Dagens sukk fra en sliten alenemor...

[Anonym bruker]

Vet at det blir regnet som dumt innlegg her inne. Men i dag er jeg lei meg. Har akkurat fått vite at en god kompis av meg skal gifte seg om 2 måneder. Er veldig glad på hans vegne, men denne hendelsen har litt bismak også.

I det siste har de fleste rundt meg, som var single, fått kjæreste/samboer eller giftet seg. De av vennekretsen som har hatt det fra før, synes å være lykkelige.

Jeg er i dag alene med barna, det er nesten 2 år siden det var slutt i mitt samboerskap. Har ikke hatt det veldig godt på slutten av dette forholdet, og ble psykisk mishandlet av samboeren.

Siden da har jeg hatt 2 mannlige bekjentskaper med håp om forhold, og begge gangene forsvant forelskelsen og respekten hos mannen ganske fort. For å si det sånn, er jeg en oppegående jente rundt 30, med høyere utdanning, hus, bil og fast jobb. Passer på utseende, har sunne interesser og livsstil.

Er overhode ikke desperat etter å finne meg ny partner, er ikke inne på datingssider, er aldri ute på byen og fester, og ber heller ikke venninner om å spleise meg med noen. Men savnet etter en som virkelig elsker meg og setter pris på meg, er der. Det blir veldig ensomt på kveldene, og tanken om hvorfor akkurat jeg som aldri har vært elsket av noen, gnager skikkelig.

Særlig når det nærmer seg påske og 17. mai, der man må overvære feiringen alene med barna blant lykkelige familier.

Måtte bare få det ut, dagens sutreinnlegg.

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt.

Men man må nesten ta et valg, lykken kommer ikke rekende på en fjøl... Hvis du er klar for å noe mer, så kan du jo begynne å date i det små, du kan ta det i ditt tempo og forplikter deg ikke til noe som helst ved å gå ut med menn en gang i blant.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har som sagt hatt to bekjentskaper etter å ha flyttet fra samboeren, så har prøvd å date. Hver gang det ser ut som det blir noe seriøst, så trekker mannfolket seg unna og jeg får vite at følelsene har forsvunnet. Så jeg vet ikke om jeg tør mer, rett og slett. Man blir jo ganske kresen på menn når man har barn, og søke etter en som kan være ordentlig forbilde for ungene.

En annen ting, er at jeg aldri har vært populær hos mannfolk (har små pupper og ikke noe spesielt ved utseende, selv om jeg er tynn og ser velstelt ut). Og hvis jeg viser interesse først, så blir det tatt ille opp, fordi "ingen liker desperate damer", som ei venninne av meg sier. Hun mener at det er gutta som skal sjekke opp jentene.

HI

[Anonym bruker]

Forstår deg godt. En stor klem til deg.

Er selv gift med det alle vil kalle den ultimate drømmemann. Han har høy inntekt, kjekk, romantisk, godt likt, mange venner, flørter ikke osv osv. Men det folk ikke vet er at han noen ganger kan være veldig stygg med meg. Er trist og lei i dag selv.

Du høres ut som en sterk dame. Skulle ønske jeg var mer lik deg.

Lykke til!

[Anonym bruker]

Akkurat som jeg kunne skrevet det selv. Jeg er noen år yngre enn deg, vært alene med dattern min de siste 2årene. Har også god utdanning, god jobb, inntekt, leilighet, bil og det som hører meg. Vil tørre å påstå at jeg ser godt over gjenomsnittet bra ut, og at jeg er godt likt. Jeg har også møtt 2stk, siden jeg og barnefaren gikk fra hverandre. Ene gangen ville ikke jeg, andre gangen ville ikke han. For 7mnd siden møtte jeg en mann, han er 10år eldre enn meg, har alt på plass han også (har ikke barn). Han har orden på livet sitt, god økonomi, han er morsom, kjekk, snill, og viktigst for meg- utrolig tålmodig.

Vi tar en dag av gangen, vi er hodestups forelsket begge to, men vi vet at i realiteten så varer ikke forelskelsen evig, så vi tar en ting av gangen, for å se hvordan ting utvikler seg. Så håper jeg at det går den veien vi ønsker:)