Nå tror jeg at jeg forstår.....

[Anonym bruker]

.... hvorfor stebarnet mitt har slik merkelig adferd....

 

Vi hadde aldri problemer rundt baarnet før. Det aksepterte meg fullt ut og elsket tiden det var hos oss. Det har alltid vært understimulert, men vi har jobbet med det og det blir mer og mer mot normalt.

 

Men det siste halve året har barnet begynt å klenge fælt på pappaen. Vil ikke leke eller gå ut. Vil ikke noe egentlig. Hevder det ikke kan tegne, ikke kan kle av og på seg osv. (barnet er 5 år).. I tillegg spør det ofte om når det skal hjem til mor. Far ble litt lei seg av disse spørsmålene som kom minst 10 ganger om dagen og spurte om barnet ikke ville være hos oss. Svaret var da "jo. Men jeg må hjem til mamma". Vi skjønte ikke hvorfor. Ikke før nå...

 

Jeg tok kveldsstellet i dag. Barnet snakket i vei om alt det ikke kunne "mamma sier jeg ikke kan pusse tenner". "mamma sier jeg ikke kan tørke rompa selv" "mamma sier jeg ikke er stor. Hun glemmer det" osv osv.. Men så kom sjokket. "mamma kastet en bok på meg i går" Jeg tenkte at dette var skikkelig fantasi og sa "uff da, gjorde hun det". "ja. Hun ville treffe XXX(stefar), men så traff hun meg" Jeg smilte litt for meg selv, men så så jeg opp og i øynene på barnet. Jeg så et uttrykk jeg aldri har sett før. Blanding av skikkelig frykt og tårer som om det var lei seg og redd samtidig. Jeg kom da på tidligere episoder:

 

- mor har bedt om hjelp til å takle sinne gjennon fvk, men det er ikke gjort noe mer med det.

- Barnet har tidligere tegnet at mamma er sint på XXX(stefar)

- Barnet spør ofte om mamma kanskje er sint på XXX nå og vil ringe og sjekke.

- Barnet ser ofte vettskremt ut (var ikke sånn før)

- Mor mistet jobben i en barnehage pga foreldre som ba barnehagen velge mellom henne og barnet.

 

 

Barnet avsluttet samtalen med å gi meg en klem og sa "når jeg blir stor skal jeg ringe politiet også kommer de og tar mamma i fengsel. XXX er ikke slem og sier ikke dumme ting. Han er bare snill han. Det er ikke mamma".

 

Jeg fikk skikkelig vondt inni meg og ble lei meg på barnets vegne. Så er det jo det da..... Lyver barnet? Legger det på litt fantasi i sannheten? Bør jeg bekymre meg? Fortalte det til far og han foreslo at vi nå begynner å skrive opp alle episodene der slike ting kommer frem med dato for når det er sagt. Han sa at om dette ikke gir seg snart, så vil han kontakte barnevernet. Jeg er enig. Om dette stemmer kan ikke barnet ha det slik.

 

Jeg forstår barnet bedre nå. Hvis det er vant til at mor er konstant sint, så skjønner jeg at barnet vil hjem dit for å sjekke "ståa". Jeg skjønner at det klenger på far for at ikke det samme skal skje her. Jeg skjønner at barnet ikke vil være i et ennet rom enn oss voksne når begge er hjemme- det er jo redd noe skal skje når det ikke ser.

 

Det er jo så lite jeg som stemor kan gjøre, men når jeg så de øynene....... Guri, de sitter printet i hodet mitt.. Blir så lei meg når jeg ser de om og om igjen.. Barnet fortalte dette med tårer i øynene og det var absolutt ikke krokodilletårer.

 

Så lurer jeg på.... Hvis vi nå starter å skrive opp disse episodene.... Hvor mange bør vi ha og hvor "sannsynlige" bør de være før far tar med dette til fvk. De har møter der en gang i mnd pga barnet er understimulert og de ikke blir enige om hvordan de skal takle "problemet". Hvordan bør han legge dette frem? Bør han advare om barnevern? Bør han be om omsorg direkte i et møte? Vet dette er mange og vanskelige spørsmål, men vil gjøre dette riktig og jeg sitter fortsatt med de små, triste barneøynene i hodet.....

[Anonym bruker]

Skriv opp, ta med til fvk. Ikke advar om barnevern (du burde skrevet true, for det er det det ville vært), legg fram det dere har fått høre og se hva mor og fvk sier. Så kan han i ettertid ringe og konferere med fvk og få råd videre.

