konstant bekymret og redd for babyn i magen. noen andre?

[Anonym bruker]

er nå 24 uker på vei, og får støtt og stadig høre at oddsa er gode for at det skal fødes en sunn og frisk baby. alikevel går jeg rundt men en konstant frykt og tenker: tenk hvis. alt fra at den lille skal dø i magen, at den ikke er frisk og at ting rett og slett ikke er som det skal. Klarer nesten kun fokusere på alt som kan gå galt og ingenting annet.

 

 

noen andre som har det slik? hvordan kommer dere dere gjennom dagene med disse tankene? noen gode råd?

[Anonym bruker]

Jeg hadde det og slik.

Nå var det sånn at mini ikke var frisk da hn ble født, så magefølelsen min var riktig, for å si det sånn.

Men, prøv å ikke bekymre deg, det går i de aller fleste tilfellene helt fint :-)

Og skulle det vise seg at babyen ikke er helt frisk allikevel, så kommer du til å elske det uansett :-)

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg stoler på jordmor og leger som sier at alt ser ut til å være i skjønneste orden, iallefall innenfor det de klarer å se:) Men skjønner ABSOLUTT hva du tenker! Bekymring under svangerskapet er regnet som en av svangerskapsplagene så vidt jeg vet, ta det opp med legen din, så kan du kanskje komme oftere på ultralyd, litt tettere oppfølging:) Kanskje det kan få deg til å slappe av:) Sjansen er jo der og for at hvis barnet ditt hadde vært sykt, så ville det ikke levd så lenge som det har og, jeg har mista to ganger før, og da er det jo stort sett fordi det er noe feil i utviklinga. Denne gangen var ting i orden, og jenta vokser seg stor, og hilser på innen 3 ukers tid håper jeg:) Lykke til!

[Anonym bruker]

Når det har blitt så ille som det du beskriver, bør du få profesjonell hjelp.

 

Det må være utrolig vondt for deg å ha det slik, og det er IKKE noe bra for barnet.

 

Snakk med lege eller jordmor så snart som mulig før du sliter deg fullstendig ut!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Slik hadde jeg det også - hver dag. Det er veldig slitsomt - heldigvis fikk jeg sjekke meg ofte på sykehuset - (fordi jeg kjente veldig lite aktivitet)

Grunnen til at jeg var overbevist på at det gikk adundas, var at jeg hadde blitt spådd at jeg aldri kom til å få barn.

Jeg hadde, etter lang tid, klart å akseptere dette også, men så plutselig ble jeg gravid.. og da ble tankegangen "ok, jeg får ikke barn utenfor magen".., så de deprimerende tankene var der hele tiden.

 

Nå er alt såre vel,heldigvis:) Barnet var friskt og fint og er snart et halvt år.