Aldri vert SO skuffa :(

[Anonym bruker]

Jeg er så skuffet over foreldrene mine att jeg sliter med og holde tårene inne.

I går skulle vi inn til dei for og fortelle dei att jeg var gravid.

Jeg sa "No skal lillegutten bli storebror"

Og einaste min mor sa var "åå? kortid du har termin da"

også sa jeg kortid, og så var det stilt i 30 min, og jeg måtte bare reise heim igjen.

 

Aldri vert so skuffa før :\

[<3 lykkeligeida er mamma <3]

Uff da.... ( Skjønner du ble skuffa. Er det noe grun til at de ikke skal like et nytt barnebarn da?? Merklig måte og reagere på spør du meg.. Hadde blitt skikkelig skuffet selv jeg da..

[Anonym bruker]

Sikker på at hun ikke bare ble veldig overrasket da?

 

Når vi skulle fortelle mine foreldre at vi ventet førstemann nå i sommer så ble pappa kjempeglad med en gang, mens min mor bare ble sittende å se veldig reservert ut. Sa bare et par ord liksom.

 

Jeg ble kjempebekymra og ganske skuffa, men det viste seg bare at hun hadde blitt veldig overrasket og det tok ikke lange tida før hun var helt i hundre over at hun skulle bli bestemor :-)

[Anonym bruker]

Uffda...

 

Hvor gammel er du, og hvordan er forholdet mellom dine foreldre og mannen din? Jobber dere begge to, og har dere alt "på stell"?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er 22, vi fekk førstemann når jeg var 19.

Og dei har alltid elska unger, når jeg skulle ha førstemannen var dei helt i hundre, ikke minst faren min, han elsker unger mer enn dei fleste.

Første jeg kansje tenkte var att dei var redd for att dei må vere barnevakt hele tiden.

men skjønner ikke hvorfor dei ska tenke slikt, for sønnen min er sjelden inne med dei.

 

Og penger og alt er på stell, vi har kjøpt oss hus og ei sikker framtid.

So det var ikke akkuratt noe gøy og fortelle dei denne nyheten, noe jeg hadde gledet meg til.

 

HI

[Anonym bruker]

Har du utdannelse da? Kanskje de hadde håpet at du skulle ta litt skole før du fikk nr. 2 siden du var så ung da du fikk første.

[Anonym bruker]

Uanstt om hun har utdannelse eller ikke så forsvarer det vel ikke foreldrenes hennes oppførsel vel? Hun sier jo ikke at hun skal prøve å bli gravid, men at hun alleede ER gravid. Så da er det jo bare å glede seg over det. Utdannelse kan vel en 22 år gammel jente ta seinere?

 

[Anonym bruker]

Utdannelsen er jeg ikke helt ferdig med, 1 år igjen, og det tar jeg når jeg får tid til det.

men jeg jobber,

unasett så tenke ikke min mor på det.

Jeg vil tru hun blei skuffet eller noe.

Jeg klarer ikke og glede meg over denne graviditeten :\

 

[Anonym bruker]

Klarer du ikke glede deg over graviditeten fordi du er skuffet over reaksjonen til mammaen din? Det høres rart ut i mine ører...

 

Skjønner godt at du er skuffet, jeg gjør virkelig det, har fått min dose med skuffelser fra mammaen min jeg også, men fra det til å ikke glede meg over barna mine?

 

Det er mamma sitt tap at hun ikke engasjerer seg i mine barn, jeg er kjempelykkelig over å ha så nydelige barn selv om jeg er lei meg for at mamma svikter. Du må kanskje løsrive deg selv litt fra mamma og glede deg over den lille spiren, det er jo det lille barnet ditt! Drit i mamma og kos deg med svangerskapet, det er ditt liv og du må gjøre ditt beste for at DU skal bli lykkelig, ikke for å glede mammaen din.

[Anonym bruker]

Det kom vell litt feil ut.

Selvfølgelig gleder jeg meg til ungen kjem og alt det der.

Men synst det er ekstra tung og gå gravid når jeg vet att dei ikke setter så stor pris på det.

Men det er så typisk mine foreldre, når ungen er nyfødt vil dei ha h*n der inne heile tida, men når han nærmer seg 1 år, da begynner dei og trekke seg vekk, for da er ikke det kun kos og få av ungen.

 

Men jeg får vell bare rette meg opp i ryggen og ikke bry meg

[Anonym bruker]

Sånn var min mor også. Jeg fikk første barn da jeg var 20, foreldrene mine var glad for det var første barnebarn. Når jeg fortalte min mor at jeg var gravid med nr2 sa hun: Nei, nei, nei,. Kjempe koselig liksom :S Nårmin søster fortalte at hun var gravid 8mnd etter meg så ble min mor så glad at hun begynte å grine. Gjett om jeg ble forbanna da.. Jeg skal aldri gjøre noe slikt mot mine barn,

[Anonym bruker]

Skjønner jeg godt at du er, men hvis du har et godt forhold til moren din og er overrasket over reaksjonen så ville jeg tatt det opp med henne. Hun ville vel sikkert ikke såre deg. Kanskje hun hadde tankene langt avgårde til strikkeoppskrifter til den lille eller noe.

 

Min svigerfar svarte "javel" når vi fortalte om nr. to. Ikke en eneste kommentar utover det. Ikke et spørsmål under graviditeten om hvordan det gikk eller noen ting. Han møtte opp i barnedåpen uten gave. Her snakker vi gjennomført ignorering. Klart det sårer!

