Noen elsker sin mor, men jeg HATER min mor !

[Anonym bruker]

Jeg har ei mor som har hakket på meg siden jeg var 6 år.

Husker hun alltid sa att jeg hadde stor mage, måtte gå ut og trimme, kunne ikke spise meir enn 1 skive.

Jeg satt ofte på rommet mitt og grein fordi jeg ikke fekk spise ei ekstra skive, fordi jeg var så sulten.

 

Og når jeg var 12 år var jeg hos besteforeldrene mine og badet og kosa meg på brygga.

Og når jeg kommer opp igjen sier bestemora mi "Du er ikke særlig tynn du"

Husker jeg gikk inn på badet, satt meg ned og lot bare tårene strømme på.

Blei til og med mobba av lærerane på skolen jeg gikk på.

Men problemet var jo att jeg hadde lavt stoffskifte, noe dei viste.

Og jeg husket bare jeg spiste ei karbonade til middag så løpte jeg ut for og sykle det av meg.

Og jeg kastet opp maten i en alder av 12 år !

Men jeg klarte og slutte med det, for jeg bestemte meg for att min mor ikke skulle ødlegge livet mitt på den måten.

Men uansett så har ho ødlagt det.

Går ikke en dag jeg ikke tenker på alt ho har sagt, og jeg vil alltid hate min kropp.

Ho har dreve på siden jeg var 6 til no ! og no er jeg 23 år.

Bare jeg er der på besøk sier hun ALLTID noe, att jeg må spise sunt.

 

Kordan skal jeg klare og bli kvitt tankane om att jeg ikke er fin nok ?

Jeg er litt sliten av og tenke på det heile tiden i fleire år. =(

[Anonym bruker]

Du er ikke nødt til å være glad i moren din. Det er trist, men hun kommer sannsynligvis aldri til å forandre seg eller forstå hva hun har gjort mot deg. Og siden hun enda holder på slik hun gjør hadde ikke jeg orket å ha et forhold til henne der jeg besøker henne lengre, hvis jeg var deg. Din mor fortjener ikke en datter som besøker henne, så tris det enn er. Du må tenke på deg selv først.

 

Jeg har selv en mor som har sagt og gjort ting i forhold til kroppen og utseendet til meg og søsteren min som hun ikke burde gjort, men ikke i den utstrekning du beskriver at din mot har holdt på. Alt i fra at vi var altfor tynne, til hårsveis, sminke, klesstil osv. Og hun har ikke stoppet selv om vi er blitt godt voksne kvinner begge to. Nå sier jeg i fra til henne at jeg drar/legger på hvis hun sier noe som helst som har med vekt eller utseende å gjøre, også lar jeg det gå en lang stund før jeg snakker med henne igjen. Gradvis har hun skjønt hvor grensene går, men hun kommer aldri til å slutte helt, og det har jeg akseptert. Løsningen er da å ha mindre kontakt i perioder. Det verste er at hun er begynt på samme måte med datteren min, men der er jeg steinhard. Sier hun noe får hun ikke snakke med barnebarnet sitt på lenge, og ikke uten at jeg er der. Det er 0-toleranse.

 

Men du burde forsøke å legge bort hatet ditt mot henne, for den eneste som slites ut og ødelegges av dette er deg selv. Det er fryktelig å gå rundt å bruke energi på å hate og huske alle episoder som har vært og fortsatt er. Jeg tror du kunne hatt godt av kognitiv terapi, der du lærer å gjøre de vonde minnene mindre betydningsfulle i det livet du lever nå. Slik tror jeg det kommer til å bli lettere for deg å fokusere mindre på om du er "fin nok" eller ikke. Jeg har på en måte plassert moren min litt som en "ape i bur", hun forstår ikke bedre stakkars.

 

Håper også at du får medisiner for ditt lave stoffskifte, det går jo sikkert ut over flere ting enn bare vekten din.

 

Ønsker deg alt godt.

[Anonym bruker]

Uff stakkars deg , vet hvordan du har det selv om jeg langt fra hadde det så ille.

 

Jeg vokste opp med at jeg alltid fikk høre at ikke var god nok samme hva jeg gjorde, jeg ble fortalt at jeg ikke var ønsket. At hun (moren min) hadde tatt abort om det hadde vært fri abort da. (jeg er født i 77 så et år før.

 

Jeg fikk hele tiden høre at jeg måtte passe meg for jeg begynte å bli så tykk. (når jeg ser bildene nå så var jeg overhode ikke tykk bare normalvektig.)

At jeg hadde verdens styggeste og mest håpløse hår, at jeg haddde sssssåååååååå mange kviser. (Hadde noen men aldri så veldig mange.)

 

Jeg var dum fordi jeg ikke fikk høye nok karakterer. (Jeg har lese og skrive vansker men hadde gode karkterer i alle fag. Stort sett M,men var ikke bra nok fordi jeg ikke fikk topp karakter.)

 

Lista var ganske lang ja, jeg gråt meg i søvn nesten hver kveld, fram til jeg var 15 år og bestemete meg for å ikke bry meg om hva hun sa og gjorde mer.

 

Klaget hun på vaskinga mi så ga jeg bare fra meg kluten og sa da får du gjøre det selv. Spiste jeg for mye så sa jeg at det er jeg som blir feit ikke du så slapp av.

På det punktet hadde jeg bare insett at jeg var ikke ønsket eller elsket så det var ingen vits å kjempe for å få den kjærligheten som ikke var der.

 

Jeg har idag lite kontakt med foreldrene mine og når jeg ser dem så avslutter jeg besøket om hun sier noe negativt.

 

Men sannheten er at det ho har sagt gjennom så mange år har satt dype spor i hvem jeg er. En følelse av å ikke være bra nok og ikke verdt å elskes ligger alltid et sted under overflaten desverre.

 

Jeg tror det første steget du må ta for å komme forbi dette er enten å ta et oppgjør med moren din, fortell hvordan denne mobbingen fra henne har påvirket deg og fortsatt gjør det, og at du ikke vil høre mer slikt. Eller så må du ta avstand fra henne og andre i livet ditt som sier slikt.

 

Vi kan ikke velge familien vi er født inn i men vi kan velge hvem vi tilater å ha i livet vårt som voksene.

Og mennesker som bare tråkker deg ned istede for å bakke deg opp er ikke verdt å ha i livet, om de har samme blod som deg eller ikke.