest, for vi har jo aldri kranglet. Like greit det, egentlig.

[Anonym bruker]

Dere har selvsagt rett, og hvis jeg selv skulle svart på en slik tråd så ville jeg trolig skrevet noe sånt som at valget er enkelt; dropp hele dama. Problemet er at jeg bor i en liten by, og nå skal jeg innrømme hvor feig jeg er: jeg er litt redd for å bli "viggo vennelaus". Alle de andre vennene mine bor andre steder i landet og er her kun noen få ganger i året, så i det daglige så er omgangskretsen min veldig begrenset (og glir stadig lengre unna), og det merkes om jeg skal kutte ut en av dem.

 

På den annen side så er ikke det sosiale livet mitt akkurat pulserende og spennende nå for tiden heller, mest fordi jeg ikke har så mye tid til overs i hverdagen med full jobb, barn og hus. Men, det hadde vært fint å føle at jeg hadde noen å vende meg til om det skulle være noe. Mannen og familien blir liksom ikke det samme.

 

Dette ble en stakkarslig sytetråd, men la gå.

[Anonym bruker]

Hallo,

Kjente at jeg ble litt matt av overskriften og begynnelsen på innlegget ditt... men så leste jeg resten - og da forstod jeg at det egentlig er ei spesiell "venninne" du "klager & syter" over..

For når det gjelder gravide og klaging generelt - synes jeg det skal være lov

 

Du skriver det jo selv - at det er DU som må streve for å beholde vennskapet til denne dama... - da du var gravid ..og nå, når hun er gravid..

Høres veldig slitsomt ut i mine ører...

Dropp dama - finn deg noen nye venner som har litt å gi DEG også!

 

Lykke til, klem

[Anonym bruker]

Må si meg litt enig med deg, HI... Jeg er også lei av FRISKE gravide som klager over småvondt her og må-opp-og-tisse-om-natta der. Newsflash: Slik er det faktisk for ALLE - og tror du virkelig at ting blir roligere etter fødsel? Think again! Man er jo også faktisk heldig som KAN bli gravid - ikke alle er så heldige!

 

Noe helt annet blir det selvsagt med dem som virkelig har grunn til å klage, og som får min fulle sympati - hvis man har ekstrem bekkenløsning, for eksempel, eller må ha sengeleie pga komplisert svangerskap. Merkelig nok er det gjerne ikke disse som klager høyest...

 

Men enhver er seg selv nærmest, slik er det bare...

[Anonym bruker]

Hehehe! Og jeg er drittlei alle som MASER om at man ikke kan klage under graviditeten. "Svangerskap er ingen sykdom", "ikke klag du har valgt det selv" osv. Hvorfor skal man ikke få klage litt når man har vondter?

Regner med at dere som står for slike utsagn aldri klager? Når man er forkjølet vet man jo at man skal være tett i nesa, har feber, hoster og har vondt i ledd og muskler. Men man kan jo ikke klage, fordi det er jo sånn forkjølelse er. Om når man har diare skal man ikke klage, fordi det går jo tross alt over.

??????????

 

[Anonym bruker]

Det er forskjell på å klage litt i ny og ne, og å klage hele tiden!

[Anonym bruker]

Du skriver i innlegget ditt at du vurderer å fasehenne ut av livet ditt eller få henne på avstand. Jeg kan avslre for deg (ut ifra innlegget ditt) at det har din venninne allerede gjort med deg. Bør du anstrenge deg så innmari for å ha kontakt med ei som ikke ønsker å ha deg som en stor del av livet sitt? Fullfør det hun har startet og fas henne ut du.

[Mortilbarn]

Grr.. Kvinnfolk!

 

Jeg har hatt et vanskelig svangerskap fra dag én, med mange sykehusinnleggelser og plager, så jeg kan ikke kvalifiseres som en "frisk" gravid. Likevel vil jeg bare si at jeg synes det er IDIOTISK at vi kvinner ikke får lov til å "syte litt" når vi går høygravide, det ER faktisk smertefullt! Det er vondter og plager i hytt og pine, men vi skal bare holde kjeft FORDI vi er gravide? Og en med spysjuka skal bare holde kjeft fordi "det GÅR FAKTISK OVER" som du sier..? Idioti.

