Voldsomme reaksjoner etter samvær...

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn som er 4 år, han er en rolig og omsorgsfull gutt.

Mannen min har to fra før som er 10 og 12 år gamle.

Når de er her annenhver helg er det kaos og kjefting hele helgen. Disse barna har en del problemer og er veldig fysisk utagerende. Den største tar den minste, kveler han osv... Mye stygge ord og krangling. Far kjefter og er sur hele helga...

Problemet er at min sønn griner mye og er veldig sinna disse helgene, og i går fikk jeg tlf fra bhg om at han hadde satt seg oppå en gutt på 2 år og slått hodet hans i bakken! De forteller at han er utagerende, sinna og hører ikke etter annenhver mandag og tirsdag... De mener det har sammenheng med at stebarna har vært der...

Jeg blir lei meg, frustrert og forbanna over hele situasjonen. Har lenge sagt at sønnen min blir negativt påvirket av samvær.

Hva gjør vi med dette??

Kan jeg kreve at far har samvær et annet sted enn i hjemmet vårt, når det påvirker sønnen min sånn?

Begge barna er inn under ppt og bup.

[Anonym bruker]

Vel - det står deg vel fritt å ta med sønnen din et annet sted når stebarna kommer?

 

Det er imidlertid en lite varig løsning. Far bør ta opp problemene med BUP, og få veiledning derfra.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Kanskje din mann som er voksen burde håndtere dette anderledes. Han er som sagt et voksent menneske, da syns jeg ikke han skal synke til et slikt nivå med å kjefte og være sur hele helgen. Han gjør nok ikke situasjonen lettere.

 

Syns far kan sette seg inn i barnas situasjon å være en støttespiller og omsorgsperson som barna føler seg trygge på. Han kan sikkert få veiledning fra de som jobber med barna hans.

 

Du kan nok ikke forlange han skal ha samvær en annen plass, hvor skulle det være i såfall. Kanskje du og din sønn kan reise bort samværshelgene?

[Anonym bruker]

Går det ikke an å disiplinere disse barna da, selv om dere bare har dem annenhver uke? Finn på noe å gjøre, dra på tur i skogen så de får brukt litt energi på noe sunt og bra istedet på å sloss?

 

Også kan du jo tenke på moren til disse ungene som har dem nesten hele tiden. Snakk med henne, og bli enige om en plan. Jeg kan love deg at disse ungene ikke kommer til å bli bedre helt av seg selv!

[Anonym bruker]

Har en baby på 6 mnd også. Det er ikke bare bare å ta dem med asted annenhver helg, og synes det er utrygt for dem å måtte ut av sitt eget hjem...

[Anonym bruker]

Jeg ville ha vurdert hva dere kunne gjøre hjemme med samværet, før jeg hadde forlangt at de ikke kunne komme. Kan de eldste barna håndteres på en annen måte enn at far er sur og kjefter hele tiden? Har de diagnoser, eller er de utagerende uten grunn? Samarbeider far med bup og ppt, slik at de kan bistå med veiledning for hvordan dere bør forholde dere. Hvor skulle far i så fall ha samværet? Kan du reise bort med den minste nå han har samværshelg?

 

Det er ikke en sunn situasjon hos dere slik det er nå. Den minste reagerer negativt på søsknene, og bør skjermes slik at han ikke får problemer. Det er allikevel synd hvis han ikke skal kunne etablere et forhold til søsknene.

[Anonym bruker]

Men selv om du beskytter dine, er det tross alt to barn til som tydeligvis trenger hjelp og oppfølging. Du fikk dem på kjøpet med din mann. Mannen din må ta tak i situasjonen og innse at kjefting og surmuling ikke hjelper.

 

Klarer han å samarbeide med mor? Kanskje barna trenger en mer tilstedeværende og klar voksen? Samarbeider din mann med bup?

