Jeg angrer meg så veldig for utannelsen min!!!! :-(

[Anonym bruker]

Jeg er 28 år, og er nå på tampen av lærlingetiden min. Blir utdannet helsefagarbeider i juni. Men jeg angrer meg sånn!! Hvorfor brukte jeg 4 år av livet mitt til dette?!

 

Jeg er så å si garantert å ikke få mer enn 11-20% fast stilling etter lang søketid. Det er jo umulig å få hele stillinger i helsesektoren! Enn om jeg heller hadde jobbet disse årene istedet for å utdanne meg i 4 år for å være VIKAR?!

 

HUFF!

[Anonym bruker]

Du får vel noe fast etterhvert. Og regjeringen har begynt å skjønne at man må kunne velge å ha 100% stilling dersom man ønsker det.

 

Ikke se så mørkt på det da? Du liker vel jobben du skal gjøre, eller?

[Anonym bruker]

Jo, jobben liker jeg kjempegodt!

 

Men det er så fortvilende og høre om nedskjæringer konstant. Nå er det 5 dagsverk som skal bort på avd jeg er på, og det er mange faglærte som ikke får seg jobb. Og da blir jeg jo litt fortvilt, hva var vitsen, liksom?

 

Så utrolig kjedelig å møte en usikker fremtid, med bare tilfeldige vakter! Aldri vite hva man har i lønn neste mnd...

 

Buhuuu!

[Anonym bruker]

Helse og omsorgsyrker er vel de sikreste yrkene om man er arbeidssøker. Vi trenger jo alltid helsepersonell.

 

Der jeg jobber begynner alle som vikarer eller ekstrahjelper. Men skal man få noe fast må man minimum ha helsefagarbeider. De ufaglærte får ikke fast jobb. Dessuten er jo lønna bedre om man har litt utdannelse. Du kan jo også videreutdanne deg mens du jobber, og få enda bedre lønn, og mer spennende arbeidsoppgaver.

 

Tror ikke du kommer til å angre så lenge. Lykke til.

[Anonym bruker]

Skjønner hva du mener. Jeg har så sykt lyst til å ta meg en ny utdannelse. Haaaaaaater jobben min! Men lite å gjøre med når det ikke er noe annet å søke på. Ubrukelig utdannelse føler jeg. Er sykepleier.

 

Og ja, jeg er drittlei jobben min, men jeg lar ikke det gå ut over pasientene! Er da profesjonell. Alle får den omsorgen og det stellet de har krav på. Jeg stiller med ett godt smil og varme hender og ett ønske om å gjøre det bra for pasienten. Men inni meg vil jeg intenst noe annet. Kan love deg at ingen av mine pasienter i går, merket at jeg hater jobben min. Men jeg er snart 35 år, har rikelig med studielån og intet ønske om å starte på ny bachelorgrad, så jeg må ta kurs og videreutdanning, deltid, og se om det kan hjelpe meg til noe annet.

[Anonym bruker]

Hei snart helsefagarbeider!

 

Hvis du får tilbud om fast stilling, selv om det bare er en liten stillings%, takk ja! Da vil du også kunne søke på internt utlyste stillinger. Det hender jo at vikariater ol blir utlyst internt.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Takker for svar til både sykepleieren og du sist her :-)

 

Jeg liker jobben altså, men det er usikkerheten den gir som plager meg. Det er faktisk ikke slik at man er sikret jobb selv om helsesektoren trenger folk, for de vil jo ikke sette folk inn i faste stillinger! Og nei, det er heller ikke slik at om man tar til takke med en "liten" stilling, at det er da lettere å få en større en siden. Jeg har ei venninne som har søkt i 5 (!!!) år, for å få større enn 50%. Men ikke søren!

 

Jeg er nødt til å jobbe 100% for å overleve, og da må jeg basere meg på vikarvakter. Hurra, liksom. Nei, jeg innser mer og mer, at dette var 4 bortkastede år!

[Hufsla]

jeg skjønner også hva du mener. Jeg er omsorgsarbeider, og har funnet en jobb med psykisk utviklingshemmede. Der trives jeg veldig godt, men det er nok mye grunnet et uvanlig godt arbeidsmiljø. Kunne likevel tenke meg å gå videre og bli vernepleier, men føler da at jeg har flere muligheter innenfor det jeg liker. Hadde jeg derimot visst alt jeg vet nå da jeg var 15 hadde jeg nok valgt helt annerledes.

Det er jo trygt og godt, men lønna er dårlig, arbeidstidene ugunstige og mulighetene til å bli økonomisk belønna for å gjøre en god jobb er ikke tilstedet. Ingen bonus, ingen individuelle lønnstillegg osv.

[Anonym bruker]

Hva er positivt med å ha fullført, da? Du har fullført et utdanningsløp, du har arbeidserfaring og referanser som kjenner deg. Og helt sikkert flere ting. Må du absolutt søke jobber innen helsesektoren? Hva med å finne en litt annen type jobb, som i kommunal bolig med psykiatri, utviklingshemmede eller rusmisbrukere, eller avlastningsbolig, eller som miljøarbeider på spesialavdeling på skole? Da er sjansene større for å få full stilling. De type steder prioriterer oftere å ha ansatte i større stillinger for å ha bedre kontinuitet i tjenestene. Så kan du ha en større stilling mens du søker og venter i helsevesenet.

 

 

[Anonym bruker]

Joda, men jeg bor på en øy med lite muligheter, så det er ikke bare bare. Ikke mye å velge i. Her er det kun sykehjem eller hjemmesykepleie, og det er nedskjæringer begge plasser....

[Anonym bruker]

Ok, på en øy trenger du kanskje ikke referanser, har bodd i et gjennomsiktig miljø selv en tid. Nei, da er utvalget arbeidsplasser begrenset. Hva med å pendle til kommunesentrum/nabokommuner?

[Anonym bruker]

Du kan få deg en fagarbeiderstilling på skole/sfo evt barnehage. Da vil du også slippe turnusarbeid.