Det er slettes ikke lett å gå høygravid, hvertfall ikke her i gården. Jeg legger ikke ut hver tissetokt på facebook om natta, syter heller ikke over at jeg fortsatt vrenger magesekken på dass etter hvert måltid, men hvis jeg hadde gjort det, så gir jeg meg blanke faen (ja, nå bannes jeg faktisk) i at noen mener jeg ikke skal klage fordi det faktisk går over.. Ja, jeg vet det går over, men det er da like frustrerende å ikke kunne gå, ikke kunne spise, ikke kunne sove, ikke kunne sitte, ikke kunne jobbe, og at hele tilværelsen begrenses på alle mulige måter. Da er det greit å "få ut litt frustrasjon", som du sier nederst i innlegget, på facebook, og la omgivelsene vite at det ER faktisk ikke en dans på roser å gå gravid, selv om man får verdens beste belønning.

 

Når det gjelder hovedproblemet ditt, så er det mange gravide som blir asosiale når de kommer ut i svagerskapet. Dette handler ikke om egoisme,men at fokuset blir rettet mot barnet og familien, og man har mer behov for å være hjemme og slappe av. Ikke alle blir slik, men noen.

Kan også hende hun ret og slett er lei av deg, men da burde du merket det før hun ble gravid også (når ingen av dere gikk gravide)

[Anonym bruker]

Du skjønner visst ikke helt hva tråden dreier seg om. Mistet du synet også kanskje, da du fikk bolle i ovnen? Akk ja, det er ikke lett å være gravid.

[Anonym bruker]

Gravid eller ikke, denne dama høres faktisk ut som meg selv da jeg slet med depresjon. Da hadde jeg vansker for å se noen andres situasjon, og opplevde at jeg hadde det vondt hele tida og jeg hadde alltid noe å klage på. Hadde også vansker for å møte folk og snakke i telefonen. Min personlighet er jo på ingen måter slik, men depersjonen tok over og gjorde meg slik. Antar at et menneske som er litt egosentrisk fra før av hadde fått det enda værre under en depresjon.

 

Bare nevner dette selv om dama kanskje er 100% frisk psykisk, men en vet jo aldri. Mine venner visste jo ikke at jeg var syk, og de ga slipp på meg.

[Anonym bruker]

Det jeg reagerer mest på, er at du ikke har insset før at hun helt sikkert snakker masse dritt om deg til andre. Sånn er det med enkelte, de snakker dritt om de som ikke er der, Og sånne folk er ikke verdt å ha i livet sitt.

 

Jeg har ei sånn ´venninne´ selv - hun bestemmer når vi skal være venner og ikke. Når vi er venner, så er hun hyggelig og snill, og snakker dritt om alle andre til meg. Når hun ikke er så ivrig på vennskapet, er hun frekk mot barnet mitt og ellers bare selvopptatt (jeg har skrevet her inne om dette før; hun rakker ned på gutten min med små kommentarer, noe som sårer veldig).

 

Jeg har måttet kutte henne ut gradvis, for å bevare mitt eget sinn. Jeg kan ikke si noe til henne, fordi da får hun hele gata mot meg (bor i ei bittelita bygd).

 

Nei, bestem deg for å bli godt kjent med andre, så vil du fort glemme denne selvopptatte dama!

[Anonym bruker]

Takk for svar, alle sammen.

 

Jeg har betraktet denne jenta som en veldig god venninne i flere år. Man vil nødig innse at en god venn kanskje ikke behandler en så godt? Det er ydmykende.

 

Og så har hun selvsagt gode sider også, som jeg har "valgt" å fokusere på. Den mindre sympatiske siden av henne har ikke kommet frem før i de senere årene, spesielt etter graviditeten min. (Tror det var der det skar seg.)

 

Jeg har bestemt meg for å ikke betrakte henne som en venn lengre, altså ikke forvente noe fra henne i form av lojalitet, engasjement osv. Så får hun bare seile sin egen sjø, og så får vi møtes når vi "må".

[Anonym bruker]

Det holder jeg med deg i.

Du kommer til å få det mye bedre med deg selv. Du taper ingenting på denne avgjørelsen, men tjener i form av at du ikke har en negativ energi i livet ditt. Dessuten vil nok nye venner komme lettere inn i livet ditt når du ikke dynges ned av dette menneskets egoisme.

 

Og så lenge du har trukket deg unna mentalt uten å lage en sak ut av det, så kan dere omgås når dere må uten problemer Gratulerer med avgjørelsen

[Anonym bruker]

Tusen takk

[Anonym bruker]

Og det fins mange hyggelige jenter der ute som du kan være venninne med i stedet!