[Anonym bruker]

Vi har vært i samarbeid med ppt, bup og mor i lang tid. Hadde møter en gang i uken i noen mnd før jul, men det hjelper svært lite. Mor er utslitt og orker ikke ta opp kampen, det har hun aldri orket, derfor har de ikke noen særlig oppdragelse.

Far sliter med dårlig samvittighet ovenfor barna og blir dradd i alle retninger, derfor er han frustrert og vet ikke helt hvordan han skal håndtere dette...

Vi har tydelige grenser for alle barna her hjemme, men disse barna takler det ikke siden de er vant til å gjøre som de vil.

Det er ikke mangel på samarbeid noen sted, heller mangel på tiltak fra de forskjellige instansene... ppt og bup vet ikke heller hvordan dette skal håndteres, De sier at dette er en vanskelig sak.

Men selv om stebarna har det vanskelig og har problemer (noe jeg synes er forferdelig synd), betyr det dermed at mine to skal dras med inn i det?

Er det ikke nok med at to av barna i denne familien sliter?

Vi har prøvd å hjelpe dem siden de var små, men ting blir bare verre og verre...

 

[ConsuelaBananaHammock]

Men hva finner dere på med dem i helgene da?

Ta dem med ut på fisketur (kan fint fiske fra land vettu), fjelltur, gå på stranden, i skogen osv.

Det er så mye bedre om dem får brukt energien sin på andre ting enn å krangle, og det blir lettere å ikke krangle om dem ikke er "stuet" sammen under samme tak. Om du ser hva jeg mener.

For barnas skyld, må dere greie å få snudd dette.

Om moren til barna er trøtt, sliten og nærmest har gidd opp, kanskje dere burde prøve at dere har barna mer?

Virkelig sette opp en plan for hvordan dere skal få dette til å fungere.

 

Barn trenger & liker regler, men det blir nok tøft om mor ikke er villig til å sette grenser for de.

 

Siden de heller ikke har fått noe diagnose, så er det nok kanskje hos foreldrene det ligger?

Ikke noe "dere har skylden", men at det er kommet litt skjeivt ut og ikke helt vet hvordan man skal komme tilbake til det rette sporet.

 

[ConsuelaBananaHammock]

Har dere mulighet til å f.eks kunne bygget en liten hytte i skogen eller lignende? Oppgaver hvor barna får brukt seg, og de må samarbeide.

Begynner de å sloss, sett de på hver sin enda av hytten så får de bygge hver sin vegg hehe

[Anonym bruker]

En kommentar til deg, HI:

 

Du skriver:

"Men selv om stebarna har det vanskelig og har problemer (noe jeg synes er forferdelig synd), betyr det dermed at mine to skal dras med inn i det?"

 

Ehhh - ja!! Det er jo du og mannen din som har valgt å føde to nye barn inn i denne familiesituasjonen!! Det er vel ikke slik at de to eldste dukket opp nå nylig, og ingen av dere har visst om de før akkurat nå?

 

Alle må vi ta konsekvenser av våre handlinger og valg, og det gjelder også deg. Ettersom det er såpass store problemer hos de to eldste barna, må dette ha pågått lenge.

 

Verden fungerer ikke slik at du kan velge bort disse barna - i allefall ikke uten at du går fra faren. Og selv da må du forholde deg til de to eldste - som tross alt er søsken av dine to egne.

 

 

[Anonym bruker]

Kjære HI, jeg skjønner du er i en vanskelig posisjon... Og jeg vil anbefale deg å trå meget varsomt... Jeg har selv en lignende situasjon, jeg har selv utagerende og aggressive stebarn som er en utfordring å ha på samvær, som hos deg har far også her "gitt opp" og har en tendens til å distansere seg mye da han føler han ikke er til noen hjelp, ingenting av det vi prøver å gjøre hjelper, det gjør bare ting enda værre.

 

Men vi vet hva som er problemet for samværsbarna her men vi kan ikke hjelpe.