[Anonym bruker]

Barn har veldig mye omsorg i seg og tar mye ansvar for ting som skjer.. Alt for mye ansvar.. Selv har jeg vokst opp med en mor og far som kranglet konstant. Ofte på natten når de trodde jeg ikke hørte. Følte at det var min oppgave å ligge våken og si ifra til de når de kranglet. Dette har ført til et veldig unormalt søvnmønster og store problemer med å høre voksne som diskuterer litt agressivt. REDD DETTE BARNET! Jeg har klart meg "greit" men kunne gjerne vært foruten denne bagasjen...

[Anonym bruker]

Huff og huff, dette høres ille ut.. Ja, dere bør bekymre dere! Hvor mye samvær har dere med barnet? Hvorfor er barnet understimulert? I og med at det med understimulering allerede er et tema, så er det vel allerede en "sak"? Det høres fornuftig ut å skrive ned slike episoder. Det er jo heller ingenting i veien for å be om en time for rådgiving hos barnevernet, det kan telle positivt for far hvis han ønsker hovedomsorgen, rådgiving er ikke det samme som å melde mor til BV. Alternativt kan man også kontakte dem anonymt for å spørre om det du lurer på. Barn har jo god fantasi, men neppe om det du forteller om. Eller hva tenker dere her inne som jobber i BV? Er du forresten hakket mer engasjert i barnet enn far? På en positiv måte, altså..

[Anonym bruker]

Barnet er understimulert på den måten at begge foreldre trodde at alt skulle komme av seg selv. At barnet skulle være selvlært. De glemte at det ble eldre og trengte mer utfordringer. Det kan per i dag ikke kle seg selv (hverken av eller på), men vi jobber med det, kan ikke legge puslespill, skjønner ikke hvordan man rydder, kan ikke håndtere bestikk, kan ikke løfte bena når det går og snubler derfor hele tiden o.l. Mor mener fortsatt at dette vil komme av seg selv, det mener ikke vi og har satt i gang aktiviteter for å jobbe finmototrisk.

 

Vi har barnet kun fredag til søndag annenhver uke.

 

Jeg er nok litt mer engasjert i barn enn far generelt. Dette barnet satt fast på meg de første årene. Jeg kom inn i bildet da det var så vidt et år og frem til for 6 mnd siden (ca) har det vært mer avhengig av meg enn far...

 

HI

[Gjest ->>-]

-Skriv ned episodene. Direkte sitat, dato og hvordan samtalen forløp (situasjon, hva du/dere sa etc).

-Ikke spør barnet ut.

 

Og drit i familievernkontoret. Jeg synes dere skal kontakte barnevernet og diskutere saken, og jeg synes så avgjort far skal vurdere å be om hovedomsorgen.

[Anonym bruker]

Det er det vi tenker også. Vi bør be oom hovedomsorgen om dette stemmer. Men vi må da være kjappe. Til høsten er det skoleatart for barnet og det blir veldig dumt å bytte skole etter noen mnd. Som mannen min sa: Nå må vi være fokuserte og kjappe, så barnet ikke blir ennå mer utrygt om det må bytte skole. Det er jo en del papirer skolen skal ha også ang barnet."

 

HI

[Anonym bruker]

21.15 her.

 

Det er veldig godt å høre at dere begge er så opptatt av barnets beste. Dere virker som fornuftige og oppegående folk, og jeg ønsker dere alt godt i kampen for dette lille mennesket. Må også si at jeg syns både far og barn er heldige som har deg på lag!

[Anonym bruker]

Takk for kompliment 21:15, men for meg er dette snakk om et lite barn og det er naturlig å ønske å stille opp med "nebb og klør" når det er noe som ikke virker rett.

 

Dette kan jo bli en hard kamp, for det virker som at det er uendelig vanskelig for fedre å få omsorg. Takk for lykkeønskingene. De trenger vi nå.

 

HI

[Anonym bruker]

Først så må jeg bare rose deg for din innsats for bonusdatteren din. Det høres ut som om du er den perfekte stemor!

 

Jeg tror nok at dere skal tro på det jenta sier. Ettersom mora har en historie når det gjelder aggresjon, har bedt om hjelp og til og med mistet jobben på grunn av det, så er det nok ikke barnefantasier det er snakk om.