[Anonym bruker]

Kjenner følelsen din... desverre..

 

akkurat sånn var det da vi fortalte vi skulle ha nr 2...

Hadde gledet meg så til å fortelle, kjøpt t-shorte til storebror hvor det stod, jeg skal bli storebror på og greier, planlagt skikkelig...

 

hun la ikke merke til t-shorta med en gang, men plutselig så hun det, og spurte sønnen min, skal du bli storebror... også så hun på meg og sa, nå må du passe på hva du spiser da, er ikke så lurt å drikke brus når man er gravid (jeg stod med en colaboks i hånda)

 

også fortsatte hun at vi måtte være klar over at nr 1 kunne bli veldig sjalu osv.. ingen gratulere eller noe... ble kjempe lei meg!!!!!!!!!!!!

 

Tok noen dager før hun i det hele tatt spurte om termin osv... men etterhvert som tiden gikk ble hun overintresert, og kjøpte masse ting og tang osv... og nå når han er født er det kjempe stas:)

 

men skjønner du er kjempe skuffa var jeg også!!

[Anonym bruker]

Jeg ser situasjonene din. Jeg fikk min første som 20åring, og de fleste ble veldig overasket over det.. min far sa svært lite, men fortalte senere at han gledet seg over det, men tenkte på mitt beste, og at det ville være lettest for meg å ta utdannelse først.

 

Nå planlegger vi nummer 2, ca når vi er 23. Og denne gangen er vi åpne om at vi tenker en til 3 år etter første. Har møtt mest positive reaksjoner, men min far, og tildes mor mener fortsatt at det hadde vært enklest for meg å gjøre ferdig utdannelsen min først. Så jeg er litt spent på deres reaksjon når jeg anonserer neste sv.skap.

 

MEN, det er vår avgjørelse, og jeg vet de kun tenker det beste for meg, men det er vi istand til å avgjøre selv. Men jeg vet de mener godt, så jeg tar meg ikke nær av det så sant de ikke skulle si noe ufint som ville såre meg.

 

Men jeg skjønner du ble såret. Men det burde du fortelle de. At du gleder deg over sv.skapet og synes det er leit om de ikke kan glede seg på dine vegne. Hvis de uansett ikke bryr seg om barnebarnet etter det er ett år, er det kanskje noe annet som plager de? ikke for å høres frekk ut, men...

 

Jeg vil tro at de hadde tenkt det samme som mine foreldre, og ble svært usikre på hva de skulle si. Ta en prat med de du, lykke til

 

Jeg synes ikke det er så ille tidlig å bli tobarnsmor i en alder av 22..vi er jo tross alt laget for det fysisk sett, selv om samfundet er noe annerledes idag enn det var før. Med tanke på at de fleste kvinner også tar utdannelse..

 

Så lenge man har et stabilt forhold, økonomi og grunnskole bak seg synes jeg man kan avgjøre selv når det passer å få barn. Ser ikke stor forskjell på ei på 20 og ei på 30 som ikke har tatt høyere utdannelse..

[Gjest]

Huff, jeg forstaar deg godt. Jeg ble litt skuffet ogsaa da vi ventet nr to og svigermors foerste kommentar var at vi godt kunne ventet lengre fordi det var synd paa eldstemann som skulle bli storebror saa fort (2.5 aars forskjell mellom dem). Det hjelper jo heller ikke at man er ganske hormonell som ny-gravid ....

[Mor Løvehjerte]

Da vi fortalte svigers at vi skulle ha barn, sa svigerfar at da lever nok ikke jeg lenger! Haha, samboeren min fløy nesten på veggen, mens jeg tok det litt mer med fatning. De gamle er rare! c",)

[2 små og en undulat]

Mødre kan være svært spesielle!

Siden jeg vet min mor har meninger om ALT, var jeg veldig forsiktig med det jeg sa i forkant av min "jeg er gravid med nummer 2"-erklæring. Det er bare 16 måneder mellom gutta mine og jeg visste det ikke kom til å falle i god jord hos min mor. Jeg sa at det ikke var planlagt og at vi så det negative i at de kom så tett, men at det ikke var annet å gjøre enn å glede seg over et nytt barn. Min mor sto bare og så på meg og sa til slutt "ja, da får jeg vel begynne å strikke rosa da". Da jeg fortalte at det ble gutt igjen, ble hun nok skuffa..igjen. Hva skal man gjøre for å "please" disse mødrene, alt blir jo feil:/

[Anonym bruker]

Nå kjenner jo ikke jeg moren din, men det er ikke usannsynlig at hun ble litt skuffet over at du ikke gjorde ferdig utdanningen din først.

 

Og kanskje er det nettopp pga at dere har kjøpt hus og alt det der som gjør at hun ble litt skuffet. Huslån innebærer betalingsforpliktelser, så hun kan da ikke være helt uinteressert i at du blir ferdig på skolen?

 

Og uten at du vet det, KAN det jo hende at de ikke er spesielt begeistret for mannen din? Jeg vet om veldig mange tilfeller hvor foreldrene ikke er helt komfortable med datteren/sønnens partner. Og da er det lett å tenke at "å skille seg med ett barn er enklere enn med to barn".

 

Uansett bør du spørre henne om hvorfor hun reagerte som hun gjorde. Det er det eneste voksne og fornuftige du kan ta deg til i den situasjonen du er i.

 

Lykke til!