Nå er jeg lei av dette!(litt langt, takknemlig for svar)

[Anonym bruker]

Da jeg var liten klarte jeg ikke å forsvare meg. Jeg var veldig snill og elsket når andre var snille med meg. Alle var ikke det, og de som var slemme tok jeg meg skikkelig nær av og mobbingen ødela min selvtillit.

 

Så ble jeg større, og selv om jeg hadde noen gode venninner, så var jeg aldri "akseptert" av andre, sikkert fordi jeg var blitt en innesluttet, redd og utilnærmelig person.

 

Da jeg begynte å drikke som 17-åring så fikk jeg selvtilliten tilbake, i hvert fall for en stund. Jeg fikk mange komplimenter og tiltrakk meg mye oppmerksomhet. Da jeg var 19 begynte jeg å ligge med de som ville (kanskje ikke alle, men mange) og hadde plutselig ligget med 20 stk på et år. Følte at jeg bestemte over meg selv og gjorde akkurat som jeg ville. Så traff jeg min første store flamme og jeg var helt, helt gal etter han. Men i de månedene vi var sammen, ble jeg kun brukt av han, gang på gang, men jeg var helt blind. Måten han var med meg ødela meg mye, men jeg skjønte det ikke da. Han kunne komme tilbake til meg i flere måneder etterpå og overbevise meg om at det var oss igjen, kun for å få seg et nummer. Og jeg gikk fem på, hver bidige gang.

 

Så møtte jeg min nåværende mann og i begynnelsen var alt perfekt. Men etter noen år og førstefødte viste han sitt rette jeg. Sjalusi, kontrollbehov, narsissisme, psykisk mishandling. Men jeg elsket han jo, og i over 10 år holdt jeg ut med dette(nb. det var ikke hver bidige dag), pga alle de gode dagene vi hadde sammen. Så orket jeg ikke mer, og vi begynte i terapi. Han ble bedre, men litt etter litt kom "oppførselen" hans snikende tilbake. Det var ikke lett å oppdage det, bevise det, men jeg visste jo. Men hans måte å overbevise meg om at det var alle de andre som var problemet slo an hver gang. Usikkerheten i meg var så stor, og kjærligheten for han og for at vi skulle klare dette sammen var større. Jeg kjempet og gråt og smilte og lo, hadde det vondt og godt omtrent samtidig. Og uten at jeg merket det slet jeg hjertet mitt i stykker.

 

Nå er det ingen kjærlighet igjen føler jeg. Jeg lengter etter å føle noe for et menneske igjen, og å føle kjærlighet tilbake. Vi er ennå i terapi, og mannen min er blitt en ny mann. Han tenker før han snakker, oppfører seg, tenker på andre og er blitt en ny mann. Men det har gått for lang tid, jeg har blitt utslitt og klarer ikke lenger finne tilbake til følelsene jeg hadde for han. Han skjønner ikke dette, mener at nå gjør han alt etter boka og hvorfor er jeg ikke "tilgjengelig".

 

Hvordan få han til å forstå at hvis det skulle være overhodet en ørliten mulighet for at det igjen skal kunne bli bra mellom oss, så trenger jeg mer enn at han oppfører seg som folk flest. Jeg vet ikke hva jeg trenger, jeg kan ikke forklare han det med ord. Men jeg trenger noe annet. Jeg trenger nok tid og forståelse, og det virker ikke som han skjønner hvordan han kan bidra til dette. Sist vi diskuterte oss, så fikk jeg igjen høre hvordan det er jeg som har et problem nå og at jeg må løse dette selv, han vet ikke hva han kan gjøre.

 

Er dette mulig å løse på egenhånd, er løpet kjørt? Noen som har hatt det slik eller har noen råd.

Jeg er så lei av å føle meg tråkket på, uverdig, ikke respektert. Jeg føler at jeg ikke respekterer meg selv ved å ha latt noen være slik med meg, og at min mann nå representerer en del av livet mitt jeg helst skulle vært foruten. Er det kanskje derfor jeg ikke klarer å tilgi?

 

[Anonym bruker]

Du høres ut som om du har svaret på dette selv

 

Ofte er det sånn at man holder seg sterk så lenge man må, når det går an å gi litt slipp(han har blitt bedre) så blir det vanskelig for deg. Du kan vise den usikkerheten som du føler.

 

Har ingen direkte råd, men lykke til! Du kommer til å finne ut av dette. Han kan ikke forvente at du skal glemme all dritten bare fordi han nå klarer å oppføre seg som folk!

 

Kanskje du kan gi han noen konkrete ting å gjøre. Romantisk middag for to, eller en helgetur sammen til London. Overraske deg med blomster, være litt kjæreste.

 

Sannelig om jeg vet. Du stoler vel egentlig ikke på at det kommer til å vare denne gangen heller?

[Anonym bruker]

Hi

Ja det er vel slik jeg føler det, at nå, når alt liksom er bra, da kommer alle de vonde minnene tilbake i full fart og det er det eneste som surrer rundt i hodet mitt. Jeg fatter ikke at jeg har akseptert alt det han har gjort, men i og med at det var en stor ting men masse forskjellig mange ganger har gjort at jeg ikke har klart å se ting i helhet...før nå.

 

Jeg sliter med bitterhet overfor han, og det er ingen god følelse i et parforhold. Jeg klarer bare ikke å gi slipp denne gangen, har gjort det så mange ganger før. Det er akkurat som om vi har startet slutten på vårt forhold (slutt med sex, slutt med nærhet, slutt med interesse for hverandre) og at det bare går en vei. Jeg tror jeg har blitt sånn for å beskytte meg selv, pga at jeg har opplevd at jeg er for snill og ikke stiller noen krav/folk ikke tar meg alvorlig og tror de kan gjøre hva de vil med meg for jeg tilgir alltid.

 

Dessverre er det en ørliten stemme inni meg som ennå sier at det beste hadde vært å få ordnet forholdet, for barnas skyld. Og oss selvfølgelig, men mest for at de skal slippe å oppleve skilsmisse og to hjem. En liten stemme som ønsker at ting kunne bli bra igjen og som sier at det kan. Men den stemmen er så liten, jeg kan nesten ikke høre den lenger. Jeg tror den drukner i alt rotet som er i hodet mitt nå,

æsj, jeg vil bare bli glad igjen!!!