Nå tror jeg at jeg forstår.....

[Anonym bruker]

.... hvorfor stebarnet mitt har slik merkelig adferd....

 

Vi hadde aldri problemer rundt barnet før. Det aksepterte meg fullt ut og elsket tiden det var hos oss. Det har alltid vært understimulert, men vi har jobbet med det og det blir mer og mer mot normalt.

 

Det siste halve året har barnet begynt å klenge fælt på pappaen. Vil ikke leke eller gå ut. Vil ikke noe egentlig. Hevder det ikke kan tegne, ikke kan kle av og på seg osv. (barnet er 5 år).. I tillegg spør det ofte om når det skal hjem til mor. Far ble litt lei seg av disse spørsmålene som kom minst 10 ganger om dagen og spurte om barnet ikke ville være hos oss. Svaret var da "jo. Men jeg må hjem til mamma". Vi skjønte ikke hvorfor. Ikke før nå...

 

Jeg tok kveldsstellet i dag. Barnet snakket i vei om alt det ikke kunne "mamma sier jeg ikke kan pusse tenner". "mamma sier jeg ikke kan tørke rompa selv" "mamma sier jeg ikke er stor. Hun glemmer det" osv osv.. Men så kom sjokket. "mamma kastet en bok på meg i går" Jeg tenkte at dette var skikkelig fantasi og sa "uff da, gjorde hun det". "ja. Hun ville treffe XXX(stefar), men så traff hun meg" Jeg smilte litt for meg selv, men så så jeg opp og i øynene på barnet. Jeg så et uttrykk jeg aldri har sett før. Blanding av skikkelig frykt og tårer som om det var lei seg og redd samtidig. Jeg kom da på tidligere episoder:

 

- mor har bedt om hjelp til å takle sinne gjennom fvk, men det er ikke gjort noe mer med det.

- Barnet har tidligere tegnet at mamma er sint på XXX(stefar)

- Barnet spør ofte om mamma kanskje er sint på XXX nå og vil ringe og sjekke.

- Barnet ser ofte vettskremt ut (var ikke sånn før)

- Mor mistet jobben i en barnehage pga foreldre som ba barnehagen velge mellom henne og barnet.

 

 

Barnet avsluttet samtalen med å gi meg en klem og sa "når jeg blir stor skal jeg ringe politiet også kommer de og tar mamma i fengsel. XXX er ikke slem og sier ikke dumme ting. Han er bare snill han. Det er ikke mamma".

 

Jeg fikk skikkelig vondt inni meg og ble lei meg på barnets vegne. Så er det jo det da..... Lyver barnet? Legger det på litt fantasi i sannheten? Bør jeg bekymre meg? Fortalte det til far og han foreslo at vi nå begynner å skrive opp alle episodene der slike ting kommer frem med dato for når det er sagt. Han sa at om dette ikke gir seg snart, så vil han kontakte barnevernet. Jeg er enig. Om dette stemmer kan ikke barnet ha det slik.

 

Jeg forstår barnet bedre nå. Hvis det er vant til at mor er konstant sint, så skjønner jeg at barnet vil hjem dit for å sjekke "ståa". Jeg skjønner at det klenger på far for at ikke det samme skal skje her. Jeg skjønner at barnet ikke vil være i et ennet rom enn oss voksne når begge er hjemme- det er jo redd noe skal skje når det ikke ser.

 

Det er jo så lite jeg som stemor kan gjøre, men når jeg så de øynene....... Guri, de sitter printet i hodet mitt.. Blir så lei meg når jeg ser de om og om igjen.. Barnet fortalte dette med tårer i øynene og det var absolutt ikke krokodilletårer.

 

Så lurer jeg på.... Hvis vi nå starter å skrive opp disse episodene.... Hvor mange bør vi ha og hvor "sannsynlige bør de være før far tar med dette til fvk. De har møter der en gang i mnd pga barnet er understimulert og de ikke blir enige om hvordan de skal takle "problemet". Hvordan bør han legge dette frem? Bør han advare om barnevern? Bør han be om omsorg direkte i et møte? Vet dette er mange og vanskelige spørsmål, men vil gjøre dette riktig og jeg sitter fortsatt med de små, triste barneøynene i hodet.....

[*-*]

Jeg syns dere skal ringe barnevernet og legge fram situasjonen. Dere vet ikke hvor stort dette er, det er en liten gutt det er snakk om og dere har ikke råd til å vente å se. Moren trenger ikke få vite hvem det er som har sendt bekymringsmelding, det viktigste er at gutten får en ordentlig samtale med psykolog/barnevernsarbeider, slik at man får kartlagt omfanget av problemet. Jeg vet ikke hvordan barnevernet jobber, hvis far også har foreldreansvar kan han kanskje ta med gutten til psykolog uten mors samtykket? Det høres ikke ut som om dette bare er noe som springer ut av guttens fantasi, gitt historien til mor.

Nei, dette er ikke noe dere bør vurdere selv eller vente å se på, ta kontakt med fagpersoner og be om råd. Dere er også hans foresatte, hvem andre skal passe på ham om mor ikke kan og dere ikke kommer på banen?