Er så trist....

[Anonym bruker]

Er så utrolig trist, livet ble slettes ikke slik jeg hadde trodd og drømt om. Dette burde være en så lykkelig tid. Er så skuffet over meg selv og at jeg kunne velge så feil.

Fra jeg var liten har jeg drømt om å finne mannen i mitt liv, gifte meg å få to-tre barn. Vel, slik ble det ikke. Sitter nå alene med to barn, og ikke har de samme far heller.

Elste har god kontakt med sin far, men har konstant dårlig samvittighet for at han bor litt her og der. Han bor mest hos meg da, men annen hver helg og en dag i uken hos far. Skulle så gjerne gitt han en stabil hverdag med mamma og pappa i lag. Men etter seks år med pappan hannes hadde jeg ingen følelser for han, og kunne ikke leve sånn lenger.

Minste har ingen kontak med sin far, er ennå bare en liten baby men jeg syns det er helt grusomt. Pappan gjorde det slutt da jeg var gravid så har vært alene hele veien. Han laget et helvete under hele graviditeten, og alle skryter sånn over at jeg har klart meg så godt og at jeg er så tøff som takler dette. Men sannheten er at jeg vet ikke om jeg takler dette. Er ennå utrolig forelsket i pappan til minste-mann. Etter alt som har skjedd så kan jeg selv ikke skjønne at jeg fortsatt har følelser for han. Alle sier at jeg må gå videre, men jeg vet ikke hvordan.

Hvordan slutte å ha følelser for en mann som betydde alt for meg, som er i tankene mine hver dag, hele dagen. Ser ofte på babyen og tenker, dette skulle pappan din sett, dette skulle han opplevd, dette skulle vi gjort i lag. Stakkars lille gutten min som må vokse opp uten pappan sin, og som må se at storebror han god kontakt med sin. Håper han får kontakt med pappan sin etterhvert men klare ikke å se hvordan dette skal skje.

Har prøvd å snakke med pappan, men vi ender bestandig opp i krangel. Kan virkelig ikke snakke sammen. Han har sagt unnskyld for måten han var på, men en halvhjertet unnskyldning. Eller ikke sagt det, men skrevet det. Det er ikke godt nok. Jeg vil vite at han aldri gjør dette igjen, at han virkelig er lei for det. Ikke minst jeg syns jeg fortjener at han sier det rett til meg. Han mener det er fortid og på tide å glemme det. Han mener at en dag finner vi sammen, jeg ser bare at avstanden blir større og større.

Huff alt er bare rot, ville så gjerne gi barna mine det beste. En mamma og pappa som elsker hverandre, et hus som de kan vokse opp i. Ikke en mamma som er sliten, har lite overskudd og er trett hele tiden. Ser på klokken at jeg burde lagt meg for lenge siden, skal opp tidlig i morgen. Har ikke lyst å legge meg, hater å legge meg alene hver eneste natt.

Skulle så ønske at noen var der for meg, som kunne si at dette kommer til å gå bra, at barna mine blir flotte og sterke personer. Er så redd mine feile valg vil prege dem for resten av livet, at jeg har ødelagt mine barn. Skulle ønske noen kunne ta seg av meg for en gangs skyld, ta litt av byrden av mine skuldre, hjelpe til med middag, husvask og økonomi. Ikke at vi går i skittene klær og har dårlig råd, skulle bare ønske at jeg slapp å bekymre meg, ha kontroll på og til en hver tid være oppdater på hver minste lille ting som skjer her hjemme.

Nå skal jeg tørke tårene mine å finne den iskalde sengen min som står helt tom og bare venter på meg, kun meg, ingen andre.

[Anonym bruker]

Stor klem til deg!! Vil bare si at jeg er i samme situasjon:( Vet det er tungt. Har dessverre ingen gode råd, men hold ut. Vi får gjøre vårt beste så blir det nok bedre tider.

Klem.

[Anonym bruker]

Jeg er selv barn av en alenemor, og etter bruddet med barnefar har jeg egentlig aldri stakkarsliggjort barna mine. Jeg vet jo at de kan få et kjempebra liv selv om det er litt fram og tilbake. Hadde det jo bra selv, så har aldri tenkt slik du tenker. Antar at du selv enten har dårlig erfaring med foreldre som bor fra hverandre eller at foreldrene dine har bodd sammen, og at denne situasjonen er fremmed eller vekker dårlige minner. Ville anbefale deg å komme i kontakt med andre aleneforeldre for å dele slike tanker om nåtiden og framtiden, er jo alltid greit å ha noen i samme situasjon.

 

Når det gjelder at barna har ulike fedre, og at han nyeste ikke bryr seg like mye som den andre, skjønner jeg bekymrer deg. Jeg har som barn vært i en lignende situasjon som din minstemann (bare litt mer komplisert), og det gjorde vondt å føle seg forskjellsbehandlet. Men siden det er snakk om en baby er jo ikke dette noe du trenger å tenke på nå, ting kan jo endre seg. Tror du far til eldste er villig til å være litt surrogatfar til minstemann? Det er jo tross alt snakk om søskenet til hans sønn.

 

Hvor gammel er minste? Det er jo slitsomt med barn, og du er 100% alene og har gått igjennom mye. Du kunne jo kontakte barnevernet ang besøksfamilie slik at du får en helg for deg selv en gang i måneden. Jeg har selv benyttet meg av dette tilbudet og det er ikke snakk om at dette er for uegna og dårlig foreldre. Er rett og slett et avlastningstilbud.

 

Når det gjelder din ensomhet, så skjønner jeg hvordan det er å være alene (og ikke få sove). Har du venner og familie som er i nærheten? Kjenner du deg deprimert? Kan jo forstå at de tankene du sliter med påvirker psyken din. Kanskje greit om du går til fastlegen din for å snakke, eller blir henvist videre til psykolog. Trist å være aleine om slike tanker.

 

Et liv med bare mamma i en trang blokkleilighet som må jobbe masse for å få endene til å møtes er kanskje langt fra drømmen din for dine barn, men ut i fra mine erfaringer så hadde jeg en lykkelig barndom jeg kan se tilbake på, og jeg bekymrer meg derfor ikke for mine barn. Jeg har selvsagt fulgt nøye med hvordan de takler dette med reising fram og tilbake fra far, og de virker veldig fornøyde. Mtp hvordan ting var da jeg og barnefar bodde sammen ser jeg jo at alle sammen har det mye bedre nå. Over et år siden jeg tenkte sist at det hadde vært mye bedre om vi var en familie alle sammen (3 år siden bruddet).

 

Håper du får det bedre! Klem