Hva hadde dere gjort om dere var meg??

[Anonym bruker]

Jeg er 28 år. Eller jeg blir 28 år på lørdag.

Jeg har et barn på 5 år, som betyr alt for meg.

Jeg har hunder, som jeg er glad i.

Jeg er alenemamma, men har en kjæreste. Denne kjæresten har jeg skrevet en del om her inne. Han lider av tvangslidelser/tanker.

Jeg har ikke så mange å snakke med om dette, derfor er det greit å kunne skrive her inne. Selvom noen sikkert er lei sutringen min.

Jeg har siden jeg var 17 år hatt depresjon av og på. Den kommer i perioder, og forsvinner igjen. Dette er slitsomt, og jeg er inne i en depresjon nå. Jeg er sykemeldt.

Jeg er så og si utslitt.. Føler meg tom og tappet for energi..

Skulle så klart ønske jeg hadde en kjæreste som kunne være der for meg. Som stilte opp når jeg trengte han. Som hjalp meg i huset f.eks.

Men dette går ikke, han er syk og all tid vi er med hverandre går jo omtrent vekk i all vaskingen hans.

Savner han slik han var før.

Jeg går forresten til psykolog annenhver uke. SÅ får luftet en del der. Og det er godt..

 

Hvordan hadde dere levd mitt liv, om dere var meg?

Hadde dere funnet en ny mann?

Det blir ikke lett, jeg har et barn, hunder og eksen boende i nærheten..

[Gjest sug lut]

Jeg hadde heller vært aleine, faktisk.

[Anonym bruker]

Signerer på den. Hva er poenget med en kjæreste som man ikke får noe tilbake fra? Du er jo syk selv, så du trenger en frisk mann..

 

[Anonym bruker]

Ja,,,

[Anonym bruker]

Tror det er bedre for barnet ditt om ikke alle voksne i nærmeste familie har depresjon eller tvangslidelser. Selv om du er redd for ensomheten så tenk på hva dette gjør med barnet ditt.

[Gjest sug lut]

Men du er ganske alene om du skal bære din kjæreste gjennom livet også. Og på en mindre forutsigbar måte.

[Anonym bruker]

så syk som kjæresten din er så skjønner jeg godt at du vurderer å være alene. Man kan støtte opp og hjelpe sine kjære, men du kan ikke utslette deg selv. Kjæresten din trenger mer hjelp enn et menneske kan bidra med, og når du selv lider så til de grader under dette (forstår jeg veldig godt) så er nok alenemor-tilværelsen en lettelse for deg, når alt kommer til alt. Kanskje blir kjæresten din frisk en gang, og dere kan finne sammen igjen. Men ikke ødelegg deg selv totalt oppi alt dette. Ta vare på deg selv, du er ekstremt viktig for barn,hund og familien din.

 

Stor klem til deg, skjønner at du har det vanskelig!!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar du siste..

Det varmet..

 

Jeg vil jo så gjerne at han skal bli frisk. og at vi kan begynne å leve et normalt liv. Flytte sammen f.eks.

Vi har vært sammen i to år, og han har vært syk i ca et halv til et år nå..

I morgen har jeg bursdag, spent på om han kommer til å gjøre dagen spesiell for meg..

Men blir vel nok en dag med vasking osv.