Jeg aaaaaaaaaner ikke hva som skjer med meg!

[Anonym bruker]

Har hatt problemer med mannen min lenge, mange år, men i det siste har han skjerpet seg. Men pga at dette har vart så lenge så føler jeg at gnisten er helt borte mellom oss, og jeg klarer ikke å føle noe for han lenger. jeg vil gjerne, men alt jeg føler er at han har vært en stor idiot, en egoist og bare har tenkt på seg selv først i mange år (i tillegg til endel psykisk mishandel, men det er mange år siden nå).

Nå har jeg det bare vondt og vi har det ikke godt sammen. Jeg har bare lyst til å gi opp men er avhengig av han økonomisk(nb. bor ikke i Norge og har ingen økonomiske rettigheter hvis jeg blir alene). og vet at det kommer til å bli et helvete for meg å bo alene her. Og ta med meg barna og flytte til Norge er utelukket, da jeg føler at jeg ikke har rett til å gjøre dette mot barna..det er tross alt pappan deres.

Men jeg klarer ikke å være glad, er ikke snill med han heller. Dvs. jeg er vel heller likeglad mot han og har ingen interesse av å snakke med han, ha det koselig med han. Han lider nok han også nå, men når vi prøver å snakke om det så synes jeg bare han mjauler på med at jeg må ordne opp i mitt problem, da han synes det er jeg som har et problem nå. Han har gjort sitt, og vet ikke lenger hva han skal gjøre. Han spør meg om hva han kan gjøre, men jeg aner jo ikke. Kan jo ikke sitte å fortelle han alt heller, han må jo klare å tenke/skjønne litt selv; at dette har han på en måte bedt om ved å ikke stoppe opp litt tidligere.

 

Vi har gått i terapi i to år og det er ikke før i fjor høst/juletider at han kanskje skjerpet seg helt. Nå har han fått det livet han vil ha med jobb og bosted, mens jeg føler meg helt brukt, ferdig, ingen lyst til noe mer. For noen uker siden var mine foreldre på besøk og etter å ha snakket om det i terapi, så skulle han da snakke med de og unnskylde seg for alt det han hadde påført dem og meg av problemer(komplisert, men har har altså oppført seg dårlig mot dem også). Men han gjorde det aldri, og når de var dratt sa han til meg at han ikke fant anledningen til å gjøre det. Sikkert vanskelig å gjøre, men det skulle jo være et grunnlag for at vi skulle kunne legge fortiden bak oss og komme oss videre. Men han syntes ikke det var så viktig. Jeg ble lei meg for jeg følte at han ikke gir alt for at forholdet skulle bli bra igjen, han bare venter på at jeg skal bli bra. Men han mener jeg er for følsom og overreagerer.

Hva synes dere, hvordan skal jeg klare dette? Er det noen vei tilbake eller er det like greit å gi opp?

[Anonym bruker]

Hi

Kan jo ta med at jeg virkelig lengter etter å føle noe for noen igjen, jeg ser kjærestepar overalt og savner så utrolig å kunne ha det godt med noen igjen. Han gjør sikkert også det, men får jo ingen respons hos meg. Kunne ikke bebreidet han om han hadde vært utro nå, noen ganger skulle jeg ønske det slik at han kunne kommet seg videre i livet sitt og latt oss være. Helt absurd tanke kanskje, vet ikke om jeg hadde følt det sånn i virkeligheten. Men jeg hadde forstått han. Jeg er jo ikke mye til kjæresteemne for tiden...

[Anonym bruker]

please svar meg litt da, trenger litt hjelp

 

HI