Hva er positivt?

[Anonym bruker]

Jeg er selv stemor og kjenner meg igjen i mange av innleggene her inne. Det er godt å lese om hvordan andre har det på godt og vondt, men for det meste er det negativ lesning. Hva synes dere er positivt ved å være steforelder? Er det noe å glede seg over i det hele tatt?

[Anonym bruker]

Ikke for mitt vedkommende. Jeg har store problemer med å se positive sider ved at han har barn fra før. Det har så langt ikke ført med seg noenting å glede seg over, heller tvert i mot, det byr på store utfordringer og problemer, og null berikelse.

[Anonym bruker]

Jeg kan heller ikke se noen positive sider for øyeblikket.

Ikke det at ungene er fæle, og vi har hatt mange fine opplevelser sammen, men de har ikke beriket livet mitt noe særlig heller...

[Anonym bruker]

Det dummeste man kan gjøre er å henge for mye inne på dette forumet tror jeg . Det fører ikke så mye bra med seg. Man blir lett litt besatt av alt det negative ved situasjonen ved å lese for mye her inne.

Først ble jeg overlykkelig når jeg fant dette forumet. Men etterhver skjønte jeg at det bare bidro til å gjøre meg mer nedfor.

Og ting ble faktisk litt bedre når jeg sluttet å henge her inne stadig vekk.

[Anonym bruker]

Ser desverre heller intet positivt med det..

 

Det er absolutt ikke forumets her innest skyld, som anonym her over mener..

 

For meg har forumet hjulpet en god del, fordi jeg har slitt med dårlig samvittighet over de følelsene/mangel på følelser jeg har..

 

Nå vet jeg at det er helt normalt, og har turt å snakke med andre om det.. Det har ært viktig og positivt for meg..

 

Stemorrollen handler for meg om å GI, GI og GI, men desverre oftest uten å få noe tilbake.. Da snakker jeg av egen erfaring, hvor stedatter er tennåring :-(

 

Ville aldri gått inn i et forhold med barn, og jeg hadde kjent alle sakens sider og realiteter..

[Anonym bruker]

Ja, jeg må si at dette forumet hjelper meg også... Godt å se at man ikke er helt alene i tankene sine, og at man ikke er så ond som man av og til føler seg når man ikke har altoverstrømmende morskjærlighet for sine stebarn.

[Anonym bruker]

Jeg har sittet å grublet på spørsmålet ditt en stund nå; er det noe positivt ved det å være steforelder? For det er et godt, og ikke minst viktig spørsmål.

 

For kanskje kunne det vært lurt å heller fokusere på de positive tingene, og ikke "lulle" seg inn i alt det negative som mange andre også nevner...

 

MEN dessverre så må jeg si meg enig med de andre her; det er faktisk ikke noe ved situasjonen som er positiv. Jeg har virkelig prøvd å finne noe som er positivt, lagt fra meg alle sinne og sorg og prøvd å se situasjonen litt utenifra...men dessverre, jeg finner ikke noe.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er stort å få være en del av et liv jeg ikke har skapt selv. Vi aksepterer at vi er forskjellige jeg og stebarnet og vi kommer derfor overens. Vi har bestemt at det barnet hører fra mor, ikke nødvendigvis er sant og vi snakker ikke stygt om mor om det ikke er noe spesielt barnet vil ta opp.

Synes det er trist hvordan mange ser kun det negative. Ja, vi er forskjellige. Ja, jeg og mor har totalt forskjellig oppdragelse, men det er noe som heter aksept og det MÅ vi stemødre gi for å få.

 

Noen sier at det å være stemor handler kun om å gi, men det gjør det da med egne barn også. Det eneste vi får igjen er kjærligheten barnet har til mor. Vi kan delvis oppnå dette med stebarn, men mange rett og slett gidder ikke og det er sløvt.

Husk at vi er delvis ansvarlige for barnet til mannen vår sitt liv. Vi må ikke kaste det ut av balanse!

