Trenger noen råd

[Anonym bruker]

Mannen min og jeg har slitt lenge, han har gjennom mange år vært en egoist og hans behov har oftest kommet foran alt annet. Vi har hatt uendelige krangler om dette og begynte i terapi for to år siden. Først gikk det bra og vi sluttet med terapien, men ikke lenge etterpå falt han inn i gamle vaner og glemte alt vi hadde "lært" der. Vi gikk tilbake i terapi i fjor høst og går der ennå, men jeg følte vel og føler ennå at jeg ikke stoler på han, sliter med alle de vonde minnene og klarer ikke å elske han lenger, annet en som pappan til barna våre. Vi har ikke sex lenger (siden i fjor sommer) og siden nyttår er det ikke engang et kyss å få (det er jeg som ikke orker dette).

Sist terapitime snakket vi om dette og terapeuten foreslo en "våpenhvile" slik at vi i alle fall kunne fungere i hverdagen. Jeg synes dette var fint og var villig, og ukene som fulgte ble bra. Men han tror dermed at alt er bra og at vi har det fint igjen. Men problemene og følelsene er ikke forandret fra min side. Vi ble også enige om at da mye av problemene våre handlet om at han ikke aksepterte min familie (uten gyldig grunn annet enn at han ikke klarte faren min) så kunne det være utrolig viktig for at vi kom oss framover, at han unnskyldte seg ovenfor mine foreldre for alt dritt han har påført dem og meg (ikke at det kun er han som er den skyldige, men han er pådriveren). Dette skulle han gjøre i disse dager hvor foreldrene mine var på besøk her noen dager (de bor langt unna).

Men de dro sist lørdag og han har ikke sagt et ord, heller ikke til meg, om dette. I dag sa han at han ikke hadde turt det/orket det.

 

Jeg føler at jeg blir mer og mer skuffet, om han ikke har skuffet meg nok i fortiden, så fortsetter det. Han forstår ikke det og mener at det ikke er så viktig.

Men jeg kommer meg ikke videre, han mener det er "mitt problem". Jeg slår meg ikke til ro her vi bor (hans hjemsted) og lengter mer og mer "hjem" til der jeg kommer fra, og det eneste han kan svare er at da får jeg heller ta barna og flytte dit fordi han orker ikke våre problem lenger (vet han bare er stor i kjeften her)

Føler meg så alene med mine problem, og får høre at selv om han kanskje har vært med på å "lage" mitt liv til det rotet det er nå, så er det nok jeg som har et problem inni meg som jeg bør ordne med - altså det er jeg som har et problem og jeg bør ta hovedansvaret selv.

 

Jeg er så lei meg og så sinna på han og det eneste han gnåler om er at nå gjør han jo ikke noe mer så nå må jo bare jeg ta meg sammen og være glad. Men de vonde minnene er for sterke, det har vart for lenge. Han burde forstått for flere år siden, men gjør det ikke før nå. Og vil at jeg også skal "oppføre meg" siden han gjør det.

 

Hvordan skal jeg klare å glemme, når det er så mye som minner meg om det som har skjedd hele tiden og jeg ikke klarer å tilgi.??

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

dytter

[Anonym bruker]

Det er ikke sikkert det er noen vei videre annet enn at du faktisk flytter. Ikke alt kan glemmes, og ikke alt kan tilgis, og når våpenhvilen ikke er nok for ham og han ikke ser at det kan ta tid for deg å opparbeide noen tillit igjen, spørs det om du klarer å finne argumenter nok for å bli.