Ring barnevernet og be om råd. Vær kjappe, både med tanke på et evnt. skolebytte, men aller mest på grunn av at jenta må komme seg bort derfra før hun blir alvorlig skadet. Når mor kaster ting etter mannen sin,med datteren innen "skuddhold", er det bare et spørsmål om tid før det skjer en ulykke.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk for kompliment 22:39. Perfekt er jeg nok ikke, men er vel ikke den tverreste heller.

 

Ja, vi er nødt til å starte mølla, men føler at om vi tar opp kun den episoden i dag, vil ikke barnevern se alvorlig nok på det. De vil nok be om flere historier, men det er vanskelig fordi vi har barnet i snitt 5-6 dager per mnd og det er jo ikke hver gang de verste episodene kommer frem. Vi skal skrive de ned fom nå, men vurderer å ta med tidligere historier for å ha mer kjøtt på beina, altså mer å henvise til.

Det er ikke bevist at mor mistet jobben pga sinne heller, men det var det vi antok fordi hun sa at hun var sint på jobb og sur og lei og at det var et foreldrepar som hadde sett henne kjefte på sitt barn før de ba barnehagen om å velge.

 

Skjer det en ulykke, så er jeg raskere til stedet enn både polito og ambulanse tror jeg. DA blir jeg sint! Men trist om det må gå så langt før noe kan gjøres....

 

HI

[Anonym bruker]

Det er nok en selvfølge for dere, men jeg må si at jeg ble glad da jeg leste hvordan dere skal ta tak i problemet, ikke bare tror det er fantasi eller går rett til mor som kan nekte dette og lar det gå utover barnet som "sladrer". Det er veldig mange som gjør det, så man forventer jo nesten dessverre å lese det!

 

Men, ta med ALT dere husker, vet og lignende og det som kommer videre frem i tiden. Bare fordi dere har ikke dato\tid eller lignende for tidligere historier så må dere ta med alt dere vet. Masse lykke til, håper dette går bra for alle parter.

[Anonym bruker]

Herregud, dette er alvorlig!! Dette er en sak for barnevernet, ved å ikke ringe dem er dere med på å fortsette mishandlingen. Et barn som har det slik har vært psykisk og fysisk mishandlet over lang tid og bærer på mengder med skyldfølelse!

 

Et barn som vil at mor skal i fengsel (!), roper så høyt det kan om hjelp og håper noen vil redde det.

Gjør noe NÅ.

[Roheryn]

Jeg ville ringt barnevern omgående. Det barnet beskriver er ikke en situasjon et så lite barn skal måtte leve i - ikke engang fjorten dager til. Dere har allerede mer enn nok "skyts" til å kunne gå i dialog med barnevernet - der finnes det ressurser til å kunne snakke med barnet og finne ut litt mer om situasjonen. Så finner dere samtidig en god advokat, og i dialog med barnevernet kjører dere sak for hovedomsorg. Det er anledning til å be om en midlertidig avgjørelse fra dommer i påvente av at saken kommer opp for retten - og om barnevernet finner ut at det stebarnet ditt sier er nogenlunde sant så trenger det ikke gå lang tid før dere har daglig omsorg. I aller verste fall kan også barnevernet velge å gripe inn "på timen" og gjøre dere til midlertidig fosterhjem i påvente av enten rettssak eller at barnevernet selv kjører sak for fylkesmannen for omsorgsovertagelse.

 

Først når en del hjul har begynt å rulle, synes jeg det er ok at dere tar kontakt med barnets mor og forsøker å få henne til frivillig å gi fra seg omsorgen. Hun og far må uansett mekle om det før faren kan trekke henne for retten, men jeg tror det er taktisk svært lurt å la barnevernet gjøre sine ting før man "advarer" mor om at nå skjer det noe. Da er det kanskje lettere for dem å få snakket med barnet uten at mor kan ha påvirket det i forkant (kanskje avtale med barnevernet at de tar kontakt med mor mens dere har barnet - og så gjennomfører samtaler med barnet før det reiser hjem til mor igjen...).

 

Men for all del: ikke vent. Dere har allerede nok - og det skader ikke på noe vis å ta kontakt med barnevern med det dere har nå og så sammen med dem komme fram til en "framdriftsplan". Et lite barn skal ikke trenge å være agn for å lokke fram flere sånne historier - selv om det er et nødvendig onde å måtte utsette det for vonde ting før man kan får gjort noe som endrer ting i positiv retning.