Off..blir bare så lei meg noenganger...

[Ser*opp*på*sjernene... ..]

Vet at mange har det værre enn meg men blir bare så oppgitt! Å jeg må bare "klage" litt her, har ingen andre å prate med det om:(

Jag har ingen venner lengre, å lider av sosial angst (blir dødsnervøs) som kommer jævlig dårlig med når jeg må ta 4 eksamener å gå på skole fra høsten av..

Føler at jeg ikke kommer noe veg her i livet pga det, er så lei meg!!! Får dårlige karakterer pga at eksamnene går til helvette, er egentlig skoleflink osv men ikke på papiret! Har jo et par venniner med de bor så lang unna..

Er hjemme med minsten nå frem til høsten å eldste kjører jeg i bhg på mårningen, ellers er vi inne pga at det er så kaldt ute. Føler meg så ensom med lille her hjemme... .. Får ikke pratet med noen om dette heller vil bare gråte, gråte, gråte.. jeg er nødt til å ta utdanning nå pga at vi har dårlig råd..må få meg en skikkelig jobb etterhvert:) Har så kjempelyst å byne på uio! vet ikke hva jeg skal gjøre til høsten.. blir bare så lei meg oppgitt!! Mange vil kanskje ikke tenke at jeg kan ha det sånn som dette når de ser meg å derfor er d vanskelig å prate om det.. Familien min ser på meg som en pen, sterk, skoleflink og utadvendt jente.. sånn som jeg var for kanskje 10 år siden.. Dere som ikke har det sånn å har gode jobber å studerer vær takknemlig at dere har det bra!-er ikke noe gøy dette her..huff..Måtte bare skrive dette...

[Nagilimia]

Hei! Sender deg en kjempe klem! Kjenner meg igjen i det du skriver.., men bare vent til våren/sommeren kommer så blir nok alt litt lysere

 

Jeg ville lagd meg en ukeplan, slik at ingen dag " ble lik". f.eks. mandager biblioteket, onsdager svømmehallen, torsdag kjøpesenter og handledag for en hel uke frem i tid.

 

Hadde det sånn lenge, så leste jeg en bok som heter den niende innsikt, og den endret hele livet mitt! Den fikk meg til å tenke på et annet sett, snudde hodet mitt! Det er egentlig en spenningsroman, men hvor hovedpersonen også er litt nedfor, så skjer det plutselig en hel rekke ting som snur opp ned på livet hans. Anbefaler deg virkelig å lese den, men vet at når jeg var som mest ensom/uttafor klarte jeg ikke gjør noen ting som helst!

 

I dag er jeg lærer, og personlig engasjerer meg i ulykkelige barn! De trenger at voksne bryr seg!

 

Her på dib er det jo nettop det som er så deilig at man kan være helt seg selv, akkurat nå! Send meg gjerne en pm hvis du har flere tanker

 

 

 

[Gjest]

et svar fortjener du..

Har du oppsøkt hjelp for din sosialangst? Kan kanskje studiet ditt være en hjelper ut av ensomheten? En mulighet til å pynte seg, komme seg litt ut av huset, ha litt tid for seg selv, nærme seg andre voksne mennesker?

Ta sneipen med på open barnehage, eller heng opp en lapp på butikken om det er flere i din situasjon dere kan henge ut med.

Du vet sikkert godt at den eneste måten å komme seg over en skrekk/angst er" face your fear".. det er kjempevondt og vanskelig, men det blir litt lettere for hver gang. Angsten kan lett bli noe du skyver foran deg, og som gjør at du utsetter alt som forventes av deg, slik at den blir en selvoppfyllende profeti.

Her inne kan du jo forsøke å komme i kontakt med andre i samme situasjon som bor nærme deg?

Den enseste som kan gjøre noe med situasjonen er du selv. Jeg sier ikke at jeg ikke skjønner hvordan du har det. Ensomhet er et enormt problem, noe vi alle opplever i perioder av livet, selvvalgt eller ei. Jeg håper du klare å finne styrke og mot til å gjøre noe godt for deg selv, ta tak, ta små steg..

Snakk med familien din, kjæresten din og vennene dine. Si hvordan du har det, og at du for en periode trenger ekstra oppbakking. Ingen sier nei hvis de blir vist den tilliten det er å bli spurt om det!

 

Lykke til, jeg skjønner at du har det vondt og vanskelig!!