 

Men dere må kjempe for barna, ring bup, barnevern, leger, what ever.. bare skaff ungene hjelp. Du og mannen din må begge være veldig tilstede og avverge siuasjoner, beskytt barna deres og da mener jeg alle barna deres... Det er ingen løsning at du tar barna dine med deg bort eller krever at far har samvær ett annet sted for da foteller du bare barna at du ikke ønsker å ha dem og avvisningen vil bare gjøre vondt værre.

 

 

Løsningen for den sønnen du bekymerer seg for er at de andre barna får hjelp... Og det faderlig fort! Prøv å skaff hjelp til barna før dere viser dem bort, avvisning vil bare gjøre problemet større for barna.

 

 

[Anonym bruker]

Det hjelper i allefall ikke de to eldste at far har funnet en ny dame som virker så ekskluderende som det HI fremstår her.

 

Håper jeg tar feil, og at de to eldste føler seg velkomne hos far og hans nye familie, og at de gleder seg til hver gang de skal dit.

 

Hvis mor er så ille, forstår jeg heller ikke hvorfor ikke far ber om hovedomsorgen...

[Anonym bruker]

Jeg er anonym over deg her.... Bare sånn at det er nevnt, man kan ikke bare "be" om hovedomsorgen for barn og så får man den, fungerer nemlig ikke sånn. Ofte, når mor er "så ille" så er det en ting hun gjerne holder hardt på og det er barna....

 

Ofte er det ingen hjelp å hente, om man er far og henvender seg til barnevernet f.eks får man beskjed om at de ikke vil sette lit til "bekymringen" da den kan ha ett hevnmotiv.. samme om man er stemor... Skoler må forholde seg til den forelderen som har daglig omsorg og styrer derfor ofte unna konflikter.. Advokater er det ikke alle som har råd til når man har holdt det gående med advokatutgifter i ti år og en har en rettsak eller kanskje to bak seg (man kan selvsagt selge huset, bilen osv men de fleste må jo bo så det er ikke veldig aktuelt for de fleste)

[Anonym bruker]

Hoved ansvaret for de utagerende barna ligger hos foreldrene. Det er ikke lett for foreldre å snu situasjonen når barna er uten styring, og for en steforelder er det umulig. Det er ikke som noen mener ditt ansvar å snu situasjonen, du kan ikke greie å snu situasjonen, ingen vil høre på deg, og støtte aparatet vil nok samrbeide med barnas mor og deres far, ikke med deg.

 

Om du og far eier huset dere bor i sammen, og det er deres felles hjem kan du faktisk kreve at han enten får ungene sine til å oppføre seg sikkelig når de er på besøk, og om ikke kan du nekte dem å komme inn. Sikkerheten til de minstebarna er din første prioritet for ditt barn sikkerhet er ditt ansvar. Samværsbarnas oppdragelse er deres foreldres ansvar. Sønnen din har ingen andre til å passe på seg. Nå vil jeg jo anta at du har forsøkt det som står i din makt, og om ingenting hjelper, må du kunne skjerme barna dine.

 

Jeg har selv to tette barn, eldste var i en sjalu fase i 2-3 års alderen, og dyttet rundt på babyen som skulle lære seg å sitte, stå og gå. Jeg måtte passe på den yngste sin sikkerhet. Ikke vet jeg om det var vond vilje fra 3 åringen, ikke vet jeg hva han forsto, ikke vet jeg hvor normalt eller hvor uskyldig det var, men jeg var nødt til å gå inn å skjerme babyen, og passe på at de aldri var alene, og at babyen ikke skulle skade seg.

 

Det må far gjøre her også, han må oppdra barna sine slik at de ikke skader de som er yngre, det beskytter også hans barn da de faktisk skal leve med det de har gjort, så det lønner seg å passe på at de ikke kommer i den situasjonen. Om han ikke greier det når de er i huset, så får han rett og slett la det være å ta dem inn i huset.