 

Mange stemødre (ikke nødvendigvis her inne) oppfører seg ille mot stebarna. Se på din egen adferd mot de og spør deg selv: "hvis en venninne av meg hadde oppført seg slik mot sine egne barn eller andres.... Ville jeg synes det var ok?" Husk: Endre holdninger er det bare DU som kan gjøre.

Livet er herlig jenter! Ikke grav dere ned i tide, men husk at det er ingen skam å snu. Vi kan oppnå det vi vil om vi vil det sterkt nok, men det er vel akkurat det som er problemet.... Og problemet med det igjen..... man rettferdiggjør sin dårlige oppførsel og unnskylder seg med har prøvd. Prøv igjen! Det gjør alle foreldre og steMOR heter det jo, så...... Hva venter man på??

[Anonym bruker]

jeg har vært utrolig heldig med min stedatter. Selvfølgelig har det vært tøffe tider og, men alt i alt har det vært lærerikt og vakkert. Jeg vet at hun heller vil være hos meg og sin far enn hos siin mor (som er en smuuule spacet) Hun ønsker seg nå en lillebror eller lillesøster, og hvis alt går etter planen så får hun det i okt/nov. :-) Jeg er glad jeg har henne i livet mitt.

[Anonym bruker]

Skal optimistene komme og ødelegge sytetråden vår nå? He he...

 

Jeg sier ikke at mine stebarn er fæle, og at vi har det kjipt sammen, men jeg kan ikke med hånden på hjertet si at livet er bedre MED dem enn uten dem. Dessverre. Jeg føler at å være stemor er en utakknemlig oppgave, det blir forventet at man gjør alt det en mor gjør, men får ikke den ubetingede kjærligheten tilbake.

[Anonym bruker]

Så ikke noe positivt ved at min tidligere samboer hadde ett barn fra før. Når vi gikk fra hverandre lovde jeg meg selv at jeg ALDRI skulle være sammen med noen med barn fra før.

En mann med barn fra før, er en mann med altfor mye bagasje for min del.

[igodeogondedager]

Hei, ny her inne og eksstemor. Deler imidlertid barn med mannen som har en datter fra før av, så jenta vil bestandig være en del av livet til barna mine.

 

Jeg tror og håper det finnes noe positivt, men jeg tror det hovedsaklig er opp til den biologiske forelderen med ny partner. Min eks lot meg aldri slippe til og bli kjent med datteren, hvilket gjorde ting vanskelig. Moren til jenta var faktisk mer åpen og støttende. Nå har jeg og faren gått fra hverandre. Han har fremdeles jevnlig samvær med datteren, men ikke med felles barn. Har vært slik i flere år nå, så begynner å bli vant til å leve med det...

 

Uansett, jeg har vært stemor, fostermor og er selv adoptert og biomor. Av egen erfaring tror jeg virkelig ikke at det er biologi som er det styrende i en relasjon. Det å i begynnelsen bruke tid på å definere egen rolle, kan hjelpe alle involverte senere. Når man etterhvert kjenner sitt "mandat", kan det være mye positivt å skape/hente :-)

 

Når det er sagt, må jeg innrømme at det nok var din-min-vår situasjonen som veltet forholdet vårt, så jeg kjenner meg igjen i de fleste av innleggene her inne.

 

Lykke til alle sammen!

[Anonym bruker]

Flott at noen føler det som meningsfyllt å være stemor. Jeg tror at mange sliter som de gjør fordi de har prøvd mye og lenge uten at det blir bedre i form av resultat, anerkjennelse e.l.. Mange av oss (meg selv inkludert) har måttet gå igjennom prosesser som jeg aldri i min villeste fantasi hadde trodd var mulig. Jeg vil ikke gå i deltalj, men vet at jeg følte det annerledes for barnet før "krisen" oppstod. Det er selvfølgelig best å akseptere, men noen ting kan man ikke akseptere. Og det er ikke alle som har biomødre å forholde seg til som verken vil eller kan akseptere. Selvfølgelig hadde ting vært bedre om alle forstod hverandres behov og aksepterte hverandre, men slik er det ikke. Jeg tror likevel ikke at det er mange som oppfører seg fælt overfor stebarna. De fleste gjør det de må og litt til.