 

Hva sier han til barnehagens kommentarer og observasjoner, du har jo veldig støtte i dem, og han må jo bare ta situasjonen på alvor når utenforstående kommer inn å ser resultatene av hans barnas oppførsel. Han må ta ansvar og ta affære, om ikke er det omsorgssvikt. Selvsagt i samarbeid med barnas mor. Hva sier han?

 

Dere har jo en liten baby oppi dette rotet, som også skal ha trygge og ikke minst gode oppvekst vilkår. Alle barna har rett på harmoniske hjem, du må sørge for at dine barn har det, men du kan ikke skape det for stebarna uten foreldrene sitt samarbeid. Det er deres ansvar helt og holdent.

[ConsuelaBananaHammock]

Om foreldrene kommuniserer bra, så kan man jo legge det frem på en fin måte.

Som at de vet at mor er utslitt, så kan man legge det frem som om at de gjerne vil hjelpe henne med at de har barna noen dager extra f.eks.

Da får mor mer energi, og hun får muligheten til å gi litt extra til barna når de er hos henne.

Og at de sammen kan legge en plan for hvordan de skal løse dette problemet, lage felles regler som gjelder hos både far og mor.

Taperne til slutt her, blir jo barna om dette ikke blir endret.

Så man skal trå varsomt, men noe må jo gjøres for barna sin skyld.

[Anonym bruker]

Takk for dette svaret.

Jeg/vi har prøvd alle disse tingene dere over nevner.

Jeg har vært veldig innvolvert i stebarna og synes synd på dem. Har hatt en vanskelig oppvekst selv og unner ingen å ha det slik.

Men hvor går grensen? Mpå det skje noe alvorlig før vi skal gjøre noe mer?

[Anonym bruker]

Det høres kanskje litt drastisk ut, men bør det ikke være mulig å få litt hjelp fra for eksempel barnevernet? At dere kunne hatt en ekstern person på besøk en dag dere har stebarna, både for å hjelpe til og avlaste der og da, og observere barna for å kunne gi dere råd. Finnes det ikke noe slikt?

 

Støtter ellers forslaget om fysiske aktiviteter utendørs for å få ut litt futt! Det er jo vanskelig for far å oppdra så mye når de er hos dere så sjelden, men det hjelper i allefall å ha en plan, og at dere er konsekvente og lager en trygg ramme for alle barna.

[Anonym bruker]

Jeg ville helt klart ha vurdert barnevernet i denne situasjonen. Tatt kontakt i samråd med mannen og bedt om hjelp. Barnevernet vil ha interresse av å hjelpe alle barna involvert og du som stemor vil bli hørt. Du har jo barnas beste i fokus. Selvom ditt første ansvar ligger hos sønnen din og nøkkelen for å hjelpe de eldste ligger først og fremst hos foreldrene. Synes du barnevernet er for drastisk kan du snakke med en helsesøster. Tror du vil møte mye mer forståelse og råd hos proffesjonelle.

[Anonym bruker]

Ja de proffesjonelle er nok mer intressert i å finne en løsning, og ikke bare snakke om hvor idiot du er som reagerer og orker å kjempe for å få ting til å funke, tiltross for at du er desperat og tenker på ekstreme tiltak.

[Anonym bruker]

Skjønner at du er bekymret for de to minste, men jeg mener at dere har et ansvar for de to eldste også. Derfor synes jeg at dere bør ta opp med moren at dere(far) i en (lengre) periode skal ha hovedomsorgen for barna, som noen andre her nevner. Dersom ikke det fører fram synes jeg dere skal kontakte barnevernet, evt få bup eller ppt til å gjøre det. Dette er to gutter som moren har gitt opp, og de fortjener virkelig at dere to andre voksne gjør det dere kan for at de skal ha det bra. Iom at bup og ppt allerede er inne og kan bekrefte deres(fars) side av situasjonen, så kan jeg ikke se at far kan bli beskyldt for noe...

 

Uansett hva dere velger, lykke til!